frispark

Skremmedirektoratet

2012-01-07T15:41:00.000-08:00

Helsedirektoratets røykekampanje er skremmende dårlig.

I min 15 år lange karriere som tekstforfatter i reklamebransjen møtte jeg ofte en type kunder som kan kalles Brosjyrekundene: De som trodde at det å lage en papirbrosjyre var løsningen på en kommunikasjonsoppgave. Etterhvert fikk vi Hjemmesidekunden, som trodde at det å lage en hjemmeside var det samme som å lage en papirbrosjyre, bare elektronisk. Kunden ringte gjerne og spurte: "Er siden ferdig?"

Mange av disse oppdragsgiverne kom fra det offentlige, og dessverre må man fastslå at disse folkene er landets dårligste reklamekjøpere, og landets svakeste kommunikatorer. De har sjelden markedsfaglig eller kommunikasjonsrettet utdanning eller erfaring, og ser på reklamebiten som en nødvendig uting de må gjennom. Pardon my french, men det å være en avdanket journalist, som helsebyråkrater med informasjonsansvar ofte er, betyr ikke at du kan noe om reklame. Dette er svært tydelig i Helsedirektoratets nye kampanje mot røyking, som nå ruller over skjermer og lerret i Norge. Vi skal skremmes til å slutte å røyke, ved hjelp av filmer med såkalt sterke, følelsesmessige og skrekkbetonte virkemidler. Den samme visa man har kjørt på i årtier, bare med litt sterkere effektmakeri for hvert år. Med en unnskyldning til alle landets barnehagebarn: Dette er retorikk på barnehagenivå.

Bø!

Ja, de har ropt BØ! som vanlig. Årets utgave av ordet "Bø!" er en innkjøpt australskprodusert kampanje. Istedenfor å gjøre en skikkelig kommunikasjonsjobb som er optimal for Norge, og tilpasset forskjellige grupper i befolkningen, har de dubbet en skremmefilm som visstnok har fungert i andre land. Det er en billig og lite ambisiøs løsning - og virker den? Det forklares på denne måten: "En undersøkelse som Sentio har utført på oppdrag fra Helsedirektoratet, viser at fire av fem synes det er greit å vise konsekvensene av å røyke som virkemidler i kampanjer. Tallene viser også at tre av fem som røyker støtter virkemidlene i kampanjen som starter den 3. januar." Tre av fem betyr nemlig at de bommer på målgruppen røykere i to av fem tilfeller - og det er altfor svakt. Hadde jeg vært leder for en bedrift og min markedssjef sa han nådde tre av fem kunder, ville jeg tippet ham utfor balkongen.

Direktoratet kan på sine sider fortelle at Regjeringen i år har bevilget 19 millioner til medietiltak mot røyking. 19 millioner? I 2010 dro Staten inn 7436 millioner på tobakksavgiften. Man bør nesten mistenke dem for å gjøre en elendig jobb med vilje.

Se, vi har gjort noe!

Byråkrater har fast jobb, og iblant må de ut og bevise sin eksistensberettigelse. I Helsedirektoratet foregår dette ritualet første halvdel av januar, når mediestøyen rundt såkalte nyttårsforsetter er på sitt tåpeligste. Problemet er at nyttårsforsetter reellt sett er en huskeliste for hva man skal gjøre første uke i januar. De er glemt resten av året. Hadde Helsedirektoratet gjort en grundig kommunikasjonsjobb, ville de vært tilstede hele året - med tilpassede budskap for forskjellige målgrupper. Når Staten drar inn nær åtte milliarder på tobakksavgift, burde den i anstendighetens navn bruke ti prosent på forebyggende og røykesluttrelaterte tiltak. Vi burde hatt kampanjer som fokuserer på et langt bredere spekter av fenomenet røyking - for eksempel nytelsesaspektet. Men nei, det at noe er en nytelse, er en tabu i de offentlige kontorer. Smell heller med kanonene og rynk øyenbrynene, for det er det norskeste av alt. Og det minst virkningsfulle.

Hva må gjøres?

Vi burde hatt tiltak som treffer barn, nybegynnere, festrøykere og storrøykere. Vi burde hatt intelligente budskap, skreddersydd for hver enkelt gruppe, og testet i fokusgrupper av norske markedsfolk. Skremmekampanjen av året er fokustestet her i landet, men den er like enøyd likevel. Vi burde hatt konkurranser med fete premier, og invitert landets beste reklamefolk til å lage de mest effektive informasjonstiltakene til spesifiserte målgrupper, inkludert virale kampanjer, radio, mobil og sosiale medier. Skal man nå ut til ungdom - bruk ungdom som idémakere. Ti ungdommer er mer kreative enn alle norske direktorater tilsammen. Vi burde hatt budskap med humor, budskap med finesse, budskap som er tilpasset det mangfoldet av aspekter som røyking handler om. Istedenfor får vi dette idiotiske knyttneveslaget, som lager et helvetes rabalder en kort tid - og "får mange til å ringe Røyketelefonen", som Direktoratet skryter av på vegne av sin temmelig amatørmessige, dubbede film. Men det er ingen indikasjon på at mottakerne slutter for godt eller reduserer sin røyking over tid.

Vil du nå fram til en røyker på en retorisk intelligent måte, slår du ham ikke i trynet. Du tar ham i hånden, og setter deg sammen med ham på en benk under et tre. Så spør du hvordan han har det - og så kan retorikken begynne.

VG. kronikk 7.1.2012

Vår ære og vår mat

2011-04-09T15:29:00.000-07:00

Over hele Europa står matkultur og opprinnelsesmerking sterkere enn noensinne.

I Norge går Tine stikk motsatt vei. De er i ferd med å begå selvmord.

Nordmenn er laget av brunost. Vi spiser 9000 tonn i året, og grunnlaget ble lagt av Anne Hov, som eksperimenterte med rømme og fløte på seteren Solbrå. Denne bakgrunnshistorien er perfekt for å skape en merkevare. Produktutviklere over hele verden ville gladelig solgt bestemoren sin for den - fordi den er sann. Gudbrandsdalsost ble kokt i jerngryter, men da ysteriene gikk bort fra jerngryter oppsto det jernmangel i befolkningen. Det sier alt om hva Gudbrandsdalsosten har betydd, og fortsatt betyr i Norge.

Tine kjører reklamefilm med blussende smårollinger som får stukket en skive rykende ferskt brød med brunost i hånda. Genialt, selvsagt. For nordmenn er brødskive med brunost en smak av barndommen, og Gudbrandsdalsost topper listen over matvarer vi tar med oss til utlandet.

Men nå vurderer Tine å slutte å produsere Gudbrandsdalsost i Gudbrandsdalen. Det sparer de usle 5,8 millioner på, av en omsetning på 20 milliarder. Ikke fortell det til italienerne, tyskerne og franskmennene, de vil jo tro at Tine har røyket både sokkene og skoene sine. Det Tine vurderer er jo å kaste landets sterkeste merkevare rett i søppelkassen. De skroter også alle de titalls millioner de har brukt på å bygge den opp og vedlikeholde den.

Legger de ned den eneste produsenten av dette unike produktet, er de på en enda strakere kurs mot bløffmakeriet. Ingen vil tro på en reklamefilm om Gudbrandsdalsost, så lenge historien er borte. Det er bare i Lom den ekte Gudbrandsdalsosten lages. Dette vil Tine gå bort fra, hvis de nå ikke går i tenkeboksen en gang til. Man legger ikke ned den eneste produsenten av Norges nasjonalost - man lager en attraksjon av det. Meieriet for Norges nasjonalost burde hatt titusener av besøkende hver sommer, med informasjon, historie, produktprøver, omvisning, budeier med fletter og hele sirkuset.

Hvor er stoltheten?

Hvordan kan en bedrift tenke ut et så katastrofalt feilgrep? Fordi de tror forbrukerne er lette å lure. Tull. Den som er tro mot sin merkevare, sitt produkt og dets tradisjoner, er sikret et langt liv, folkets kjærlighet og penger i kassa. Forestill deg en bonde i Parma som får beskjed om at produksjonen av Parmaskinke skal flyttes til Sør-Italia. Han ville satt seg på traktoren med kameratene sine, og deretter pulverisert Roma. Han er nemlig bærer av noe som heter stolthet. Og kanskje er det nettopp det Tine mangler? Vel, det er aldri for sent å bli stolt. Stolthet må bygges opp, og det gjøres ikke ved å snu kappen etter vinden. Og ikke ved å uthule sin kjernevirksomhet med produkter man "tror" vil bli en suksess.

De kronene som eventuelt spares ved å legge ned Lom og Skjåk Ysteri, vil gå med til lansering av ett eneste av Tines tøvete nye produkter, for eksempel ferdigdeigen NÅ Minipizza. Pardon my french, men er det dette makkverket vi skal putte i barna våre, mine herrer direktører? En smørje av hvitt mel, svært usunt palmefett, hvetestivelse, emulgator og etylalkohol? Er dette fremtiden? Tror ikke det. Går salget av brunost ned fordi brødskiva taper terreng, vær heller offensiv: La våre beste kokker lage en heidundrende kokebok med 300 kreative anvendelser av G-35, og gi den bort i alle landets butikker. La halvparten av boka være folkets egne oppskrifter, og gi den beste bidragsyteren fjorten dagers gårdsferie i Gudbrandsdalen.

Løgn er ikke sannhet

Samfunnsansvar for en næringsmiddelprodusent som Tine handler i 2011 om å opprettholde lokale produkter, med en troverdig historie, og med et klart blikk på sunnhet og økologisk bærekraft. Det er bløff å merke ostene med logoen Lokale Oster, når de ikke er produsert lokalt. Det er hult å snakke om økologi, når et norsk bondesamvirke pusher juicekonsentrat som dieselfraktes rundt halve kloden. Det er løgn å snakke om sunnhet, når man selger frokostprodukter med 13 gram tilsatt sukker per 100 gram.

Som sagt tror jeg Tine er i besittelse av stolthet. Den er bare litt bortgjemt og flatklemt, eller bedøvet av innleide BI-folk med dyr Blackberry og billig personlighet. Sikkert fint på BI, men spør du dem hva Lom er, vil de antagelig svare at det er etternavnet på en amerikansk skuespiller, og deretter fly ut av vinduet.

Nei, vi trenger ikke å lage fakeprodukter som liksom skal være italienske, for vi har de beste råvarene og tradisjonene selv, og kokker i verdensklasse. Økonomidirektører er noen støvere med tall og Powerpoint, men de virkelige vinnerne er de som samtidig forstår betydningen av sterke, troverdige merkevarer. Har man ikke disse folkene eller denne innsikten, vil vi etterhvert leve i et Mikke Mus-land av historieløse etterligninger, med blasse, kortlivede produkter og en utvannet matkultur - tilsatt sukker.

Gudbrandsdalsost skal selvsagt produseres i Gudbrandsdalen. Det finnes ingenting som heter Lofottorsk fra Larvik.

twitter.com/DagfinnNordbo

Artikkelforfatteren har arbeidet med merkevarebygging, markedsføring og produktutvikling for en rekke store norske og internasjonale bedrifter.

VG, 13.3.2011

Nødvendigheten av å ikke lese romaner

2011-04-06T00:58:00.000-07:00

HVEM FAEN HAR innbilt deg at det er kult å lese romaner,
læreren din kanskje, eller Forlagsbransjen? - de juger så det
renner av dem, det eneste de vil er å ha lønna si, og selvsagt
en stor del av lønna di, og i tillegg vil de ha makten over
hodet ditt, de vet jo alle sammen at det er grunnleggende
idiotisk å tro at man kan lære noe om livet ved å lese norske
romaner, noe du selv også vet, der du sitter, ikke aner jeg
hvor du sitter nå, kanskje i en IKEA-lenestol, med bena
trukket godt opp under deg, med en eller annen eksotisk
økologisk og rettferdig dyrket te i en korrekt kopp ved siden
av deg, du tror du ser viktig ut, men det er feil, helt feil,
du ser bare uintelligent ut, og det er fordi du innbiller deg
at romanen er smartere enn deg, men nå, nå skal du liksom få
dannelse, nå skal horisonten din bli bredere, men hvor smal er
den egentlig, horisonten din? fem centimeter? ti kilometer?
hvor bred horisont kan man få? og nå skal du altså, ved å lese
en roman, bli en mer spennende samtalepartner, og innerst inne
vet du at dette er det rene sprøyt, ingen lærer virkelighet av
å lese de romanene og det har heller aldri noen noensinne
gjort, og derfor skal du slutte å lese dem, når trodde du at
du lærte noe om livet ved å lese i en selvopptatt og
overpriset trykksak, hausset opp av velsmurte bokklubbkjeder
og steinrike bokhandlere? som stort sett handler om
sekstiårige menns historie om at de sutret i femti år om faren sin eller hestene hans og deretter gikk til en psykolog som brukte noen måneder på å få dem til å slutte med sutringa og så skrev sekstiåringen en 500 siders murstein om det, og hvem bryr seg, eller hyperbarnslige folk med bankebrett eller oppvekst på
Vestlandet som flytter til hovedstaden og i en alder av
femogtredve finner ut at man må skrive 300 sider om dildoer,
eller kanskje engler, men hør, innerst inne vet du jo at du
aldri har lært noe som helst av de bøkene, bortsett fra at du
har fått litt mer å tørrprate om med andre noksagter, som helt
sikkert har lest akkurat de samme bøkene, for det har de jo i
dette landet, alle leser de samme bøkene og husker akkurat nok
(eller akkurat lite nok) av innholdet til å gjengi det løselig
for andre på en eller annen kaffebar på der den ene 26-årige
halvkunstner-slackeren etter den andre faller ned av barstolen
av melkeoverdose, men før de falt kalte de altså dette å lese
den romanen en opplevelse, noe det selvsagt ikke er, bokstaver
er ikke opplevelser og har aldri vært det, bokstaver er
bokstaver og ikke noe annet, livet befinner seg ikke hos deg
når du sitter i en IKEA-lenestol og leser, livet befinner seg
et helt annet sted, et sted du ikke tør å dra til, et annet
sted enn der du til enhver tid er, du er feig, så derfor
oppfordrer jeg deg i dette øyeblikk til å hive alle romanene
dine på dynga og tenne på, eventuelt legge dem på et loftsrom
hos bestemora di inntil du må i buret og trenger lesestoff,
men hør nå, nå skal du gå ut og finne ut hvor livet ditt
befinner seg, for der du er nå, der er det ikke, det er et
annet sted, og det er dit du må gå, ta på deg skoene, nå, gå
ut døra, gjør hva du vil, finn nærmeste kneipe og drikk deg
dritings, fornærm bartenderen på det blodigste selv om han er
utlending, stikk av fra regningen, legg an på den som sitter
ved siden av deg ved bardisken, vær utro, all forskning sier
jo at det er det alle vil, forfør i tillegg en person av samme
kjønn, knus et butikkvindu, stjel en mannlig utstillingsdokke
og heng den i et reip i det største kastanjetreet, ring
avisene og si det er Jens Book Jensen som har gjort det, rip
opp lakken på 12 blanke Audier i Nobels gate, piss på vinduet
til Grand Cafe midt under formiddagsjazzen, løp inn på
Stortinget og selg tikronersmynter for femti øre og se hva som
skjer, balanser på takene fra Freiareklamen ved Egertorget og
bort til Øvre Slottsgate, ta opp en ropert og skrik til alle
at du vil hoppe ned og bli en blodsplash i den nye
7-juni-brosteinen på Karl Johan hvis du ikke straks får et
gratisabonnement på Asker og Bærums Budstikke, renn gatelangs
med flygeblader der du påstår at Erlend Loe ser ut som en
blanding av Albert Åberg og en deodorant, treng deg inn i
Høyres Hus under et frokostmøte mens du, iført et rosa
puddelkostyme biter Erna Solberg mellom knærne og synger tyske
folkeviser, si at du har rabies, la deg arrestere av to digre
politimenn under full mediedekning og legg så frem legeattest
på at du er riv ruskende normal, spankuler rundt i en
psykiatrisk poliklinikk og gjør narr av psykiateren, riv
strikketøyet og ukebladene ut av hendene på alle
hjelpepleierne, klag på maten hos Bagatelle, reis til
asylmottaket og søk asyl i Norge, forelsk deg der i en vakker,
blåsvart kvinne fra et afrikansk land, bruk ordet neger 10.000
ganger hvis noen spør deg nærmere om saken, bli med dama på
flyet hjem idet hun får avslag på asylsøknaden, slå deg ned i
hennes landsby og hør løvene parre seg på savannen, få fem
barn, bli landsbyhøvding, selg intervjuer til noen bleikfeite
feature-journalister fra VG som kommer for å besøke den norske
gærningen som slo seg opp som høvding i det indre Swaziland,
krev aldri mindre enn femti tusen for et bilde av deg og kona
og ungene, reis hjem til Norge tre ganger i året og lag
skandale i Operaen, spill Svensktoppar svinehøyt med en
medbragt CD-spiller midt i Rigoletto, gå på FrittOrd-prisutdelingen
og promp så høyt at Francis Sejersted besvimer - gjør hva som helst -
men for all del: ikke les norske romaner, for inni romanene,
der foregår det ingenting.
Absolutt ingenting.

Dagbladet, 21.5.2005

Næringslivets snørrunger

2011-02-21T05:22:00.000-08:00

Vi blir ufrivillig oppringt av dumme roboter, og firmaene som eier dem er ikke spesielt smarte de heller.

Det begynte i forrige uke. Mobilen ringer, jeg tar den, og hører en merkelig summetone. Jeg ringer tilbake - og får det samme corny signalet. Dette gjentar seg hver dag, inntil plutselig en damestemme spør om det hun snakker med Dagfinn.

Med andre ord: en helt vanlig dag på jobben. En telefonterrorist på tråden. Jeg tåler det, selv om det er ekstremt irriterende. Å reservere seg mot telefonsalg er umulig for næringsdrivende, og for privatpersoner er det heller ikke å mulig å reservere seg mot markedsundersøkelser eller meningsmålinger. Privatpersoner kan heller ikke reservere seg mot oppringninger fra de man har et kundeforhold til. Vi er altså stuck, vi må liksom tåle det, men man kunne kanskje be om litt mer profesjonelle metoder? Firmaene kjøper våre telefonnumre og mater dem inn i oppringningsprogrammer. Det er altså roboter som ringer oss, og de oppfører seg som renspikkede idioter. De er som snørrungene som ringer på døra og stikker av. Jeg vil tro at eldre folk som ikke er vant med denne dusteteknologien, vil bli skremt. Mange eldre vil for eksempel tro at det er kriminelle som ringer opp for å høre om man er hjemme, og det kan det jo utmerket godt være. For det er jo ikke mulig å spore nummeret - det har nemlig telefonsalgfirmaene vanligvis fjernet fra opplysningen 1880.

Servicekvalitet?

Jeg har tidligere jobbet med produktutvikling for mange av landets største bedrifter. Et av oppdragene var for eksempel å måle kundens servicenivå pr telefon. Dermed fikk vi effektive måleverktøy for kvaliteten på bedriftens kundeservice, men denslags tøv driver jo ikke telefonsalgsfirmaene med. De leier et billig lokale i distriktene, kjøper et dataprogram og hyrer inn noen stakkars studenter, som trolig sitter på provisjonslønn. La oss ta for eksempel firmaet TalkPro, som holder til i Lillehammer og Sandefjord. Det er de som står bak roboten som ringte meg, blant annet fra nummeret 61 60 67 40. Jeg foreslår at de lar sine dustemikkelroboter og ringe opp sine gamle besteforeldre en ukes tid. Eller enda bedre, la robotene ringe bestemor, som kanskje bor alene, og er litt engstelig, - la henne få høre en skummel lyd i telefonen, dag etter dag etter dag. Artig, ikke sant? Tror ikke det.

Gjør det selv

Men er det dette TalkPro driver med, altså telefonterror? Åneida. De har faktisk kostet på seg å publisere sine "Verdier" på hjemmesiden: "Våre 3 verdier, profesjonell, resultatorientert og operativ har et tydelig innhold for oss. De er valgt ut basert på intervjuer med våre interessegrupper, men først og fremst videreutviklet i samarbeid med våre kollegaer og kunder."

Det er jo bent sagt rørende. Men vi som blir oppringt, vi er ikke tatt med på råd. Vi er rene profittobjekter. Vi skal tåle dette døgnet rundt, og vil sannsynligvis aldri få en reell mulighet til å reservere oss. For å bøte på dette avsindige misforhold foreslår jeg at TalkPro offentliggjør navnene på sine eiere og styremedlemmer, dersom de i det hele tatt har noe som ligner på et kompetent styre. Så kan vi alle ringe dem av hjertens lyst, når som helst på døgnet. I første omgang kan vi nøye oss med å ringe herr Ole Jørgen Kvarsvik, som står oppført som styremedlem og daglig leder. Han har telefonnummer 997 22 204.

Når han tar telefonen, legg på med en gang. God fornøyelse!

Den politiske korrekthet

2011-01-16T12:39:00.000-08:00

Et amerikansk forlag har fjernet ordet ”nigger” fra Mark Twains satiriske roman Huckleberry Finn. De er løgnere.

Det er ikke noe nytt at noen prøver å pynte på historien. I det gamle Sovjet ble det gjort i stor stil, og i Kina jobber hundretusener med det samme. Kineserne pynter også på nåtiden, ved å sensurere nettet. Men i USA? Forlaget som fjernet ordet nigger unnskylder seg med at språkbruken ikke er passende for barn, og tror at boka vil få flere unge lesere ved å dempe språkbruken. Men da forsvinner jo hele intensjonen med satiren, og Mark Twain var ingen idiot eller rasist. Mange regner Huckleberry Finn som historiens første antirasistiske roman. Ernest Hemingway sa at ”All moderne amerikansk litteratur kommer fra denne boka. Den er den beste vi har.”

Mark Twain var en humorist og satiriker av format, og hadde nok gledet seg stort over at det fremdeles er rabalder rundt Huckleberry Finn, som ble utgitt i 1884. Som humorist bruker Twain sterke språklige virkemidler for å få fram budskapet sitt, og da må du regne med reaksjoner. Men hva tjener sensuren til? Ikke godt å si. Det er nok noen som skal skånes.

Sensur! Sensur!

I 1955 lagde CBS en TV-serie basert på boka – kraftig sensurert, og med en hvit (!) skuespiller i rollen som slaven Jim. Dummere får det ikke blitt. Musikeren Frank Zappa kjempet knallhardt mot senatorfruene som ville sensurere rocktekster, men enden på det hele var at CD´er nå lenge har blitt merket med en klistrelapp der det står ”Explicit lyrics”. Det er nok de stakkars barna som skal skånes, ja. Men hva hører amerikanske barn på? La oss nevne den svarte rapartisten Dr.Dre. Tar du vekk ordet ”nigga” fra den mannens tekster, må han se seg om etter ny jobb umiddelbart. Forlaget som ga ut den sensurerte Huck Finn fjernet ordet ”nigger” 291 ganger fra boka – det tilsvarer omtrent en halvtime med Dr.Dre på scenen idag. Går du inn på YouTube og søker på Chris Rock+niggas/black people, vil du finne en meget intelligent svart standupkomiker som behandler begrepet nigger på en måte som får absolutt alle til å le seg i hjel – og tenke seg om.

Skulle vi overført den amerikanske debatten til Norge, burde vi diskutere bruken av ordet pakkis. Vi har for eksempel romanen Pakkis, som ble skrevet av en ung pakistansk gutt. Hva mener han med å bruke den tittelen? Selvsagt ønsker han å få fram et budskap, at pakkis blir brukt som skjellsord. Det er på sin plass å nevne at pakkis ofte blir brukt som skjellsord – av unge pakistanere. Det bør overhodet ikke overraske, selv om det sikkert er nytt for de som holder seg med en blendahvit omgangskrets. Pakistanere kaller ofte nordmenn for ”poteter”. Jeg flirer av det, for de har jo ofte rett. Men mange vil helt sikkert bli rasende.

Ikke si gøyner!

For ikke lenge siden skrev jeg en skillingsvise om et slagsmål i det norske sigøynermiljøet. Hendelsen var som skapt for en skillingsvise, med sterke følelser, skyting og det hele. Dagen etter at jeg leverte teksten til NRK kom Språkrådet med direktiv om at ikke lenger var lov å si gøyner. Nei kjære landsmenn, sigøynere heter nå ”rom”. Visa kunne dermed ikke sendes på NRK, og gikk isteden på lufta i den ørlite mer rocka Radio Tango. Virkeligheten i dag er at alle nordmenn er pålagt å bruke betegnelsen rom, mens alle sigøynere bruker ordet sigøyner.

Hva er så hensikten med all ordsensur? Muligens at noen skal føle seg litt bedre. Men hvem da? Medlemmer av Den Politisk Korrekte Kirke Av De Siste Dagers Hellige skal til enhver tid framstå med sin velmente fromhet, og vise for all verden at de er antirasister bedre enn alle andre. Kikker du imidlertid på telefonlisten deres over sist ringte personer, vil du sannsynligvis ikke finne en eneste person av utenlandsk opprinnelse.

Den nevrotiske frykten for å fornærme noen er idag blitt ett av de største hindrene for fri debatt og meningsutveksling. Det verste vi liksom kan få her i Norge, er ”danske tilstander”. Men det er jo i Danmark debatten er frisk og underholdende! Mange folk som påstår å være på venstresiden her i landet finner seg i hva som helst av undertrykkende praksiser, i et merkelig ønske om å fremstå som gode og inkluderende. Sist ut er den kvinnelige nestlederen i LO, som ønsket hjertelig velkommen et kurs for kvinner som ønsker å venne seg til å gå med niqab. Gratulerer med dagen. Kommer det et kurs for kvinner som ønsker å venne seg til å gå med fotlenke, får de vel økonomisk støtte fra LO. Jeg regner med at hennes meningsfeller også syns det er genialt å sensurere Huckleberry Finn, og at Pippi Langstrømpes far ikke lenger må hete negerkonge, men sydhavskonge. I sannhetens navn må vi nok ta fatt på hele litteraturlisten, inkludert Ibsen, Joyce og hans likemenn, og boka Frognerfitter burde straks bli omdøpt til Frognervaginaer, under tvil Frognermus. Da jeg spurte forfatteren Ingvar Ambjørnsen om hva vi nå skal kalle hans roman Hvite Niggere, svarte han:

”En mulighet er kanskje ”Lyse Sydhavskonger”, men det treffer liksom litt på siden”.

VG 27.01.2011

Bonusspor: Chris Rock om niggers http://www.youtube.com/watch?v=AzFTLKWvfE0

Tegning: Morten Mørland, The Times/VG

Lykken er en god nabo

2010-12-06T10:06:00.000-08:00

Hva får et samfunn til å være trygt og velfungerende? Jeg holder en knapp på gode nabolag.

For noen år siden flyttet jeg, for gud vet hvilken gang, inn i et nytt nabolag. Jeg kjente ingen, og var full av fordommer om strøket og beboerne. Skillebekk? Vestkanten? Sikkert snobber alle sammen. Det fantes en liten kafé på stedet, og der sprakk fordommene mine som troll i solskinnet. Kaféen hadde tre små bord og en liten bardisk, og om sommeren flyttet kafegjestene ut på fortausbord med sin kaffe eller kalde pils. Det var en salig blanding av ambassadefolk, fastboende, turister og tilfeldig forbipasserende. Fordi stedet var så lite, ble det lett å knytte kontakter.

I løpet av noen måneder hadde jeg skaffet meg en solid bekjentskapskrets - jeg hadde kort sagt klart å bli kjent med naboene mine. De kom fra alle samfunnslag, og det eneste vi hadde til felles var at vi bodde noen hundre meter fra hverandre.

Å drive en liten kafé er ikke så lett, så derfor søkte innehaverne om bevilling til å servere varme måltider. Ånei, du. Det skulle ikke gårdens beboere ha noe av. De satt på sine store, dyre leiligheter i etasjene over kafeen og ville ikke risikere å få strøket forringet, som de sa. Dermed trenerte de saksgangen og innehaverne måtte gi opp hele kafeen. Et tap for strøket, men for meg som ny i nabolaget var det kaféen som gjorde at jeg begynte å trives.

Men da den forsvant, begynte folk å ringe på døra. Harald Fotograf stikker innom hver gang han er på vei opp i femte etasje, tar en kopp kaffe eller et glass og en røyk før den lange trappa skal forseres. Jeg kaller ham bare ”min Kramer”, fordi han braser rett inn hvis døra ikke er låst. Anne Kunstner ringer på rett som det er og slår av en prat, og Harald Rørlegger roper inn vinduet og spør om jeg skal ha noe på super´n i Sverige. Et par jeg møtte på kafeen tilbød meg å låne landstedet deres som skrivestue – gratis - og vi hadde truffet hverandre bare to ganger.

Kafeen hadde skaffet meg et nettverk som jeg aldri hadde fått uten den.

Jeg foretok en liten spørrerunde på Twitter og ba folk fortelle hva som måtte til for at de skulle trives i sine nabolag. Trygghet gikk igjen i mange av svarene. Og for de som ikke har en hel kjernefamilie å holde styr på, blir nabolaget ekstra viktig. Halvparten av hovedstadens innbyggere bor alene – nesten 200.000 mennesker. Det er mange folk, det. Og hvis ikke nabolaget ditt gir mulighet til å knytte nye kontakter og bekjentskaper, kan det fort gå nedover, både på den ene og den andre måten.

Fellesskap

Gården jeg bor i kalles et Felleskjøkkenhus. Den ble bygget i 1928 med et stort kjøkken i kjelleretasjen, med spisesal og det hele. Der kunne beboerne kjøpe middag til selvkost, og alle leilighetene var beregnet på folk som ikke hadde barn. Hver enkelt leilighet hadde matheis, - den eksisterer den dag i dag, med grått sekstitalls telefonrør og det hele. Hver ettermiddag kunne du få varm mat servert på tallerken, pling - og etterpå sendte du oppvasken tilbake samme vei. Skulle du ha fest, var det heller ikke noe problem å få opp en hel kalkun, med tallerkner og bestikk til onkler, tanter og hele sulamitten. Et eldre ektepar sto for matlagingen. Men så en gang på 90-tallet bestemte Mattilsynet at nei, mat kan ikke sendes i heis. Eller hva de nå fant på. Så nå står matheisen der i alle leilighetene, plombert, som et eksempel på en rørende vakker fellesskapsløsning som er blitt historie. Jeg er ganske sikker på at de eldre, enslige menneskene som bodde her da mattilbudet forsvant så på dette som et tap, på samme måte som jeg savner min herlige nabolagskafe.

Idag serverer mediene skrekkhistorier om nabolag som forvitrer og gårdeiere som spekulerer i kommunalstøtte med forslumming som resultat. Løsningen ligger helt klart i dagen, det er naturligvis å gi menneskene som bor sammen en grunn til å komme sammen. Et sted å møtes over en kopp, et måltid eller et glass, et sted å lære seg at naboen ikke er en skummel fyr eller en merkelig dame. Menneskenes evne til fordommer og forutinntatthet er eksepsjonell, men får du de nære møtestedene til å fungere, er du godt på vei til et velfungerende samfunn. Den minste byggesteinen i samfunnets fellesskap er jo tross alt det lille nabolaget. Men, med dagens eiendomspriser skal man likevel være bra naiv for å tro at noen setter av hundre kvadratmeter til en felles nabokafe. Idag skal alle være sin egen ulykkes smed. Folk skal klare seg selv, til de en gang dør av det. Som Odd Børretzen sier: ”Hvor ble det av anorakkene? Og tøflene og strikkejakkene? Hvor ble det av termosflaskene? Hvor ble Einar Gerhardsen av? Hvor ble det av drømmene om den varme, vakre og vennlige verden? Og - hvor ble det egentlig av oss?”

VG 5.12.2010

En Rosa Panter i Kirken

2010-11-25T08:52:00.000-08:00

Som ateist fryder jeg meg hver gang det lages rabalder i Kirken. Blant annet av Einar Gelius, som jo har søkt oppsigelse hver dag de siste femten årene.

Det var jo aldri stille rundt denne Gelius. Han viet folk i telefonkiosker og restauranter. Han stilte opp i danseshow, begravde Lyn i full prestemundur, la Arne Næss til hvile uten fnugg av salmesang, og når han ble tilkalt på prestevakt ba han politiet ringe tilbake fordi han må se ferdig VIF-kampen. Som om ikke dette var nok, stilte han opp i sølvfarget kondomdrakt i humor-TV, og forfattet en bok der han framstiller Bibelen som et slags himmelsk Cupido. De teologiske betraktningene i boken får geistlige i hele landet til å bite jekslene av seg i fortvilelse. Før han skrev den sa han seg villig til å stille som dommer i et misseshow, men da buldret biskopen så høyt at det kunne høres helt opp til Nidaros, og Gelius måtte slukøret takke nei til å rangere bikinidamene.

Det er ganske lett å se at denne mann aldri hadde noe i statskirken å gjøre. Gelius´ stunt opp gjennom tidene er jo så ville og gale at inspektør Closeau framstår som en kjedelig kontormann. Men sannheten er jo at Gelius er en kulturradikaler av klassisk merke. At Kirken ville sparke ham er forståelig. I 2000 år har de desperat prøvd å innprente folk at sex er noe som hører til i det hellige ekteskapet, og så kommer en av deres (skilte) ansatte og beskriver sin elskedes kjønnshår og sildrende kroppssafter så det gir seismisk utslag 8, 2 over hele Bibelbeltet. Gelius har et stykke igjen til Mykle, men effekten er jo den samme: Folket ler og kjenner seg igjen. Bjørneboe skrev ”Uten en tråd” på tre dager som en provokasjon mot kirkeminister Bondevik, og ved Gud, det fungerte. Provokasjoner fungerer alltid, hvis de er godt utført. Mange ganger kan de føre til helt nødvendige forandringer også: Kler du av maktens menn, mister de omdømme. Se bare på Kadras avsløring av islamske lærde, eller Shabanas mullahløft, som vakte latter langt inn i de innerste avkroker av Aserbadsjan.

Spørsmålet er altså ikke om provokasjoner fungerer, men hva som blir følgene av dem. Den som blir latterliggjort mister omdømme, men kan også bli ond og hevngjerrig. Nå tror jeg ikke biskopen planla å steke Gelius over åpen varme i Galgebergkrysset, men han kunne jo heller ikke sitte stille og se en prest få større folkelig oppslutning enn ham selv. For folket elsker jo Gelius. På Vålerenga er han en helt – nå også martyr. Det blir bråk på Vålerenga hvis de nå får tilsendt en tilknappet tørrpinn som erstatning.

Men hva skulle biskopen gjøre, annet enn å reise oppsigelsessak? Jeg har veldig sans for forfatteren Torgrim Eggens forslag, som gikk ut på å korsfeste Gelius. Det ville være i bibelsk ånd. Torgrim så for seg et større show sponset av Se og Hør, med terningkast på kjolene og det hele. Og det er jo korsfestelse det er snakk om her. Biskopen kan ikke slå nagler gjennom hendene på prester, men han kan slå dem temmelig hardt i hodet med Boken. Det er lov. Han kan si:

”Herr Gelius, du har ikke forholdt deg til det som står i Boken. Du har omgitt deg med skjøger og drukket deres vin. Din bok har et et syndsbegrep som ikke stemmer med Confessio Augustana. Ja, vi vet at få klansmedlemmer og andre Vålerengafolk har fjær av peiling på hva Confessio Augustana er, men det får så være. Vi gir deg nå denne Straff, fordi du er nærmere folket enn det vi er. Du forstår folket, men glem ikke at de er der nede, og vi er her oppe. Slik må det være. Du har vist fram for all verden at seksualiteten er en grenseoverskridende kraft som gir blaffen i seremonier eller formaliteter. Fy. For denslags var det dødsstraff tidligere, i dag nøyer vi oss med å ta fra deg lønnsslippen. Vi dømmer deg fordi du ikke forholder deg til den bekjennelsen som Martin Luther ga grunnlag for under Reformasjonen. Ja, vi vet at Martin Luther også sa ”Den som ikke elsker kvinner, vin og sang er en tosk hele livet”, men dermed er det ikke sagt at vi liker sånt prat. Vi dømmer deg til å være talkshow-vert på kanaler som sender fra utlandet og har lave seertall. Vi dømmer deg til å bli forfatter av lødige bøker på Juritzens forlag, for eksempel ”Cha-Cha-Cha i Bibelen”. Vi kaster den første sten, for det er vår rett som skriftlærde. For hver den som tror på oss, en statskirke som har fjernet seg fra folket, vil ikke fortapes, men ha evig liv - på våre lønningslister. Amen.”

Men der regnet biskopen feil, for Gelius gjorde det eneste kommunikasjonsmessig riktige: Han korsfestet seg selv. Gelius vant - og boken kommer nok tidsnok til påske.

VG 25.11.2010

Føkk design!

2010-10-26T09:05:00.000-07:00

Ifølge sosiologer er jeg ikke filla interessert i design. De har rett. Jeg kommer nemlig fra arbeiderklassen. Enhver som kommer inn i leiligheten min kan se at jeg privat omgir meg med dårlig design. Jeg kjøper 3XL-skjorter på Dressmann. Jeg eier ikke fire like rødvinsglass. Øverste skuff i det slitne søttitallskjøkkenet mitt er full av gratisbestikk fra take-away-kjeden Spice. Forøvrig er kåken så rotete og uflidd at selv Charles Bukowski ville funnet fram vaskefilla. Jeg kler meg som en dass. Jeg eier ett eneste plagg som kan sies å ha god design, og det er en baskerlue i aller største størrelse. Den er likevel for liten, men når du eier et hue på størrelse med et gresskar har du ikke så mange valg. I stua befinner det seg ett eneste møbel som er prisbelønt, og det er en tredve år gammel Gyrodec Mitchell platespiller, som også står utstilt i New York Museum of Modern Design. Resten er ræl.

Jeg er altså ifølge sosiologene skjebnebestemt til å ikke være interessert i design og estetikk. Muligens gjelder det hele det norske folk. Det vi er interessert i, er ikke hvordan en ting framstår eller fungerer. Det vi ønsker oss er en krangel om hvor den er planlagt plassert. Vi nordmenn kan krangle i hundrevis av år om hvor et jævla museum skal ligge – selv om vi aldri går i museer. At det ser ut som en Ford Anglia på høykant og hvordan det skal håndtere sollyset, bryr ingen seg om. Poenget er hvor det ligger.

Jeg treffer jo iblant folk som sier de er veldig veldig opptatt av design hele tida. Dette er overfladiske mennesker. De har ingen kjerne. De er kapitalismens perfekte konsumenter. Deres selvfølelse holder såvidt til neste motebladutgivelse. De sier at det er så morsomt med mote, men det de egentlig er ekstremt opptatt av, er hvordan andre mennesker oppfatter dem. Tingene de omgir seg med, klærne de har på seg og frisyren deres skal til enhver tid signalisere deres verdi, og at de følger med i noe som kalles Tiden. Men den som gifter seg med Tidsånden, blir fort enke. Og så har vi det gående. Ut og shoppe. Onkel Skrue gnir seg i hendene.

Men som sagt er dette en liten minoritet, selv om de er synlige overalt. I Norge vil såkalt designbevisste mennesker alltid forbli en minoritet, dvs. være påtatt eksklusive. Vi har alltid vært og vil alltid forbli et bondeland. Tidligere var vi også et slags kommunistland, og det er ikke mer enn tredve-førti år siden. Et bondeland, styrt av en kommunistlignende parti. Når skulle vi lære designbevissthet? Fuck design.

Bevisstheten om estetikk og design styres først og fremst av klasse. Det beste eksemplet på det er da kona til Jens Stoltenberg uttalte at uansett hvor hun gikk og sto, så hadde folk disse evinnelige Arne Jacobsen-stolene. Det sier jo aller mest om hva slags omgangskrets kona til Jens Stoltenberg har.

Min påstand er altså at dette landet har hundrevis av år igjen før vi kan kalles designbevisste, hvis vi i det hele tatt blir det. Vi eier ikke forbilder i historien, og denslags er jo ikke noe man bare kan kjøpe. Det vi eier av historie er bonderomantikk. Men vi kan jo alltids dra utenlands, og komme hjem som kopister. Det pleier å funke.

Jeg kan alltids klare å hisse meg opp over design. Jeg hisser meg for eksempel opp over en ostehøvel fra IKEA. Den ser ut som en ostehøvel, men den virker ikke. Osten kommer ut som en forvridd pølse. Jeg har irritert meg mye over den. Og ettersom nordmenn flest er flinke til å irritere seg, burde vi kanskje irritere oss over viktigere ting enn ostehøvler. Noen kunne for eksempel lage en logo-konkurranse der de designer ”Sanne Logoer”. Britisk Petroleum (BP) har nå en slags blomst. Tror ikke det stemmer helt. England invaderte i sin tid Irak på grunn av BP. Og ta for eksempel NSB. Sett dere nå ned og design deres sanne logo. Eller Nammo, den norskeide våpenfabrikken som nylig sørget for en tredobling av norsk våpeneksport, nå 17 milliarder i året. Og mere skal det bli. Fire and forget. I Gaza brukte israelerne det bærbare rakettutskytningsrøret M-72. Det er takket være en finurlig våpeneksport fra fredslandet Norge, via USA. Hei hvor det går. Vi er rike og lykkelige. Vi har fred, seriorgasmer og dildoer fra Philippe Starck.

Byene våre er fulle av rike menns dårlige smak. Gjør noe med det. En dustete glassdings til ti millioner dupper i vannskorpa utenfor Operaen. Mal den rød. I Ekebergåsen skal en annen riking sette opp kvinneskulpturer fordi han kan. Reitan-familien, som har blitt rike på å lage sovjetbutikker, eier snart hele Trondheim by. Det burde invitere til noen utfordrende designkonkurranser, for eksempel på nytt kommunevåpen. Grønland/Vaterland-området har fått et mikroklima som ligner på New York. Skyskraperne lager vindtunneller som gjør at røykpakka di blåser avgårde der den ligger på kafébordet utenfor Cafe Fiasco. Men det gjør jo ikke noe, så lenge revisorene i tjuende etasje har sjøutsikt.

Hele hovedstaden er voldtatt av reklame. Oslo burde vel egentlig hete JC Decaux. Ikke nok med at de rev de hundre år gamle nedstigningstårnene, de erstattet dem med fem meter høye glossy reklametårn. Grunnen kjøpte de av Hafslund, som ifjor skrudde av strømmen til en stakkars fyr, så han frøs i hjel. Noen burde la seg inspirere av Christo og gjøre noe anarkistisk med de tårnene. En cool oppgave for kunst- eller designstudenter med attitude.

Noen burde designe en skikkelig bysykkel for Oslo. Det vaklevorne JC-Decaux-rukkelet folk sykler rundt på nå, er en kalkulert forbrytelse mot menneskeheten. Men som sagt, vi nordmenn er ikke interessert i hvordan ting ser ut, bare de virker en gang iblant.

Fra SNITT, Magasin for visuell kommunikasjon. Oktober 2010

Den kreative utfordring

2010-09-12T23:20:00.000-07:00

Alle kjefter på Groruddalen. Noen gjør noe med det.

Tidlig på åttitallet jobbet jeg i en fritidsklubb på Lindeberg i Groruddalen. Jeg var nyutdannet barnevernpedagog og breddfull av idealisme. Som valgfag hadde jeg hatt teater og musikk, og nå ville jeg prøve ut ideene. Jeg foreslo at vi skulle starte band på klubben. Jeg ble ledd ut. ”Her på Lindeberg er det ingen som vil spille i band, her hører vi bare på disco!”, var reaksjonen. Men klubblederen var positiv. For 10.000 fikk vi trommer, gitarer, bass, keyboard og sanganlegg. Etter noen måneder hadde klubben tre band. Ett av dem vant en stor, nasjonal talentkonkurranse allerede samme året, og bandets vokalist Heidi har siden blant annet jobbet som profesjonell musikalartist i utlandet.

Hvorfor forteller jeg denne historien? Fordi den viser hva mulighet for kreativitet kan gjøre med et ungdomsmiljø. Hvor lite som egentlig skal til. Som nyutdannet hadde jeg konsumert megatonn av faglitteratur og forelesninger om hvordan man reparerer skader som er oppstått i et miljø, og hvordan man jobber med ungdom som er kommet skeivt ut. Men det store spørsmålet er om de som arbeider på sosial – og ungdomsfeltet egentlig bare reparerer systemskader, og ikke får nok rom til å jobbe forebyggende. Slik var det dengangen, for dette var åttitallets Oslo, der det borgerlige bystyret skar ned på bevilgninger og la ned ungdomsklubber. Nyutdannede folk som meg ble desillusjonerte, og etterhvert følte jeg og mange andre at studietida og alt de hadde lært oss var bortkastet. Vi kjempet jo likevel mot vindmøller, vi hadde lav lønn og et svært studielån. Alt vi hadde lært på høyskolen om forebygging ble motarbeidet av at vi ble fratatt ressurser og infrastruktur. Å gjennomføre en idé som jeg beskrev ovenfor, ble umulig uten bevilgninger og lokaliteter. Tiden fra man fikk en idé til den ble satt ut i livet ble uendelig. Selv forsvant jeg fra feltet og inn i næringslivet, der jeg opplevde at tiden fra idé til realitet kan dreie seg om dager. Sånn bør det også være i Groruddalen.

Idag er dalen med sine 100.000 innbyggere selve omdreiningspunktet i integreringsdebatten. Alle kjefter på Groruddalen, men noen gjør noe med det. Her i avisa sto i 2005 en artikkel som beskrev tunge ungdomsmiljøer, dop og vold. Headingen var ”Volds-frykt i Oslos Harlem”. Da skjedde det noe. En ung grorruddøl ved navn Rune Madsen forbannet seg på å gjøre noe. I løpet av kort tid hadde han fått festivalen Granittrock opp og stå. Den første festivalen ble arrangert midt mellom blokkene på Ammerud, men senere ble det så stort at de måtte finne en annen arena. Plutselig sto Dum Dum Boys og Turboneger på scenen, og en haug artister spilte gratis eller for minimumshonorar. I løpet av kort tid har nå en enkeltpersons kreativitet og massiv dugnadsinnsats skapt landets største rockfestival, med gratis inngang.

I fjor hadde festivalen 18000 besøkende, med egen ungdomsscene for yngre musikere som spiller parallelt med de store navnene. Jeg var selv på festivalen i år. Yngstesønnen er fan av bandet Datarock og var i ekstase. Selv halvgamle far hoppet opp og ned. Der sto speidern med sin stand. Solen skinte. Foreldre og idrettsklubber sto og solgte pølser, popcorn, lapskaus og brus. Lokale og større sponsorer som f.eks. OBOS har trådt til. Et fullstendig ikke-kommersielt og rusfritt arrangement, midt i hjertet av det noen kaller Oslos Harlem. Ildsjelen Rune Madsen jobber 500-1500 timer i året for å få det til. Mannen burde jo vært behengt med medaljer og satt på fastlønn som koordinator.

En løsning på Groruddalens utfordringer handler selvsagt om ildsjeler som Rune Madsen og hans hjelpere, men også om hvilke ressurser det offentlige er villige til å gå inn med. Saken er at det er mange sosial- og ungdomsarbeidere som føler som jeg gjorde i åttiårene. De jobber med reparasjon, og får lite belønning. Men det er alltid kreativitet som er nøkkelen til å skape et levedyktig miljø, og da snakker jeg om ungdommens egen kreativitet. Hele Groruddalen burde vært et gigantisk laboratorium for å sette ungdommens egen skaperkraft i gang. For den skaperkraften er enorm! Groruddalen burde bli det hotteste stedet i byen. Det burde være toppen 500 meter mellom hvert samlingssted, der barn og unge kan jobbe med musikk, kunst, data, skateboard, dans, design, mat, miljøvern, foto, media, you name it. Lokaler fins, penger fins, og mye er allerede i gang. Hundrevis av lokale jobber allerede med Granittrock, og at nordmenn er unike på frivillig arbeidsinnsats, vet alle.

Og de aller fleste vet også at de kriminelle ofte er de mest kreative av alle. De fikk bare ikke sjansen, ble ikke fanget opp, ble bare skjelt ut, fikk ikke støtte hjemme. Landets tyngste forbrytere er blant de mest intelligente og kreative folkene vi har. De kom bare skjevt ut. De fikk ingen utfordringer. Kanskje fordi de kom skjevt på grunn av at det ikke fantes et ungdomstilbud i nærheten, eller at det tilbudet var altfor fantasiløst og dårlig. Eller nedlagt.

Brett opp ermene!

VG 12.september 2010

Hjelpernes hjelpeløshet

2010-08-22T11:13:00.000-07:00

Hvis du ikke har vondt noe sted når har fylt femti, er du dau. For oss gjenlevende er spørsmålet om hjelperne hjelper oss i det hele tatt.

En gang gikk jeg inn på et legekontor og satte meg på stolen foran legen. Han så ikke på meg. Deretter stilte han meg en del spørsmål, mens han stirret inn i dataskjermen og ned på tastaturet, der han med to fingre hakket inn svarene. Slik gikk fem minutter. Slik gikk ti minutter. Så plutselig lot jeg være å svare. Det oppsto pinlig taushet, og legen så omsider opp fra tastaturet, og da vi fikk øyekontakt spurte jeg syrlig om det er sånn det står til med kommunikasjonen mellom lege og pasient i allmenhelsetjenesten. Det ble en interessant samtale.

Det finnes mange dyktige leger i allmenpraksis, men det betyr ikke nødvendigvis at de er gode på personlig kommunikasjon. Møtet mellom lege og pasient er altfor ofte en parodi på et møte, der reell kommunikasjon ikke forekommer i det hele tatt. Legetimen blir redusert til en rituell hendelse der pasienten etter fem minutter går ut igjen med en resept i hånda, et fattig symbol på at han vil bli kurert for sin lidelse eller får lindring. Lyden av reseptprinteren blir pasientens liksombekreftelse på at hjelpen er på vei. Det som burde være det viktigste møtepunktet for å ta vare på folks helse har blitt industrialisert og avpersonalisert; du er omgitt av hvite vegger og sterile, harde omgivelser der du før legetimen må stå i skranken og utlevere ditt mest personlige over disk, og alle hører hva du sier. Banker tilbyr større diskresjon for sine kunder enn mange legekontorer, fordi banker har en ventesone på tre meter.

At selve konsultasjonen forvandles til en rituell meningsløshet, kommer ikke bare av at mange leger er dårlige personlige kommunikatorer, men slik er det likevel altfor ofte. Selv har jeg vært heldig, men enkelte ganger har jeg møtt allmennleger som ikke mestrer det mest elementære innenfor det å skape kontakt mellom mennesker. Kanskje dette sier noe om hvorfor selvmordsraten er så høy blant leger; mange av dem vet så inderlig godt at de har valgt feil yrke, men så er det plutselig ingen vei tilbake. Lege-eden er kjapt glemt, lønn og bonuser er hovedsaken, og det stakkars hodet deres er ellers breddfullt av den massive propagandaen fra legemiddelpusherne. Spør meg gjerne om detaljer, for jeg har vært med på å produsere den propagandaen selv. Som vi pleide å si i reklamebransjen: «En lege gjør hva som helst for en gratis middag.»

Er det til å undres over at kvakksalverne og new-age-heksedoktorene har stadig bedre dager? I fjor brukte hver nordmann 2500 kroner på såkalt alternativ behandling. Jeg vil påstå at hovedårsaken er at for mange av allmenlegene er dårlige personlige kommunikatorer, og at rammen rundt legebesøket er industrialisert.

En alternativ behandler tilbyr alt hva et dårlig legebesøk fratar deg: Hun tar seg tid – kanskje en hel time. Hun spør deg. Hun stiller oppfølgingsspørsmål. Hun ser deg i øynene. Hun virker interessert. Hun er personlig. Rommet er ikke tapetsert av struttende, avkuttede øyeepler og grelle plansjer om menneskets indre organer. Ånei, her står det buddhaer i vinduskarmen, og det er egyptisk kunst på veggene. Her er ingen grell hvithet og lysarmatur, men fargerike tepper på gulvene, dempet belysning og varme farger. Det står blomster i hjørnet. Det er behagelig musikk i bakgrunnen, av beroligende, etnisk type. Du føler deg velkommen. Du føler deg sett, du føler deg hørt. Og likevel blir du lurt. Blomstermedisinene og hokus-pokus-salvene som kvakksalverne ordinerer, er det reneste humbug, som aldri noensinne har dokumentert en virkning. Men likevel føler du deg bedre. Noe inni deg har blitt sett. En eller annen selvhelende mekaniske har startet, en effekt bare Herren vet om. For det er er faktum at mennesker stadig vender tilbake til de alternative behandlerne, muligens basert på en stilltiende enighet om at ja, jeg vet jeg blir lurt - men jeg blir iallfall lurt på mine egne premisser.

Nettet er fullt av såkalte healere som tar fett betalt for å være trollmenn. De kan ikke vise til et fnugg av resultater som kan verifiserer noe på vitenskapelig vis. Alle disse Snåsåmenn og Snåsakvinner har merkelige navn, de har levd før, de har langt ravnsvart hår eller er eldgamle og gebrekkelige i sin enkle trønderske enebolig, der langveisfarende med dårlige knær står ubedt i kø utenfor før klokken seks om morgenen. Snåsamennene påstår at de har helbredet hundrevis, men det finnes ikke en fjær av dokumentasjon. Deres store kapital er at de har et uvanlig godt sosialt grensesnitt, de er dyktige menneskekjennere som vet hvordan de skal kommunisere med folk. Hadde legestanden gjort en alvorlig innsats for å lære seg en brøkdel av dette, ville vi kanskje sluppet alt det hemningsløse kvakksalveriet som får stadig større grep om folk. For ja: personlig kommunikasjon kan læres - og den fremmedgjorte konsultasjon bør få et kritisk blikk.

VG 22.08.2010

Hjernevaskemaskinen

2010-06-20T10:27:00.000-07:00

Arfan Bhattis åndelige veileder har sluttet å høre på instrumental musikk. Jada, det har Taliban også.

VGs serie Nye Norge skaper kraftig debatt. På Facebook kan man oppleve vår nye yndlingsekstremist Moyaheldeen Mohammad utfolde seg i fri dressur, der han kaller nordmenn for ”Søplemennesker”. Noe sier meg at det vil hjelpe lite å eksportere herr Krekar, når rekrutteringen av hylende fanatikere er så lovende som det kan virke nå. I VG kan vi lese om Bhattis veileder, som også deltar i foredragsseriene på Høgskolen i Oslo med innfløyede ekstremistiske imamer. Uttalelsen hans om å være avholdende fra musikk uten sang, er svært interessant. Dermed kan man jo konsentrere seg fullt og helt om den Ene Sannhet, nemlig den som står skrevet i Koranen. Taliban nøyer seg som kjent ikke med å forby instrumentalmusikk, de sprenger alt som heter musikk til himmels, før de går løs på nærmeste pikeskole.

Det fine med å være fanatiker er jo at du slipper å tenke. Selvstendig tenkning er en uting som er forbudt for de sterkt religiøse, uansett om vi befinner oss på Holmlia eller i Peshawar. Hva skal herskerne og de maktsyke gjøre hvis folket begynner å tenke selv? Gi dem en kule for pannen selvsagt, slik Taliban gjør i Afghanistan og Revolusjonsgarden i Iran. Men siden det er litt upraktisk med all denne drepingen, kan man jo satse på sterk disiplinering isteden, og håpe at Herren gjør resten av jobben.

”Ikke tenk selv!”

Men, det er dessverre ikke gjort i en håndvending å få folk til å slutte å tenke selv. Siden tenkning er smittsomt og farlig for den Ene Sannhet, er det aller beste at barna aldri begynner. Det at femåringer ikles hijab er første trinn i disiplineringens kunst: Foreldrene dine har bestemt din religion, og skal derfor også bestemme hvordan du skal kle deg og hva du skal spise. Så blir det en helt naturlig ting at de også bestemmer over ditt ungdomsliv, og ditt ekteskap. Barn og unge gjøres til rettsløse objekter for foreldrenes maktutøvelse, og mange av dem ensrettes til ufordragelige varianter av de mindreårige angiverne i George Orwells 1984: Datteren til en venninne av meg fikk av jevnaldrende i barnehagen høre at hun kom til helvete fordi hun spiste leverpostei. Da mobbernes foreldre ble konfrontert i møte, var reaksjonen deres: ”Jamen, det er jo sant!” Som en venn av meg sier: De troende er som oftest fredelige og fornuftige mennesker. Det er de religiøse man må passe seg for.

Er det så mulig å kjempe mot hjernevask? Ja, men det er vanskelig. En mulighet er å starte filosofikafeer for barn, en stor suksess i Frankrike. Grupper av 10-12-åringer samles på kafe, drikker te, spiser kaker og diskuterer f.eks. det ondes problem, eller hva det er å være god, eller universets opprinnelse. Diskusjonskafeene springer ut av en filosofisk bokserie for barn, som har solgt i over en million. Barn er sterkt opptatt av de store temaene; hvis de da ikke er kanalisert inn i den Ene Sannhet, som jeg også vil kalle den Store Religiøse Bløff.

”Alt er forutbestemt”

Den mest utspekulerte siden av bløffen innebærer at alt som skjer er forutbestemt. Når Herren har bestemt historiens gang til alle tider, blir jo all tenkning overflødig. En slik tankegang er helt nødvendig for å opprettholde ethvert hersker/slave-forhold, på ethvert nivå. Den dansk-syriske politikeren Naser Khader gjengir i boken Khader.dk historien om barnet som ble drept i en bilulykke. Da moren gråt over sitt barn, fikk hun slag av ektemannen, for har ikke Herren allerede bestemt vår skjebne? Hvordan kan du sette deg opp mot Hans vilje?

Det fins mange liberale muslimer i Norge, men hver gang de ytrer seg i debatter blir de møtt med hersketeknikker som alltid går direkte på person, ikke sak. Hvor kommer du fra, sier salamanderne. Hvem er du? Så starter et helvete, ikke bare for debattanten som våger å ytre seg, men også for familien. For disse menneskene vet ikke hva politisk debatt er, de har aldri tenkt én eneste tanke selv. Deres teknikk er å henge ut de som tenker utenfor boksen, med slag under beltestedet og mobbekampanjer i det åpne og skjulte. Resultatet blir at offentligheten belemres med en islamistisk revolusjonsgarde av rettroende hanekyllinger, som aldri har argumentert på noen annen måte enn hets, eller å slå folk i hodet med Koranen. At dette er medievennlig, er selvsagt – men representativt er det ikke. Vi snakker om et lite laug skrullinger av første karat, velegnet for førstesider over det ganske land, designet med knyttnevelangt skjegg, hvit lue og det hele. For å komme ut av det sporet debatten nå er i, må journalister slutte å ringe the usual suspects, følge med på desi.no, x-plosiv.no og lignende debattfora, og skaffe seg kilder og nettverk også innenfor det liberale, muslimske Norge. Kanskje de en vakker dag avdekker den hemmelige, frimurerlignende kameratklubben som finnes her i landet, som utelukkende består av muslimske, innflytelsesrike menn. Kvinner ingen adgang. Den finnes, men den saken overlater jeg til en annen å skrive. Just do it!

VG 20.juni 2010

Monstertrikken

2010-05-02T10:17:00.000-07:00

Alle vet hvor høyt bergenserne elsker byen sin. Sannsynligvis er det en type kjærlighet som også fører til fornuftige beslutninger.

For mange år siden utgikk det et bud fra dikteren Jan Erik Vold om at alle Oslofolk måtte elske trikken. Jeg gikk rett på. Man må jo liksom elske et søtt og hardtarbeidende vesen som ikke vil noen noe vondt, går på skinner og ikke spyr ut et eneste gram eksos. Og jeg fortsatte å elske trikken. Men så skjedde det noe: Monstertrikken meldte sin ankomst. Den veier 65 tonn, er dobbelt så tung som forgjengeren, og lyder navnet SL-95. Når den kommer buldrende bortover byens gater høres det ut som et fylleslagsmål mellom Odin og Tor, grunnen rister, kaffekopper fra Frogner til Grefsen ramler av bordet i forskrekkelse, katter spontanaborterer og gatelegemer gjøres effektivt om til pulver. Monstertrikken skal fram. Ikke nok med det, den skal pinadø fram hvert tiende minutt. Over natta ble Oslo by omgjort til en togterminal, der det som tidligere var fortau, nå fungerer som perronger.

Kongen i gata

For det er jo ikke tvil om hvem som er Sjefen. Prøv å spasere den trange Thorvald Meyers gate med et småbarn i hver hånd, og jeg skal love deg hjerteklapp når Monstertrikken kommer feiende i godt over marsjfart, med hornet på full guffe. Ikke bare er denne skapningen et regelrett tog, men for enkelte av førerne er det tydelig stimulerende på fartsgleden å ha 65 tonn stål mellom beina. Den ultimate trikkeopplevelsen er å sitte på en utebenk i Gamle Drammensvei idet to Monstertrikker passerer samtidig. Nærmere et Katla-utbrudd er det vanskelig å komme. Og spørsmålet er jo, hvem skal byen være til for? Er den til for barn på sparkesykkel, gamle damer med gåstol eller spaserstokk, ungdom på longboard, syklende kontorister og unge par med barnevogn? Nei dessverre. Oslo by er okkupert av skinnegående panserstyrker. Spør den første drosjesjåføren du treffer hvor mange ganger han har punktert på skinnegangen. Spør hvem som helst om de har hatt en nær-døden-opplevelse fordi trikken kom brasende som Runaway Train ut av det tomme intet. Historikere kan fortelle at byen i gamle dager var en kakafoni av klapring og bråk fra hestevogner, men jeg nekter å tro at det var verre enn nå.

"Ta den grønne blå"

Det mjaues i det uendelige om hvor miljøvennlig trikken er. Men støy er også forurensning, og hadde decibel vært et politisk korrekt parameter på linje med utslipp av CO2, ville Greenpeace aksjonert mot Monstertrikken hver bidige uke. Og stiller jeg spørsmål om økonomien i det hele, kommer det nok en flittig transportforsker i SV-busserull og kakker meg i hodet med noen tall. Hva koster det å holde skinnegangen og strømtilførselen i stand? Hva er prisen for skadene på gatelegemet, som i Oslo er svært dårlig fundamentert? Og hvor smart er det å gjøre Oslo til en togterminal, når infrastrukturen ikke er tilrettelagt for å skille trafikantene? Andre byer nyter godt av noe som heter byplanlegging, men denslags er et ukjent fenomen i Norges hovedstad.

Hull i veien, hull i hodet.

Min nabo kjørte for en stund siden venner fra Romania på sightseeing rundt i byen. Etter en times tur uttrykte de at de nå følte seg som hjemme, for hullene i gatene var akkurat som i Bucarest. Men da de gikk ut av bilen for å se nærmere på saken, ombestemte de seg. Dette var nok verre enn i Bucarest. Og trafikkbildet er en merkelig masala der alle må kjempe om plassen, og så å si ingen har sin egen trasé å ferdes i, bortsett fra trikken, som altså går på skinner, og nå altså må kalles Toget. En by trenger fleksible transportmidler, men i Oslo står det kilometerlange køer av trikker så fort en stakkars bilist har parkert fem centimeter feil.

Da Monstertrikken ble bestilt, gjorde byen en kapital feil. De glemte å gjøre som bergenserne nylig gjorde: Be om å få vogner som var utprøvd i bygater fra før, og som kunne vise til fornøyde brukere. Oslo slo til på laveste anbud, og dermed fikk byens borgere slite med en trikk som aldri noensinne hadde gått i en annen by, og som heller aldri vil gjøre det igjen. SL-95 er det noen på dialekt vil kalle et ”fordømt bælaherk”, og absolutt ingen vil gråte når den en gang blir spiker. Hva det har kostet oss å ha den gående, vet ikke engang Vårherre.

Når byråkratene snart skal bestemme hva som blir hovedstadens trikkevalg, burde de kanskje først bli lenket fast et par døgn til et utebord, ganske nær skinnegangen på valgfritt sted i Oslo sentrum. Hvis de da ikke blir altfor hørselsskadd og tomsete av opplevelsen, håper jeg de kommer opp med noen ideer som igjen kan gjøre denne byen til et sted for mennesker. Innkjøpskomiteen kan for eksempel droppe ihvertfall én av de vanlige gutteturene til Europa, og ta seg en helt alminnelig tur til Bergen.

VG 2.mai 2010

Kafka Dagligvare & Sønn

2010-04-11T13:00:00.000-07:00

Lenge syntes jeg norsk dagligvarebransje var en trist affære. Men så tok latteren meg.

Det har visstnok utgått et bud fra Landbruksdepartementet om at sisteleddet i dagligvarebransjen har for mye makt, og at dette skal granskes. Man må bare si velkommen etter, for dette holdt næringslivet bekymrede foredrag om for 15 år siden. I mellomtiden har det meste gått i latterlig retning. Innbyggere av kongeriket Norge er henvist til butikker som er så dønn like og har så ensartet vareutvalg at man skulle tro det var Franz Kafka som hadde regissert det hele. Aller mest komiske er de såkalte billigbutikkene, som er i absolutt flertall, og på toppen av det hele er de ikke billige i det hele tatt. Hvis 45 kroner for fem tynne skiver roastbeef er ”billig”, kan du kalle meg en krakk. Og hvis du for eksempel er innvandrer og er glad i å bruke masse helsebringende løk i maten, bør du holde deg langt unna billigbutikkene, som ofte tar 13 kroner for 2 løk. Nordmannen som skal handle inn til fårikål, må gjerne punge ut med 37 kroner for et middelstort kålhode og 5 små poteter.

Men ettersom dagligvarekongene har hjernevasket oss til å tro at varene deres er billige, så er de vel det, da. Naturligvis. Sier du en såkalt lavpris ofte nok på TV og i helsides annonser, blir den en sannhet. Som om ikke dette var nok, blir vi til stadighet tvunget til å lese nesegruse helgeportretter av dagligvaremogulene, som blir beundret av alle for sin enorme skaperevne. Skapere av hva da? Å tvinge leverandørene i kne for hylleplass, er ikke å skape. Det er å true. Å skvise leverandørene til å selge deg varene sine med minimal fortjeneste, er mafiametoder.

Men i Norge liker vi jo mafiafolk, de er jo så fargerike. Rema-Reitan fremstiller seg selv i påskeutgaven av Dagens Næringsliv som en slags himmelsk visjonær. Han planlegger visstnok å skrive en filosofibok, og tittelen er allerede klar: ”Hvis jeg var president”. La meg svare på det spørsmålet:

Hvis Reitan blir president, bor vi i Nord-Korea.

Men i Norge blir enhver askeladd en helt, uansett om det han har ”skapt” er et monster.

Flesteparten av Rema-Reitans og de andre billigkjedenes butikker er til å få akutt depresjon av, og det beste trikset for å unngå depresjon, er å le. Ferskvarer finnes ikke, fiskediskene er borte, brødet er bakt med billigste sort fett og raffinert hvetemel, frukten og grønnsakene er overpriset, kjøttet er frossent eller plastpakket og av høyst middelmådig kvalitet. Kyllingene skal jeg forbigå i stillhet, så ikke beinbygningen deres pulveriseres. Men bevares, man har jo ”skapt” noe. Skapt hva da? Lagerhaller fylt til randen med middelmådighet og juksevarer. De vareslagene som har dårligst næringsverdi, får den beste hylleplassen. Skal du finne fram til rømmeboksen må du først forsere et fjell av Coca-Cola. Skal du ha en enkelt trestilket vårløk, finner du den plastpakket til 20 kroner, etter å ha passert et helt departement av potetgull. For å bøte på det herr Reitan må se er middelmådighet, har han nå hyret inn en såkalt gourmetkokk. Det norske folk blir teppebombet i alle kanaler med flammer og den fyrige herr Craig Whitson, som visstnok har marinert noen kyllingvinger på aller beste måte, før de blir kremert på engangsgrillen. Slik blir komedien fullkommen. Her er det ikke bare Kafkas ånd som svever rundt hyllene, men også George Orwell:

Dyrt er billig. Dårlig er bra.

Og tror du fremdeles ikke på at det er bra, hyrer vi inn en gourmetkokk for å juge for oss. Det har vi råd til. Vi har dessuten puttet litt sukker i marinaden, for vi vet du liker det.

Når nordmenn så setter seg i bilen for å kjøpe de samme ”billigvarene” til betydelig lavere priser i Sverige, kommer Sponheimen fram fra gjøkuret sitt og kaller dem harry. Men det som er harry, er å sitte på Stortinget med full diett, topplønn og reisegodtgjørelser, som Sponheim dengang gjorde, og gjøre narr av vanlige folks prioriteringer. Harry er å bo i kitschpalasser på Nesøya, eller holde seg med butler i Holmenkollen. Harry er å være mesterhjerne bak norsk matkulturs totale forflatning, og si til DN at det du setter høyest her i livet, er ”lidenskap”.

Maten i Norge kan uansett ikke reddes. Den er industrialisert, standardisert og fucked up. At nordmenn tror den er bra, kan vi takke reklamebransjen for. Halvparten av de varene vi blir presentert for i de sovjetlignende butikkene, er stappfulle av klodens mest unyttige råvarer, nemlig sukker og hvitt mel. Men når noen tilogmed kommer og kaller den billig, burde jeg løsne sikringen på min pistol. Det gjør jeg ikke. Jeg slipper latteren løs i steden, og setter kursen for nærmeste innvandrerbutikk. Javisst har jeg liten sans for det visse innvandrerkulturer kaller ”ære”, men når det gjelder maten, har de rett.

VG 11.4.2010

La de små barn tenke selv

2010-03-25T12:49:00.001-07:00

Misjonssambandets Espen Ottosen avlegger meg en visitt i VG 21.mars, og korrigerer meg på en del detaljer om Jesus. Og ja, jeg innrømmer at jeg nok var for snill. Jesus var formanende, og også fordømmende i enkelte tilfeller: “Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alt som fører til fall, og alle som gjør urett. Så skal de kaste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner”. (Matteus 13,42) Mitt hovedanliggende er uansett at tegnet på et framskredent, demokratisk samfunn er at religiøse partier mister makt og velgergrunnlag – slik vi nå ser skje i tilfellet Krf. Det applauderer jeg. Når Ottosen skriver at jeg ikke behandler mennesker med respekt, sier jeg: Det er fullt mulig å respektere mennesker, uten å respektere deres idéer. Idéer skal alltid være gjenstand for debatt, slik skaper vi et levende demokrati. Men religiøse debattanter klarer konsekvent å vri det til at det å debattere deres idéer er respektløst. Jeg vil kalle dette de religiøses hersketeknikk. Tidligere kastet de folk på bålet, nå nøyer de seg med å henge ut folk som ”respektløse”. Ihvertfall her i Norge. Hva som skjer med religiøse avvikere innenfor f.eks. islam, trenger jeg vel egentlig ikke å nevne.

Grunnen til at jeg anser KrF som en anakronisme, er at de som har makten i partiet, henger igjen i gammeltestamentlige holdninger. Dette har blant annet ført til en alt annet enn respektfull behandling av f.eks. homofile eller skilte mennesker i deres rekker, og spør gjerne hva kvinnelige prester har måttet gjennomgå opp gjennom tidene.

Jeg ønsker et samfunn der de såkalte hellige bøkene ses på som det de er - bøker. De er fulle av spennende historier og overleverte myter, men de er likefullt myter. På samme måte som hellige kyr nettopp bare er kyr. Hellige kyr burde vært menneskeføde i en sultende verden, isteden steller de bare til problemer for veitrafikken.

At mennesker i milliontall tror at et allmektig åndevesen ser alle deres tanker og handlinger, graderer dem og derfra skal belønne, straffe og pine dem for disse tankene og handlingene, er hva moderne psykologisk vitenskap vil kalle paranoia. Å innbille små barn at dette åndevesenet “ser” dem er en kraftfull mental barnemishandling, og kan føre til store problemer senere i voksenlivet, dersom de, tross all religiøs påvirkning, begynner å tenke selv. Mennesker som tenker selv er alle totalitære systemers skrekk, religionene inkludert. Men, kjære Ottosen, tro for all del ikke at jeg ikke setter pris på religiøse ytringer. Religiøs kunst og musikk er blant mine kjæreste eiendeler, og hvis jeg ikke husker aldeles feil, har jeg tilogmed vært i seng med en kristensosialist.

VG 25.3.2010

Den tiende landeplage

2010-03-15T15:28:00.000-07:00

Et religiøst parti går under sperregrensen. Endelig et lyspunkt i Norge.

Det ble et Herrens rabalder da en ung nestleder i Kristelig Folkeparti sto fram med sine tanker om å modernisere partiet. Det klirret nervøst i kaffekopper over store deler av landet, og fyrstekaken satte seg fast i halsen på alle kristelige, godhjertede mennesker over seksti. Media skvulpet over av kommentarer, et par dager, og så ble det brått stille som i Jesu grav; det er tross alt grenser for hvor interessant det er å diskutere et parti som bygger sitt verdigrunnlag på Moseloven. For min del ser jeg det som et sunnhetstegn at Norge nå etter alt å dømme slipper å ha et pietistisk religiøst parti i sin parlamentariske forsamling. Da Kjell Magne Bondeviks onkel, den etterhvert djupt såra og vonbrotne Kjell Bondevik ble kirke- og undervisningsminister, sprang forfatteren Jens Bjørneboe opprømt inn til sin kone og utbrøt: - Nå skal det bli moro å skrive pornografi! Deretter gikk han inn i sitt lønnkammer og forfattet ”Uten en tråd” på tre dager. Boken skildret helt normale seksuelle handlinger, og ble derfor selvsagt fordømt og forbudt av pietister og andre litterære høyesterettsdommere, slik at et kjempeopplag ble sikret. Nordmenn som aldri i sitt liv hadde tatt i en roman valfartet til Danmark og Sverige, der selgerne sto klar på kaia med boklass i trillevogner for å mette den norske kundemassen.

Og slik har dagene gått.

Kristelig Folkeparti er basert på en ide om at Moses fremdeles er relevant, og klarte lenge å lure det norske folk til å tro at alle gode verdier egentlig er kristne. Og bevares, jeg har ingenting imot kristen godhet, jeg vil bare ikke ha den i nasjonalforsamlingen. Min bestemor var tross alt et godt menneske, selv om hun dro til Afrika for å omvende zuluene. Det hjalp forresten lite. Et land bør styres av kompetente folk med rasjonelle løsninger på samfunnets utfordringer, og jeg tviler på at gudstro kommer inn under kategorien ”rasjonell.” Det er dessuten noe ekkelt med godhet, når den ledsages av fordømmelse og formaninger. Spør de homofile om det, eventuelt spør pårørende til homofile som begikk selvmord på grunn av kristenhetens gammeltestamentlige holdninger. At religion i seg selv skulle være moralsk høyverdig, kan man raskt få avkreftet ved å oppdatere seg litt på katolske prester, som i århundrer har feid over hele guttekor av gangen, uten å bli straffet av sine overordnede.

Derfor er jeg lykkelig over at Kristelig Folkeparti nå kun lever videre som sekt. At deres nestleder plutselig sto fram som skap-venstrekvinne, var det mange som hadde ventet på, og Venstre kunne trengt henne, nå som andelen av deres velgere får plass i en toseters Fiat.

Fins det håp?

Jeg skal vokte meg for å gi Kristelig Folkeparti gode råd, men hvis de hadde vært smarte nok til å lete etter likesinnede, kunne de fremdeles holdt oppe et visst stemmetall. Vi har hundre tusen muslimer her i landet, og en voksen andel av muslimene deler jo Kristelig Folkepartis syn på både kvinnesak, alkohol, sex, homofili og annen styggedom. Ideen om at mannen er kvinnens hode er ihvertfall felles tankegods, selv om de kristne tross alt ikke pakker inn sine pikebarns hoder i hijab ved seks års alder. Problemet er at hvis de muslimske åndsfrendene skal vinnes til verv i KrF må partiet fjerne sin kristenbekjennelse, og den sitter nok langt inne. Muslimer kan jo ikke bare komme her og komme her og påstå at Jesus ikke var Guds sønn, og slik står heldigvis saken.

Jeg ønsker likevel Kristelig Folkeparti lykke til som sekt. Der inne kan de høre hvor det stormer der ute, der inne er det fredfylt og tyst, og de kan kose seg med sine hjemmebakte kaker i fred. Sukker er jo, som Per Fuggeli en gang sa til meg, kristenfolkets eneste legale dop. Der kan de dyrke sin eneste politiske seier, kontantstøtten, sannsynligvis det største overgrep begått mot innvandrere til Norge i moderne tid. Der inne kan de sikkert også få tid til å lete etter en leder som ihvertfall har noen likhetspunkter med Jesus Kristus. Dagfinn Høybråtens dresskledde businessimage hadde nok aldri falt i god jord hos Frelseren. Jesus var jo konsekvent på de svakes side, og aldri fordømmende. At han var skjør nok på nøtten til å tro at Gud var faren hans, har han felles med titusenvis av mennesker gjennom historien. For dette bør han tilgis. Men at Kristelig Folkeparti fremdeles ikke har forstått kjernebudskapet til Jesus Kristus om å kjempe for de svake og utstøtte, er sannsynligvis årsaken til at vi forhåpentligvis aldri mer får se dem på Stortinget. Gratulerer til det norske folk.

VG 14.mars 2010

- Kjære landsmenn, på en måte

2010-03-15T15:26:00.001-07:00

For noen dager siden våknet jeg av en skremmende drøm. Jeg drømte at Kong Harald hadde blitt bitt av Språksmurfen.

Noen drømmer glemmes i løpet av få sekunder, andre kan du huske helt ned til minste detalj: Jeg skrur på TV´en fordi Kongen skal holde en tale for folket, uvisst av hvilken grunn, det er jo ikke nyttårsaften, men likevel skal altså Hans Kongelige Høyhet holde en direktesendt tale, og den lyder ordrett som følger: ”Kjære alle sammen. Ettersom jeg på en måte er landets monark liksom, vil jeg knytte noen bemerkninger i forhold til det norske talespråk. Språket er jo noe vi bruker i forhold til å bli forstått, ikke sant, og ofte er det slik at man direkte kan utlede hva folk tenker og mener i forhold til hva de sier, liksom. De siste årene har jeg på en måte merket en utglidning i forhold til dette. Man kan idag høre personer snakke liksom tilogmed på TV og i forhold til andre arenaer i offentligheten, uten å på en måte få helt fatt på hva de mener i forhold til ting. Det er liksom blitt slik at alle setninger på en måte har blitt åpne i alle ender, ikke sant liksom, eller for å si det på en annen måte, den som sier noe har liksom alltid en utvei på en måte, slik at han eller hun liksom på en måte ikke må svare for innholdet i setningen, ikke sant. Jeg tror på en måte dette er et tegn i forhold til tiden. Men ettersom jeg liksom også på en måte er øverstkommanderende her i landet liksom, tok jeg en telefon til PST og spurte dem om de på en måte hadde oppdaget at språket liksom på en måte hadde blitt angrepet utenfra, ikke sant. Svaret jeg fikk i forhold til det, ga meg på en måte hakeslepp, som det heter i forhold til folkemunne. PST kunne nemlig på en måte informere meg om at det for noen år siden liksom kom inn et språkvirus i forhold til det norske talespråk, ikke sant. De kunne på en måte ikke gjøre noe i forhold til det, de var liksom helt forsvarsløse på en måte, det eneste de kunne gjøre i forhold til det var på en måte å gi det et navn liksom, og det navnet er altså ”Språksmurfen”, ikke sant. Språksmurfen er på en måte noe som liksom gjør alt du sier ufarlig og uangripelig på en måte, og det smitter liksom uten at du vet noe i forhold til det. Jeg sa da i forhold til PST at dette vel på en måte måtte anses som en slags trusel i forhold til rikets liksom sikkerhet, noe de liksom nesten var enige med meg i, ikke sant. Det er jo på en måte helt klart at det liksom blir litt meningsløst å være konge liksom for et helt folk som liksom aldri helt får seg til på en måte å si en klar og entydig setning, ikke sant. La oss liksom ta en hypotetisk situasjon: Tidligere ville man på en måte sagt: Sverige går til krig mot Norge. Idag ville man si ”Sverige går til krig i forhold til Norge.” Eller for på en måte å gjøre det enda tydeligere: ”Rosenborg har bortekamp i forhold til Vålerenga neste søndag”. Som landets på en måte regjerende monark vil jeg liksom protestere mot ikke sant en slik utvikling. Fortsetter det på en måte slik, vil det ende med at folk går på trikken på Nationaltheatret stasjon og ber om å få kjøpe en billett i forhold til Frognerseteren. Jeg vil på en måte som landets på en måte konge mene at slik kan vi ikke ha det her i landet, ikke sant. Jeg ønsker på en måte å liksom sette foten ned, ikke sant. Jeg har derfor på en måte rådført meg med regjeringen liksom, for å høre om de liksom har en slags effektiv strategi mot denne på en måte svært omseggripende og liksom veldig smittsomme Språksmurfen, ikke sant. Jeg fikk da på en måte en e-post til svar og den lød som følger: ”Regjeringen Stoltenberg ønsker på en måte å tilkjennegi at den liksom tar truselen fra Språksmurfen svært alvorlig ikke sant, og vil i de nærmeste månedene på en måte liksom ta initiativ til et slags vaksineprogram i forhold til dette”. Sitat på en måte slutt. Det var da jeg på en måte liksom fikk lyst til å liksom bare sette meg ned i en dyp skinnstol i mitt bibliotek ikke sant, og liksom skjenke meg en durabelig konjakk, jeg mener, det må jeg da ha lov til ikke sant, er man konge så er man konge, og sette meg på en måte ned og liksom prøve å finne en vei ut av dette, ikke sant. Landet er jo på en måte liksom bergtatt av et slags lite uvesen som kommer innenfra, på en måte en slags okkupasjon, og da er det jo på en måte min oppgave liksom som konge å lede mitt folk, ikke sant. Som på en måte sagt så gjort ikke sant, konjakken var på en måte utmerket den liksom, og jeg kom på en måte frem til en slags konklusjon ikke sant, og det er at jeg må stå last og liksom brast i forhold til mitt folk, og erklære at jeg også er Smurfenes konge”.

VG februar 2010

Fransk Desember

2010-03-15T15:25:00.000-07:00

Jeg fikk et rimelig hus i Provence i hele desember. Dermed ble jeg Den Store Juleforræderen.

Ja, det føles som å begå landsforræderi når du stikker av fra Norge i desember. I desember skal vi jo være så forbasket og grenseløst lykkelige, men jeg tok avgjørelsen allerede i november, da avisene begynte å renne over av svulstige annonser for kirkekonserter, og jeg fikk svette, nattlige mareritt om å møte Bettan og Rein Alexander i et mørkt smug, bærende på hver sin salmebok, hver sin lommebok og hvert sitt deltids-kristne smil om munnen.

Jeg søkte tilflukt i Vence, en liten by med 15000 innbyggere, ved foten av de Maritime Alper. Her bodde kunstneren Henri Matisse de siste årene av sitt liv, han designet og bygget også en kirke, Chappelle Rosaire. Matisse betraktet kirken som sitt mesterverk og ville aldri gått med på å fylle den opp til mønet hver jul med betalende, halvkristne publikummere.

Provencalsk jul

I Vence er desember som de fleste andre vintermåneder. Folk feirer jul, men ikke på den norske vinterblot-måten. Gatene er pyntet med lysarrangementer, men du blir heldigvis forskånet fra den hæren av halvfeite julenisser som invaderer jula andre steder på kloden. Jeg så ikke snurten av en eneste julenisse, men midt på torget i byen har de satt opp et stort telt, for familiesamvær, underholdning, danseforestillinger, konserter og aktiviteter for barn. Småbarn tegner juletegninger, og går i mykt tog gjennom byen, syngende, med kinesiske lykter i hendene. Et vakkert og rørende syn. Folk løper ikke, de stresser ikke, de shopper ikke på seg livslykkekolikk og hjerteinfarkt, de går faktisk bortover gaten i normalt tempo, og de har én bærepose i hånden, aldri ti eller tolv. Så er da menneskene i Vence heller ikke pumpet opp med lystgass fra Nordsjøen. Vence er en by som lever av turisme og tjenesteyting, og i desember er det ikke turister tilstede i det hele tatt. Fredager og lørdager er gatene og restaurantene så godt som folketomme, for gendarmene er blitt standhaftige med alkohol- og ruskontroll av bilister. Myten om den rødvinsdrikkende franskmann skjenende rundt i sin 2CV er bare et fjernt minne.

Hvor er ribba? På Facebook.

Skulle jeg så oppsøke den norske jula, var det bare å logge på Twitter eller Facebook. Det var en god del svineribbe å spore, aller mest på det folkelige Facebook, mens det intellektuelle Twitterfolket gaflet i seg langt mer av det politisk korrekte pinnekjøttet, gjerne hver dag en hel uke, og så var det tid for Kalkunen, og den storslått strålende vellykkede Nyttårsmiddagen, og dette ble meddelt folket til enhver tid på døgnet, samtidig med nyhetene om at man var ekstremt matlei.

Jula er en kollektiv tvangsforestilling, en drøm om at hvis vi bare gjentar det samme som vi gjorde i fjor, nøyaktig det samme, så vil vi finne Lykken, Roen, og Harmonien. ”Drømmen om å gjenskape barndommen er kapitalismens motor i hele desember” skrev jeg i et nådeløst samfunnskritisk øyeblikk på Twitter, og fikk umiddelbart svar: ”Gledesdreper. Send meg krumkakene.”

Vi vil gjenskape duftene, stemningene, ordene, alt som gjorde barndommen trygg og varm, men balanserer på en knivskarp egg, faller den minste ting bort er illusjonen brutt, er de utsolgt for fikener/dadler/whatever kan det være det samme med hele jula, det er Jussi meg her og Mahalia Jackson meg der, og folk godt opp i 70-åra fryder seg over å få mandelen i grøten og gleder seg til å innkassere marsipangrisen, og erklærer nøyaktig hvor lenge det er siden de vant den sist. Ekteskap går veggimellom hvis man ikke får forhandlet fram den hårfine terrorbalansen mellom partenes juletradisjoner, noe som ender med lutefisk annethvert år, eller begge deler hvert år. Som Laurie Anderson sier i Statue of Liberty:

”Freedom is a scary thing. Not many really want it.”

Det nordmenn ønsker seg er ikke frihet, fordi den har vi så mye av at vi ikke gjenkjenner den, vi kan ikke forestille oss noe annet enn trygghet. Trygghet, overdrivelser og gjentagelser, de samme år etter år. En hul etterligning av religionens ritualer, men det funker for oss, og religionsetterligningene fyller jo som nevnt kirkene til trengsel hvert år, til kassaapparatenes muntre klang.

I Frankrike har man også et sterkt forhold til tradisjoner, for eksempel den med å stenge absolutt hele byen i tre-fire timer midt på dagen. Jeg spurte kelneren på min stamkafé: ”Hvorfor stenger dere hele byen for å spise lunsj i fire timer?” Han svarte: ”Hvorfor ikke?”

VG januar 2010

Fotnoter fra en uutgravd redaktør

2010-02-02T05:38:00.000-08:00

Utdrag fra "Kråsamannen". Dag Solstad har nettopp fått et anonymt brev der han blir anmodet om å overta jobben som Klassekampens redaktør, mot en godtgjørelse på 2 millioner i året.

1) Det er jeg som skriver dette. Grunnen til at jeg presiserer at det er forfatterens jeg som skriver, er uviss. Ihvertfall for denne forfatter. Men det er nå engang slik at jeg i mine to siste bøker har vært svært nøye med å presisere at det er jeg, altså jeg, som skriver det jeg skriver. Ettersom jeg er en mann som mener at folket har litt tungt for det, gjør jeg det en gang til: Det er jeg som skriver dette.

2) Som leserne forstår: Dette hendte en overskyet dag. Jeg skulle gå min daglige spasertur, idag østover, og med tanke på at det kanskje kunne bli regn, slik det hadde gått forlydender om i radio, tok jeg med meg min sammenleggbare paraply. Jeg forlot min leilighet (eller mitt bibliotek, som jeg kaller den) - gikk ned trappen og deretter ut på fortauet langs Drammensveien. Jeg passerte de samme steder som jeg hver dag passerer under mine daglige spaserturer med utgangspunkt Skillebekk, når jeg går østover; Blomsterbutikken (som bare fører kunstige blomster, men svært naturtro), dagligvarebutikken, den nedlagte kafeen, malerforretningen, gourmetrestauranten, bakeriet, vietnamesernes kolonialbutikk, Narvesenkiosken, parfymeriet og sushirestauranten. Alle disse velkjente og kjære rekvisittene som, ettersom årene har gått, har fått meg til å elske denne halvt mondene del av Oslo - her har jeg mitt hjem, min rot.

3) Ja, det er korrekt at denne park bærer navnet Olaf Bulls plass. Selv levde jeg på Skillebekk i svært mange år før jeg kom under fund med dette. Her hadde jeg altså passert denne park så å si hver dag, på mine daglige spaserturer, totalt uvitende om å at denne park altså bærer dikteren Olaf Bulls navn. Det må bemerkes at man intet har gjort for at publikum skal opplyses om dette faktum; det finnes ingen skulptur, ingen byste, ingen plakett, absolutt intet som gir noe som helst bud om at denne lille, uanselige park, beliggende i krysset Drammensveien, Niels Juels gate og Munkedamsveien, altså er oppkalt etter dikteren Olaf Bull. Man har anlagt benker, trærne er store og majestetiske, kastanjer, og i sentrum av parken er det et springvann, omkranset av benker, skiferheller, syrintrær og blomsterbed, og midt i dette springvann er det plassert en vakker bronseskulptur, Bølgen, utført av skulptøren Nils Svor i 1920. Man har altså kunnet nødsage seg til å fortelle almuen at denne skulptur er avduket i 1920, det står nemlig nevnt på en liten, irret plakett, men at selve plassen er Olaf Bulls plass, det har man altså latt gå grundig i glemmeboken, uvisst av hvilken grunn. At jeg fikk vite det beror på en ren tilfeldighet, det hadde seg slik at jeg en kveld kom relativt sent hjem fra en litterær sammenkomst, dersom jeg ikke tar feil så hadde jeg den samme kveld lest opp mitt essay om ytringsfrihet på Litteraturhuset, til fullt hus og stormende jubel; der jeg gikk drabelig i rette med Tidsånden, den hule dyrkingen av ytringsfriheten, og ja, jeg følte vel at jeg hadde fått utrettet noe der i auditoriet, jeg hadde brukt mitt vidd, min brodd, mitt klarsyn, ja min åndelige salutt var blitt avfyrt over forsamlingen, og det ganske grundig også. (Ja, jeg leste mitt essay høyt, og det kan kort oppsummeres slik: Jeg har all den ytringsfrihet jeg vil, fordi jeg er såpass god til å skrive romaner. Jeg går lite ut blant folk, og det er derfor jeg ikke forstår at halve klodens befolkning idag faktisk er kneblet i sine ytringer og handlinger.) Det var deretter forfriskninger, og ikke så rent få heller, og da det hele var over, og publikum hadde forlatt stedet, med mine ord i mente (håpet jeg iallfall) i den kolde, klare kveld, ja, da ønsket jeg atter å gå hjem på mine fotblad, hvilket jeg gjorde, i den kolde klare luft, og idet jeg passerte den nevnte park så jeg at det satt to personer på benken, den ene skallet, fyldig, med helskjegg; den andre med et noe mindre skjegg, men også fyldig, belivet, med en sort baskerlue på hodet. Den skallede hadde en avlang kasse stående ved siden av seg, tydeligvis inneholdende et instrument, sannsynligvis en gitar etter formen å dømme, og disse to herrer satt altså ved dette springvann, foran Nils Svors skulptur, på en benk i den kolde klare luft, og delte en boksøl mellom seg, og røkte hver sin sigarett. Da jeg så dette kom jeg på at mitt sølvetui dessverre var tomt for sigaretter, og jeg ba ham med luen, aller høfligst, om å få en sigarett, hvilket jeg fikk, en Blue Master, en utmerket sigarett, tradisjonsrik, smakfull, Blue Master, Den Ensomme Mester, en sigarett etter mitt hjerte. Da jeg hadde fått min sigarett følte jeg at det var en smule uhøflig å bare stryke min vei, så jeg innlot meg derfor på en liten samtale med disse belivede menn, noe jeg sjelden pleier, når jeg går på mine daglige spaserturer pleier jeg nemlig å gå i mine egne tanker, ikke andres, jeg lar meg sjelden forstyrre av passiarer eller bemerkninger fra forbipasserende, men denne gangen gjorde jeg altså et unntak, kanskje fordi jeg var ganske så forfrisket av forfriskningene, og etter å ha avfyrt min åndelige salutt, i et sjeldent godt humør, og kanskje fordi disse herrer fremsto som sympatiske, der de satt med sin boksøl, foran Nils Svors skulptur, Bølgen. Den skallede var trubadur, visstnok, den andre forklarte seg noe mer svevende om sitt virke, han sa han var en slags tøysekopp, en profesjonell plattenslager, en rabulistisk rabelaiker, hva nå dét måtte være, men likevel, idet han sa dette slo det meg et eller annet jeg muligens kom i erindring om, hadde ikke denne mann en gang vært tilstede i det samme selskap som jeg, i mitt nabolag? Jo – var det ikke den gangen da denne storbrystede, nordnorske skravlebøtten, denne sibyllen, ...nåvel. Uansett, tilbake til parken, der vi atter står i den kolde, klare luft, forteller trubaduren meg at denne plett bærer navnet til dikteren Olaf Bull. Deretter resiterte han et dikt av Bull, på direkten, det var et godt dikt, det het ”Til de dristige”. Jeg lot meg imponere, for meg er det til den reneste usannsynlighet grensende å kunne deklamere et helt dikt, iallfall der og da, etter et såpass voksent antall forfriskninger, men for denne trubadur, som satt der med sin gitar og sin boksøl, foran Bølgen, i den kolde klare luft, lot dette til å være den enkleste og mest naturlige ting av verden. Slik hadde det seg at jeg kom under fund med at den lille uanselige park, jeg daglig passerer, altså bærer navnet Olaf Bulls plass.

4 ) Jeg har siden, de gangene anledningen bød seg slik at jeg ble fraktet hjem i drosje, forsøkt å fortelle sjåførene at jeg ønsker å bli satt av ved Olaf Bulls plass. Hver eneste gang har jeg blitt møtt med spørrende og tomme blikk. En av sjåførene sa endog at han hadde kjørt drosje i Oslo i over tyve år, og aldri noensinne hørt om Olaf Bulls plass. Herav vil jeg slutte at de ansvarlige for navnsettingen av byens kommunale grøntanlegg har noe å svare for; alternativt at jeg skylder en viss trubadur, eller en rabelaiker, et slag over kjeften.

5) Jeg har ofte slike drømmer. Denne gangen var det en variant av den samme drøm: Jeg befinner meg i et romskip, og lander på en fjerntliggende planet. Idet jeg stiger ut av landingsfartøyet blir jeg møtt av min romanfigur Bjørn Hansen, fra Ellevte roman, bok atten. Bjørn Hansen er, som mine lesere vil vite, 50 år og kemner på Kongsberg, og grunnen til at han endte opp som kemner på Kongsberg er... nå ja, drit i det. Det som skjer deretter er at Bjørn Hansen skal vise meg til rette på denne planet, han ønsker at jeg skal finne meg til rette, og på vår ferd møter vi en masse mennesker, og alle sammen er... Bjørn Hansen, kemner på Kongsberg! Jeg forstår plutselig denne planetens skjebne: Her finnes ingen kvinner, kun Bjørn Hansen, kemner på Kongsberg, her finnes ingen villige kvinner som kunne tenke seg å forenes med ham i et kjødelig favntak, og slik på denne måte gi nytt liv og dermed øke denne planets antall beboere, og derfor vil denne planet dø ut med ham.

5b) Dette minner meg om at jeg en gang så et humorinnslag på TV, noen av de kjente spilloppmakerne hadde satt sammen et program, og dette innslag handlet om at en person med samme navn som min romanfigur, Bjørn Hansen, ble kopiert på kopirommet i NRK, og materialiserte seg som en ny Bjørn Hansen, bare som en litt dårligere kopi hver gang! Nå var altså dette ikke min romanfigur Bjørn Hansen, kemner på Kongsberg, men den nordnorske Bjørn Hansen, utenriksmedarbeider i NRK Fjernsynet gjennom en årrekke. Bare så det er sagt. En ganske fornøyelig ide, syntes jeg, utrolig hva disse statsengasjerte spasmakerne kan finne på av ablegøyer, og det utspekulerte i denne sketsj var altså at for hver ny kopi av Bjørn Hansen (utenriksmedarbeideren) som poppet opp, var degenerasjonen litt tydeligere for hver gang! Jeg lo litt av dette, tenkte at det var et ganske presist speilbilde av vår tid, der substans og originalitet er en absolutt mangelvare, og apekattene råder. Deretter gikk jeg til sengs, bare for å oppleve at jeg atter en gang ble hjemsøkt av den samme drøm, nemlig den om at jeg var ombord i et romskip og landet på en planet som utelukkende var befolket av min romanfigur Bjørn Hansen, kemner på Kongsberg. Dermed var jeg like langt.

6) Det er jeg som skriver dette. Grunnen til at jeg atter en gang ønsker å presisere dette, er at jeg har en nagende mistanke om at jeg, Dag Solstad, (som altså skriver dette) nå befinner meg i en tekst skrevet av en annen person enn meg selv. Denne tanke er uutholdelig. Jeg føler at permene som omslutter denne tekst klemmer meg rundt hodet. Jeg føler for å skrive en ny bok om en mann som reiser til Kongsberg. For eksempel Roman 17. Eller noe.

7) Jeg har fått beskjed om at enhver bok bør inneholde en sex-scene. Den kommer her: Et ungt par møtes på hemmelig sted og kopulerer i alle tenkelige og utenkelige stillinger.

8) Ja, det er riktig at jeg vanligvis betegner Jonas Gahr Støre som Utenriksministeren. I mitt essay der jeg forteller verden at alle som eier et bibliotek har full ytringsfrihet, benevner jeg Gahr Støre konsekvent som Utenriksministeren. Etter at han uttalte seg rosende om min bok Armand V., har jeg løsnet litt på skjortekragen og latt ham få beholde sitt eget navn, altså Gahr Støre. Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg en gang lyttet på radio, det var tidlig om morgenen første nyttårsdag. Gahr Støre skulle da, tradisjonen tro, være dette radioprograms gjest. Dette radioprogram har visstnok hvert år Utenriksministeren som gjest første nyttårsdag, har jeg senere latt meg fortelle. Men så hadde altså redaksjonen tatt seg den frihet å avspille en parodi på utenriksministeren, før han i det hele tatt slapp til foran mikrofonen, de avspilte en satirisk sketsj der Utenriksministeren fremsto som en gravalvorlig bedreviter med uuttømmelige kunnskaper om det aller meste. Parodien var teknisk ganske dyktig fremført, og satiren var relativt treffende, om enn noe ondskapsfull, jeg satt foran radioapparatet denne første nyttårsdag og var svært spent på virkningen, og, jeg må si, jeg ble ganske skuffet over Utenriksministeren. Han viste nemlig overhodet ingen tegn til å ha sans for humor eller selvironi. Han ble tvertimot ganske snurt, som ungdommen kanskje sier idag. Sketsjen hadde blant annet slått frempå om at hver gang Jens Stoltenberg skulle beskjære epletrærne i hagen på Nordberg, ringer han Gahr Støre for å få en innføring i hvordan det skulle gjøres. Da Gahr Støre skulle kommentere dette, sa han ”Jeg vet da ingenting om epletrær”. Som sagt, jeg ble skuffet over denne mangel på selvironi, og har derfor igjen gått over til min gamle praksis med å kalle ham Utenriksministeren.

9) Idet jeg passerte USAs ambassade, kom jeg til å tenke på at jeg i min forrige bok Armand V., lot Armand få det bestemte inntrykk at USAs ambassadør var i besittelse av et grisehode. Jeg skrev der at Armand var i et selskap, og idet han skulle urinere, i all gemyttlighet, hadde han snudd seg mot denne ambassadør, som var ute i samme ærend, altså for å urinere, og der og da innså han at han hadde grisehode. Men senere, altså nærmere bestemt nå, idet jeg i dette minutt passerer USAs ambassade, slår det meg at idag, med Barack Obama som president, ville Armand også nå fått en følelse av at USAs ambassadør, som jo blir byttet ut ved presidentskifter, har grisehode, dersom han skulle treffe på ham, i felles ærend, for å urinere? Eller, er dette bare knyttet til hans følelser for USAs tidligere president George W.Bush, som etter all sannsynlighet ikke hadde noe hode i det hele tatt?

10) Idet jeg sier dette, må jeg fortelle kort om en annen drøm jeg hadde. Jeg satt innesperret i et lite, mørkt rom, der en person satt med klovnemaske og leste høyt fra boken ”Historiens kraftlinjer” av Espen Haavardsholm, på swahili, et språk jeg ikke behersker. Dette var en slags straff, forsto jeg. Da personen hadde lest boken ferdig, og jeg pustet lettet ut, begynte han atter å lese opp fra begynnelsen. Jeg protesterte og gikk løs på ham, men da bare tilkalte han enda en person, bandt meg fast i stolen og deretter satte de seg ned og den nyankomne begynte å lese høyt fra Koranen, på arabisk, et språk jeg ikke behersker, og den andre fortsatte altså med ” Historiens kraftlinjer”på swahili – de leste altså fra begge bøker samtidig. Det slo meg da at disse to menneskene jo hadde ytringsfrihet. De var i sin fulle rett til å lese høyt fra disse to bøker samtidig, selv om jeg satt bundet fast til en stol i et mørkt rom og var tvunget til å høre på. Og jeg tenkte, hvem vet – kanskje jeg en gang vil få bruk for de store tanker jeg her ble til del? Kanskje jeg en gang vil kjempe til døden for dem? Og har noen noensinne undersøkt hva som skjer med de tanker som blir et menneske til del under tvang?

11) Jeg var nå var i ferd med å passere Ibsenmuseet. Jeg skuttet meg idet jeg fikk øye på den gnomaktige skulpturen de har satt opp utenfor inngangen. Tenke seg til – en åndshøvding av et slikt format, og så lager de en skulptur av ham, en fornedrende, dvergaktig avbildning, som mest av alt fremstår som en hagenisse, av den typen man setter opp sammen med tuja-plantene utenfor tredjerangs Block Watne-hus i Krokstadelva! Mon tro hva franskmennene hadde foretatt seg, om noen hadde gjort det samme med Voltaire? De hadde laget revolusjon! Derom hersker ingen tvil.

12) Jeg tok derfor frem min sammenleggbare paraply, og kylte den av all min kraft mot denne skandaløse og fornedrende skulptur av Henrik Ibsen, jeg slo igjen og igjen, jeg ønsket å knuse denne skulptur, men den er, som man jo vet støpt i bronse som slike skulpturer er, og min sammenleggbare paraply måtte gi tapt, den ble fliset opp, veik som den var, denne kongens bue, laget av spiler i usselt metall og deretter påtredd duk av billig nylon på en fabrikk i Kina, og jeg slo en siste gang, idet jeg så at mitt prosjekt var håpløst, jeg lot paraplyen falle til jorden, oppfliset, maktesløs, pulverisert, mens Ibsengnomen satt der med sin hatt og stokk og briller, like fandens uberørt.

12) Jeg forstår at leseren nå er utålmodig etter å komme videre i handlingen. Altså, i teksten der oppe. Slapp av, vi kommer snart dit. Men den som skriver dette (som den observante leser har forstått, er det altså han og ikke jeg som skriver dette, man kan lure noen lesere hele tiden men man kan ikke lure alle osv.) har bedt meg om å fortelle at Siv Jensen akkurat nå passerer min hjemby Sandefjord, i ca 110 km i timen. Hun har ild i blikket.

13) Likevel må jeg få fortsette beretningen om hva som skjedde idet jeg knuste min sammenleggbare paraply mot denne skjensel av en Ibsen-skulptur. Jeg trodde meg usett, men det var jeg altså ikke. Innenfra museets gemakker kom nemlig nå løpende en mann, jeg gjenkjente ham straks, han er skuespiller, meget kraftig bygget, han hadde tydeligvis fått øye på meg og mitt forehavende, (altså å knuse min sammenleggbare paraply mot den foraktelige Ibsen-gnomen) og kom stormende ut, akkurat idet han åpnet døren så jeg at ja, det var han jeg trodde det var, nemlig Bjørn Floberg. Som de fleste vil vite, (man har da sett noen norske filmer,) er Bjørn Floberg ganske kraftig bygget, han er en slags Brando, på alle måter, og bare det, og det siste jeg egentlig vil, er å få en omgang juling av denne herr Brando, eller rettere sagt Bjørn Floberg, bare fordi jeg blir tatt på fersken i å forulempe en simpel dekorasjon som skulle forestille verdens største dramatiker Henrik Ibsen, men som kanskje denne Floberg hadde et nært forhold til, altså selve skulpturen, kanskje det var en tante av ham som hadde smurt den sammen, hva visste vel jeg? Derfor la jeg på sprang, jeg først, på mitt enkle forfattervis, Bjørn Floberg etter, i et rasende, veltrent firsprang, jeg hoppet som en kenguru over Drammensveien, i den grad en forfatter av mitt format kan hoppe som en kenguru, og så i det selvsamme sekund mitt snitt til å smette inn på Jartrikken, som akkurat da kom meg til unnsetning. Jeg rakk såvidt å se Brandos (altså Bjørn Flobergs) rasende og forvridde ansiktsuttrykk idet dørene ble smekket igjen, trikken ble satt i bevegelse, og jeg var reddet.

14) Ja, når får vi vite hva som skjer med Siv? La meg si det slik: Akkurat nå er det jeg som skriver dette. Jeg gir blaffen i dere. Mine fotnoter må avsluttes, og det tar den tid det tar, hverken mer eller mindre. Alt har en rekkefølge. Jeg er imidlertid blitt bedt av han der oppe om å opplyse om at Siv Jensen akkurat nå har stoppet bilen og gått ut i veikanten like forbi Fokserød for å tisse. Av hensyn til sin påkledning, blant annet sprengstoffbelte og hijab, kunne hun ikke gå inn på en bensinstasjon for å låne toalettet.

Så, idet jeg anser meg selv som reddet, og jeg synker andpusten ned på et sete, på denne trikk, denne monstrøse, italienske mangetonns trikk som hvert tiende minutt farer forbi og skaper rystelser i mitt bibliotek på Drammensveien, da kommer det mot meg to menn. To menn i uniform. Trikken kjører i retning Solli plass, jeg sitter i mitt sete og ser disse to menn komme langsomt mot meg, i sine uniformer, jeg ser deres årvåkne, kalde blikk. Jeg føler meg som en naken kylling som møter to brutale slaktere, at dette er døden, at min hode vil bli avhugget. Den ene kommer frem til meg og ber bryskt om å få se min billett. Billett? Jeg er her fordi jeg reddet livet, sier jeg. Jeg har ingen billett, og den eneste grunnen til at jeg sitter her i denne stol, er at jeg reddet livet ved å hoppe på denne trikk fordi jeg var forfulgt av Marlon Brando, eller det vil si Bjørn Floberg, som ble sint på meg fordi jeg dasket løs på en skulptur, som muligens kan ha blitt laget av hans tante. – Dersom De ikke har gyldig billett, må De betale gebyr, sier da den andre herren. Deretter spør han om mitt navn. Jeg ønsker ikke å oppgi mitt navn. Min vandel er plettfri, og det skal den fortsette å være. Derfor nekter jeg å oppgi mitt navn. Da sier den ene uniformerte: - Jeg vet hvem du er! Jeg har sett deg i avisa – du er han forfatteren - Edvard Hoem! Dette siste blir sagt i en triumferende tone. Og da skjer det. Jeg hører meg selv svare: - Ja, det er riktig, mitt navn er Edvard Hoem. Hvordan kunne De vite det? - Jeg vet mye, sjøl om jeg er en vanlig trikkekontrollør, er svaret. - Og nå må De betale en bot på 900 kroner. Jeg sier da som sant er, jeg har ingen penger med meg, heller ingen kort og ingen legitimasjon. Men jeg er altså Edvard Hoem, om det kunne hjelpe. Vel, sier kontrolløren. De må bli med oss. Deretter må vi stige inn i en ventende, rød buss, der de nok engang skal ha mitt navn og adresse. Jeg skriver da Edvard Hoem, Aulestad, Norge. Fordi jeg ikke vet Edvard Hoems egentlige adresse, men Aulestad, det må da holde. Jeg får umiddelbart et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg utgir meg for å være Edvard Hoem – min gode venn Edvard, som alltid skrider gjennom ethvert lokale mens han hilser verdig til høyre og venstre. At han skulle få noen problemer på grunn av dette, anser jeg som utelukket. Edvard Hoem vil kanskje få et brev der det vil stå at han er tatt i trikkesniking, men så vil han ringe Oslo Sporveier, og med sin malmfulle røst vil han sporenstreks oppklare det hele. Han vil sikkert kunne vise til et godt alibi, for eksempel at han den angjeldende dato var i et selskap, og at han der skred verdig gjennom lokalet mens han hilste til høyre og venstre. Dermed ville vi begge være reddet. Men for min del var dette jeg nå var utsatt for, en fornedrelse som vekket mitt gamle, sunne og konstruktive raseri fra ungdomsårene. Hvem hadde gitt disse maktens koryfeer fullmakt til å trakassere en forfatter, som løp for sitt bare liv fordi han hadde Marlon Brando i hælene? Hvem hadde gitt disse grobianer lov til å utsette en følsom kunstnersjel for den store mentale anstrengelse det er å bli utpekt som en slags forbryter? Hva slags regjering er det som lar slike overgrep pågå i det stille, mens de toer sine hender og ser en annen vei? Trenger folket en slik regjering? Mitt svar er nei. Burde vi velte denne regjering? Mitt svar er ja. Og hvordan skal vi velte denne regjering? Ved tankens kraft og ved ordets makt. Og ja, jeg er villig til å lede denne kamp, ved bekle den ledige redaktørstol i Klassekampen fra og med i morgen den dag, jeg er villig til å sette hele mitt intellekt inn på at denne korrumperte samfunnsmakt må veltes, og at ny regjering, utgått av folket, men i samarbeid med de intellektuelle, skal erstatte den borgerlige regjering og lede de brede masser inn i en ny og lykkelig æra, der kaffekjelen atter har vinger. Jeg er atter kommunist.

Facebookvenner

2009-12-30T13:06:00.001-08:00

jeg er så blakk som en tigger i Calcutta

jeg har gjeld oppover øra og litt til

jeg kjørte kontokreditten til den butta

og kemnern henta min kjære gamle bil.

jeg koker havregrøt i mikron om morran

jeg spiser First Price sardiner til kvelds

jeg er så tottalt på trynet som det går an

jeg er så naken som en rev uten pels.

men det jeg lurer mest på her jeg sitter

hva forteller jeg på Facebook og Twitter?

hva skal jeg skrive i statuslinja mi?

for å vise at jeg har et eventyrlig spennende og storslagent og vellykket liv?

....jeg tenker meg om en stund, og så har jeg det, jeg skriver:

- nå sitter jeg på terrassen og nyter et rosastekt andebryst med en temperert Amarone 2006!

...og ganske riktig, snart strømmer det inn meldinger om at alle mine Facebookvenner Liker dette. De skriver ”Heldiggris” og ”Livsnyter” og ”Det er noen som har det” og jeg blir dynget ned med misunnelige smilefjes. De vet ikke engang at jeg ikke har terrasse - de vet ikke at jeg bare har et uvasket vindu ut mot en støvete gate der bilene suser forbi, men det er jo det man har Facebookvenner til, de skal ikke vite for mye, det eneste de strengt tatt behøver å tro er at jeg til enhver tid lever et eventyrlig spennende og storslagent og vellykket liv.

jeg kjørte i fylla så jeg mista lappen

jeg snekrer paller på Ilseng i år.

jeg er helt ape og sandblåst i pappen

men tross alt er det én ting jeg forstår:

at sjøl om du ikke har til salt i maten

om du er bura inn i femogtjue år

så er poenget at du holder fasaden

ja tross alt er det én ting jeg forstår.

ja det jeg lurer mest på, her jeg sitter

hva forteller jeg på Facebook og Twitter?

hva skal jeg skrive i statuslinja mi?

for å vise at jeg har et eventyrlig spennende og storslagent og vellykket liv?

... for selv på Ilseng, som jo er et fengsel for oss som har begått lettere forseelser, har de et datarom. Så hver morgen går jeg inn på datarommet på Ilseng Arbeidsanstalt, og logger meg inn på Facebook, og så tenker jeg meg om en stund, og så har jeg det, jeg skriver:

”52-fots seilbåten vi leide i Kerala er nå framme på øya Vakarufalhi, Maldivene. Jeg dykker og snorkler sammen med min elskede i turkisgrønt, krystallrent vann, mens glitrende og fargesterke fisker leker rundt anklene våre. Jeg klatrer i palmene, drikker melk fra nykakkede kokosnøtter og har grensesprengende sex og sanseløse serieorgasmer på en fredfylt, hvit strand i solnedgangen. Etterpå nyter vi en iskald pinacolada i strandbaren før vi går køys i vår romslige, topp moderne bungalow”

---og ganske riktig, snart strømmer det inn meldinger om at alle mine Facebookvenner Liker dette. De skriver ”Heldiggris” og ”Livsnyter” og ”Det er noen som har det” og jeg blir dynget ned med misunnelige smilefjes.

ja det jeg lurer mest på her jeg sitter

hva forteller jeg på Facebook og Twitter?

hva skal jeg skrive i statuslinja mi?

for å vise at jeg har et eventyrlig og storslagent liv?

--------------

.....denne teksten er en av mange jeg fremfører med Det Norske Poesi & Satireorkester.
Velkommen til konserter:
Ulvik Poesifestival 18.september,
Humorfestivalen i Stavanger 7. og 8, oktober,
Josefine Visescene Oslo 3..november.

anmeldelse: http://oslopuls.aftenposten.no/kunst_scene/article286043.ece

O Jul med din glede

2009-12-23T04:13:00.000-08:00

O Jul med din glede og barnlige lyst

vi hilser deg alle velkommen.

se mor gjør seg klar til sin daglige dyst

å verne oss alle mot flommen.

For pappa er dritings alt før klokken tre.

ja all akevitten er borte.

Det sjangler en mann mot den evige sne.

med flekker av blod på sin skjorte.

Se mor står på kjøkkenet, tapper og blid.

og ribba er klar til å skjæres.

den jobben er pappas, fra god gammel tid.

men ikke idag. Han må bæres.

Vi rekker ham alle en hjelpende hånd.

For pappa er tung når han sover.

Vi sender en bønn til Den Hellige Ånd

Gud hjelp oss nå, til det er over.

Ja så gjør vi så når vi legger vår far.

Mor trøster den lille Emilie.

For deilig er jorden og alt det som var

vi har jo tross alt en familie.

Fri oss fra sosionomene

2009-12-20T09:40:00.001-08:00

En masterstudent i pedagogikk har tatt til orde for alderstilpasset porno. Og ja, det er viktig å diskutere pornoens rolle i unge menneskers identitetsbygging. Men når Heidi Helene Sveen i fullt alvor foreslår Staten som akseptabel pornoprodusent, blir det lite annet enn humor ut det. Med en slik vinkling kommer Sveen ikke bare skjevt ut fra hoppkanten, hun kommer baklengs ned ovarennet.

Hun tenker seg at ”Utdanningsdirektoratet skal etablere et samarbeid mellom seriøse pornoprodusenter, og fagfolk som for eksempel illustratører, pedagoger, psykologer og litterater.” Gud hjelpe oss alle, og gi det norske folk solbriller. Vel vet vi at Anne B. Ragde i årevis levde av å skrive rørleggerhistorier for Cupido, og at en del av Ragdes øvrige litterære produksjon bærer sterkt preg av håndverkere med skiftenøkkelen i orden. Vi vet også at Nicolai Frobenius var en flittig bidragsyter, endog under fullt navn, i motsetning til Ragde. Men vi tror dessverre ikke at disse eller andre “litterater” vil komme stormende med spretne manus for å redde norske fjortiser fra pornoindustrien. Erlend Loe vil nok klokelig holde seg fra å levere dreiebok til “Kurt blir sprengkåt”, og norske skuespillere vil neppe stille seg i audition-kø for å være aktører i fylkeskommunal opplæringsporno. Iallfall ikke Gøril Mauseth. Caroline Andersen er jo allerede igang, men Caroline alene kan ikke tilfredsstille flere hundre tusen kåte norske tenåringer, selv om det virker som om hun gjerne vil. Så casting vil definitivt bli et problem - men Sveen tenker seg kanskje noen rimelige C-skuespillere fra Latvia?

Det er forstemmende å fastslå at dess mer pedagogikkpensum enkelte stapper inn i hodet sitt, jo fjernere kommer de fra virkeligheten. Jeg har selv studert pedagogikk på høyskolenivå i tre år, og sliter med enkelte senskader ennå. Men hvis vi nå likevel antar at Utdanningsdirektoratet i Moralens og Oppsedingens navn blir filmprodusent, ville vi kanskje fått produsert 3-4 statspedagogiske, svanemerkede og bærekraftige surrogatpornofilmer. Jeg er ganske sikker på at Aune Sand er villig til å ta på seg regijobben, ettersom han har tung erfaring med både mykporno og kalkuner. Klikkraten derimot, er jeg langt mer usikker på, og jeg gleder meg allerede til Jon Stewarts omtale.

Norske ungdommer svømmer hver eneste dag i et uendelig hav av digitalt innhold. Innholdet og tilbudet er så massivt at de naturligvis lærer seg distanseringens kunst. Hvis de ikke hadde evnet å distansere seg, ville de med sitt daglige mediekonsum blitt mentale grønnsaker i løpet av en uke. Men vårt land er slik beskaffet at det blir født en voldsomt forarget og velmenende redningsmann- og kvinne hver eneste dag i året. Dette er mennesker som mener at Staten skal være både vår Mor og vår Far, og at alle sykler skal ha påmontert støttehjul inntil sykkelens eier er fylt 28. Slik er vår skjebne. Det er i det hele tatt noe grunnleggende erkenorsk ved dette lillaskjerfede, tvangspregede og sosionom-snille ønske om at Staten og de gode krefter skal omklamre og tilrettelegge alle aspekter ved menneskenes liv. Eller som tvitreren @vidunderfull sa det: “Det er bare i Norge man kan finne mennesker som i all sin komiske liberalitet vil la Staten være pulesensor.” Som storforbrukere av digitalt innhold vil uansett 99.9% av alle ungdommer som kaster et blikk på den ørkesløse kjedsommelighet som mainstream porno er, gjespe høylydt så fort de har erfart the real thing.

Vence, 20.12.2009

Kråsamannen, kraften som forvirrer - Kapittel 2

2009-11-04T05:12:00.000-08:00

KRÅSAMANNEN - kraften som forvirrer er et eksperiment. Hvor mange bøker det mulig å selge, uten salgsapparat, men bare ved hjelp av sosiale medier? Dette var en ide jeg fikk mens jeg lagde bacalao, og vil du ha oppskriften så får du den. Masse chili, så den er temmelig sterk.

Her er altså andre kapittel. (1. Kapittel finner du under October - til høyre) . Det er ditt - til odel og eie. Vil du ha resten, må du sette inn 100 kroner på et kontonummer du får av meg på mail. Du kan sende meg en dm på Twitter eller en mail på post@ nordbo.no. Deretter får du hele saken som pdf-fil pr mail. Eller word. Du kan også levere cash på døra - eller på Lorry til avtalt tidspunkt:)

Denne boka er levert til forlag, men de ville ha den dobbelt så lang. Det vil ikke jeg. Jeg mistenker dem for å ønske seg en utsalgspris på 299 kroner. Jeg syns det er for dyrt for en bok. En hundrelapp derimot .... dessuten, denne elektroniske måten å selge bøker på er bærekraftig, og sikkert også kvalifisert til svanemerket, vil jeg tro. Folk kan altså velge om de vil printe ut boka, eller lese den på skjerm. (Denne måten å utgi bøker på er også inkluderende, fordi det eneste som kreves er en hundrelapp og nettforbindelse). Jeg foretrekker at folk som leverer 100 kroner i cash kommer på sykkel, for ytterligere å forbedre denne produksjonens økologiske fotavtrykk.
God lesning!

Kapittel 2

Bjarne Håkon fortsetter:

- Saken e, kjære kamerater, æ e allergisk mot spælt. Men det ska æ si dokker, det ante æ itj noe om før inntil for et par år sia. Da viste det seg nemlig at den yngste sønnen min hadde den samma allergien. Kona, ja altså andre kona, hu sverger jo til Fedonbrød, og det blei reine kakafonien der hjemme etter frokost. Tilslutt blei det så ille at kona forlangte at æ ringte en håndspålegger hu kjenner. Han heter Sigurd Sara og bor på Finnskogen, og æ tenkte – hvorfor ikke? Så dro æ opp dit en lørdag ettermiddag. Da han møtte meg i døra sa´n: - Du er skeptisk du, Hanssen! Vel, det trengte´n itj være håndspålegger for å sjå. Men æ måtte prøve alt, for kona trua med skilsmisse. Han plasserte mæ på en stol, og så la´n handa først på huet mitt, så på brøstkassa, så på korsryggen, og så sa´n: - ”Du spiser vel ikke spelt?”

- Jo, det måtte æ jo innrømme, og kallen fortsatte: - La meg se på irisen din. Så glåmte´n mæ djupt inn i auan, og så la´n handa først på den høyre rompeballen min, så på den venstre, mens han mumla noen merkelige ord, på samisk eller noe. Han er jo fra Finnmark. Æ kunne kjenne varmen bre seg fra livet og ned, det dansa for auan mine, det kom tilogmed ut en liten rap og æ blei dritflau, men det brydd´n sæ itj om. Og så sa´n, lavt og inntrengende:

- Du må aldri mer i ditt liv få i deg speltmel. Kroppen din tåler det ikke. Dessuten er den høyre vindusviskeren på bilen din defekt.

- For en toillkopp, tenkt æ, og betalte de 5000 kronan han skulle ha for konsultasjon. Fem tusen! Men da æ kom ut te bilen så æ det: Venstre vindusvisker hang slapt ned, og gummien var borte. Åssen kunne han vite det? Æ hadde parkert langt unna som han hadde bedt mæ om, og han var jo inne i hytta si da æ smøg mæ inn! Der og da forsto æ at den her kallen var det noe spesielt med. Etter det har æ ringt´n mange ganger, for eksempel en gang da æ itj kunne finne den roterende nesehårfjerneren min. ”Kikk under det høyre baderomsskapet”, sa´n. Og dærsken ta, der lå´n. En annen gang sku æ ha et lunsjmøte med Saera Khan i Stortingskantina, og plutselig, rett før møtet, tikker det inn en sms fra fyren, der det bare står: ”MYE rosa leppestift.” Skjønner?

- Hehe, flirer Martin. - At han kjenner henne, er vel ikke akkurat noen bombe! Har ikke du sett kopiene av telefonregningene hennes? Jeg spår at...

- Ti still, Martin, ellers blir det buksevann.

- Men... hvor bor denne karen sa du? Martin er skeptisk.

- På et lite tettsted i Finnskogen, som heter for Kråsa.

- HÆHÆHÆ! Kråsa? Kråsamannen, altså!

Martin skjenker seg enda en whisky, Jens holder seg til øl, men nå er Bjarne i siget.

- Du kan kødde, du, Martin, men dette her er helt sant.

Jens bryter inn:

- Hør nå her, gutter. Vi er sosialdemokrater. Vi tror på framskrittet, vitenskapen og sosialøkonomien. Kom ikke her med Kråsamenn eller mirakeldoktorer. Vår doktor heter Gro, og hun helbredet dette landet ved hjelp av skolemedisinsk utdanning, sunn fornuft, strategiske overveielser, engasjement, miljø, bærekr...

- Og tilslutt helbredet hun økonomien sin med litt Pepsi. Martin fornekter seg ikke.

- Okei da, sier Bjarne Håkon. - Hvis dokker itj trur det, så la han bevise evnene sine, da! Æ kan sende han en sms, og spørre kor stor oppslutning vi fikk på den siste målinga til Scanfact som gikk klokka åtte! Det tallet kan han nemlig ikke få noe annet sted fra, for æ e den eneste som får resultatet direkte på mobilen. Og æ fikk inn det sikkerhetsklarerte tallet no nettopp! Greit?

Bjarne Håkon fikler litt med Nokiaen og sender en tekstmelding. Ingenting skjer, og Kolberg bryter tausheten:

- Kan jeg ta ferdig den om Abu Hassans fjert nå, mens vi venter?

- NEI!!

Pling, sier det i mobilen.

- Nå er vi spente! Hva er tallet, Bjarne Håkon?

- Han sier han kan gi oss det, men da må vi først sette 3000 kroner inn på kontoen hans. Det blir 1000 på hver. Jens, har du nettbank?

Ti minutter senere plinger det i mobilen igjen. Tallet som kommer fram på displayet er 8,7 prosent – nøyaktig det samme som i Scanfactmålingen.

- Nå, hva sa jeg? Bjarne Håkon ser på de andre med et triumferende blikk.

- Helt utrolig. Helt utrolig.

Martin er imponert, Jens tenker seg om et øyeblikk før han sier:

- Han kan altså ikke ha fått tallet fra noen andre, noen han kjenner i gallupbyrået?

- Det er helt utelukka. Våre målinger er konfidensielle, det er bare én person som utarbeider dem og hu er grundig sikkerhetsklarert.

- Hva holder denne Kråsamannen på med ellers? spør Kolberg.

- Å, det er så mye. Han driver blant annet med irisdiagnose, chakramåling, auramassasje, hestehvisking, hønefinning, englekanalisering, healing og hamsterutstopping. Dessuten har han visst også noen samiske spesialiteter, som ganning og denslags.

- Og håndspåleggelse, håndspåleggelse, håndspåleggelse.

- Martin, nå...

- Okei, jeg tuller. Mitt poeng er: Hvis denne fyren virkelig har de evnene du skisserer, altså at han kan se ting, finne tall og forutse hendelser - og de evnene kan dokumenteres, da er det intet mindre enn en sensasjon. Men en ting er hva han gjør for hønsene på Finnskogen, det jeg er mer opptatt av, er hva han kan gjøre for oss.

- Å, du mener for fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen?

Jens har droppet ølet og to strake Upper Ten er i ferd med å tine ham litt opp.

- Nei, for partiet. Som Bjarne Håkon nettopp sa, hvis ikke vi kommer opp med et skikkelig grep snart, så er vi ferdige som svisker alle tre. Hva dere har lyst til å gjøre i åra framover veit ikke jeg, Bjarne Håkon er jo en knallsuksess i kommunikasjonsbransjen allerede - men jeg er iallfall ikke spesielt tent på å sitte og flytte binders ved et eller annet nedsnødd fylkesmannskontor i Grukkoland, og megle mellom tullinger som krangler med naboen om hvor kompostkverna skal stå.

- Fylkesmann? Ifølge mine kolleger i First House er det Frp-gutter som får de jobbene der nå, minner Bjarne Håkon ham om.

- Nettopp. Men jeg ønsker å vie livet mitt til arbeidsfolk som står på gølvet i detta landet, det har jeg gjort i hele mitt liv, jeg har jobba fire år på Kaber´n og veit hva jeg snakker om. Ettersom vi nå har driti oss så loddrett ut med våre vanlige metoder, er jeg overhodet ikke fjern for å være utradisjonell. For å si det kort, gutter: Tjener det arbeiderklassen, er jeg for. Jeg mener at vi må ta kontakt med denna karen, for å høre hva han har å tilby. Hva sier du, Jens?

- Hold meg uhtenfor dette.

- Hva mener du?

- Jeg sier at dere to kan gjøre hva pokker dere vil, men hold meg uhtenfor. Jens snøvler litt nå, det er på grunn av den fjerde whiskyen og noen hardnakkete, arvelige gener.

- Hva med penger, hvis det skulle bli behov for det?
- Phenger? Ikke noe problem – Bjarne Håkon kan få alle økonomiske fullmakter uten at jeg berøres av de besluhtninger han måtte ta. Men når dere blir hengt ut på førstesiden av alle landets ahviser som to overtroiske og desperate idioter, har ikke jeg tenkt å bli dratt med i drahgsuget. Er det forstått? Dessuten gutter, klokka er tih - jeg må legge meg.

Kråsamannen, kraften som forvirrer - Kapittel 1

2009-10-24T07:27:00.000-07:00

KRÅSAMANNEN - kraften som forvirrer er et eksperiment. Hvor mange bøker det mulig å selge, uten salgsapparat, men bare ved hjelp av sosiale medier? Dette var en ide jeg fikk mens jeg lagde bacalao, og vil du ha oppskriften så får du den. Masse chili, så den er temmelig sterk.

Her er altså første kapittel. Ditt - til odel og eie. Vil du ha resten, må du sette inn 100 kroner på et kontonummer du får av meg på mail. Du kan sende meg en dm på Twitter eller en mail på post@ nordbo.no. Deretter får du hele saken som pdf-fil pr mail. Eller word. Du kan også levere cash på døra - eller på Lorry til avtalt tidspunkt:)

ps. jeg forstår at fildelere helt sikkert vil dele den filen jeg sender ut. disse moralske tapere får heller leve med sin dårlige karma, som de får av å gjøre seg til kjeltring for en hundrelapp:) Les mer om karma et annet sted.

Kråsamannen, kraften som forvirrer - Kapittel 1

Dette har hendt:

Året er 2011, og Norge er i et politisk kaos. NAV-skandalen nådde et toppunkt da absolutt alle data om landets trygdede og arbeidsledige ble slettet av en vikar fra Manpower, som mistet en hel kanne kaffe og et halvspist wienerbrød ned i NAVs sentrale dataserver. Da NAVs datakonsulent skulle prøve å rette opp feilen satte skinnslipset hans seg fast i harddisken, og dermed var dataene ødelagt for alltid. De arbeidsledige fikk ingen penger utbetalt, og titusener av dem gikk derfor amok i gatene og tvang regjeringen Stoltenberg til å gå av ved å dunke på gryter og panner. Fremskrittspartiet, som på dette tidspunktet hadde 67,3 prosent av folket bak seg på målingene, dundrer inn i regjeringskvartalet. Med Siv Jensen i spissen går de straks igang med å bygge ned alt Arbeiderpartiet har kjempet fram de siste 50 årene. De proklamerer Den Nye Staten, som ledes av tre superdepartementer. Bensinprisen blir satt ned til 1 krone literen, alle barn får gratis cola i barnehagen, og alle asylsøkere blir internert i trekkfulle plast-indianertelt i Holmenkollbakken. Ingen innvandrere får arbeids-og oppholdstillatelse dersom de ikke kan synge alle versene av ”Ja, vi elsker” baklengs på feilfritt norsk, og gå fem mil på bakglatte langrennsski på under en time.

Her er Frps superregjering 2011:

SIV JENSEN, statsminister

CARL I. HAGEN, eldreminister og finansminister

PER SANDBERG, minister for resten

Jens Stoltenberg sitter nå på Stortinget, Martin Kolberg er med nød og neppe valgt inn fra Buskerud, og Bjarne Håkon Hanssen har startet kommunikasjonsbyrået Hanssen Consulting. Han får lukrative oppdrag som ekstern politisk rådgiver for toppledelsen i partiet, han jobber med gallup og medierådgivning og politiske undercover-tiltak, men er dypt frustrert. Hva er egentlig vitsen med å være sosialdemokrat, hvis du sitter uten politisk makt?

Private Dancer

Bjarne Håkon sitter i bilen på vei til Nordberg i Oslo. Han skal til middag hjemme hos Jens, der tredjemann til bords er Martin Kolberg. Bjarne Håkon er bekymret - veldig bekymret. Han parkerer i oppkjørselen, og idet han går ut av bilen blir han nesten overkjørt av Jens, som kommer feiende på en blank, knallrød offroadsykkel. Jens bråbremser så kraftig at Bjarne Håkon blir begravet i løssnø.

- Fytterakkern Bjarnefar, jeg klarte Sognsvann rundt på 14,43!!!!

- Å. Er det bra, det?

- Om det er bra? Det er bare helt konge! Et par økter til så slår jeg sønnen min ned i støvla, og han er nede på 14,36!

Bjarne Håkon sukker. 14,36? Han er ikke kommet hit for å diskutere rundetider. Det er helt andre tall han er opptatt av. Dessuten er han sulten, og i ganske dårlig humør.

- Har Martin kommet?

- Ja, han er inne og steker burgere. Ingrid er i sånn derre female bonding-middag på Kunstnernes Hus, så vi har hele kåken for oss selv!

De går inn i det romslige kjøkkenet. Martin Kolberg er et syn der han står foran komfyren iført golfjakke og Stoltenbergfamiliens slitne, røde grillforkle med AP-rose og slagordet ”Hvis velferd er viktigst”.

- Velkommen til bords gutterr! Idag blir det kortreist mat. Elgburgere fra Buskerud!

De spiser. Elgburgerne er faktisk fortreffelige, selv om Bjarne Håkon har betydelige problemer med å få ned Ingrids hjemmebakte burgerbrød av grovt mel. Vel og bra med lav glykemisk indeks, men det må da gå an å tygge skiten! Jens henter et par sixpacks med øl og de benker seg i stua.

- Nå Bjarnefar, hva skjer, spør Jens.

- Ren katastrofe. Siste fokusundersøkelse fra Scanfact viser med all mulig tydelighet at det som felte oss, var NAV-skandalen. 200.000 arbeidsløse som ikke fikk pengene sine i tide – det var dråpen som fikk Fremskrittspartiet til å flyte over. Vår troverdighet som...

- Det er det som er så fortæ-ærende, kommer det fra Kolberg. - Her pøste vi ut milliarder i tiltak mot finanskrisa, men alt vi oppnådde var å dytte velgerne rett i fanget på Fremskrittspartiet! Nå har vi knekt FrP-koden minst ti ganger, og....

- Martin!! Bjarne Håkons dårlige humør har gått over i en ny fase.

- Sier du ”FrP-koden” én gang til, stapper æ et burgerbrød ned i halsen på deg! Her er det itj tid tell kodeknækking, detta er alvor! Om vi itj kjæm opp med et skikkelig grep i løpet av denne perioden, så er både du og Jens ute av Tinget, begriper du itj det!?

Jens blir urolig.

- Ikke hiss deg sånn opp da Bjarne Håkon. Skal jeg sette på noe musikk? Hva med Tina Turner?

- Æ vil itj høre Tina Turner! Æ e så luta lei av den der forbannade ”Private Dancer”-plata di at æ spyr!!

Bjarne Håkon er rød som en danskepølse i ansiktet. Hva har skjedd med ham? Bjarne Håkon – Pølse-Hanssen, Heroin-Hanssen, hele landets smørblide Bamsemums – hvorfor er han så aggressiv? De to gamle vennene har aldri sett ham sånn. Han pruster seg opp i sofaen, den omfangsrike kroppen rister og skjelver, og tilslutt gjør han noe de to kameratene aldri har opplevd før: Han slipper en nys og en fjert - samtidig. Eller det vil si, det kraftfulle nyset kommer en ørliten brøkdel av et sekund først, og deretter spretter det ut en høflig liten fjert som et avsluttende punktum. Jens rødmer og ser ned, men Martin bryter sammen i latter.

- Herrigud Bjarne Håkon. Den der må du ta på neste fest i partilaget! Hæhæhæ!!!

- Hold kjæft!

Martin gir seg ikke.

- Hvor lenge har du øvd på den? Jeg mener, kan vi lære bort det trikset der til potensielle velgere, så får vi så mange poeng for folkelighet at vi ikke trenger å knekke noen FrP-koder i det hele tatt! Hæhæhæhæ!!!

- Der sa du K-ordet igjen! Æ vill itj knekke koda, æ vil tilbake som minister!!

Jens er fremdeles brydd over opptrinnet. Promping i full offentlighet er så absolutt ikke noe man holder på med i Stoltenbergfamilien, der er det smygere som gjelder, etterfulgt av lange, infløkte bortforklaringer og tåkete ansvarsfraskrivelser av sosialøkonomisk type. Han redder seg ut av situasjonen ved å sette tallerknene inn i oppvaskmaskinen og rydde bort tomme ølflasker, før han setter seg sammen med de andre og prøver å pense samtalen inn på noe annet:

- Hva syns dere om burgerbrødene til Ingrid? De er laget av spelt.

- Hva sa du? Bjarne Håkon stirrer bare olmt på ham.

- Speltmel. Økologisk. Vi kjøper det på Helios.

- Og det sier du først no?

- Eh... ja...

- Æ tåle itj spælt! Æ e allergisk!

- Ja det hørte vi jo! Kolberg knekker sammen i sofaen igjen:

- Har dere forresten hørt historien om Abu Hassans fjert? Den er fra Tusen og en natt, og handler om en mann som skal gifte seg. Så etter middagen skal han reise seg fra bordet, og...

- Martin!!

- Okei, jeg tar den en annen gang.

Bjarne Håkon roer seg ned, Jens har satt en flaske whisky, Upper Ten, på bordet.

Forskning, liksom

2009-10-08T09:34:00.001-07:00

Det er alarm. Noen har trampet inn med kameraer på Universitetet og stilt spørsmål ved forskernes vedtatte sannheter. Og inntrengerne er ikke hvem som helst: Selveste Harald Eia og en viss Ole Martin Ihle. Om sistnevnte forteller Facebook at han er fan av The Simpsons, Michael Jackson og maratonløping. På vennelista har han blant annet Kjetil Rolness, så miljømessig går han nok godt sammen med Harald Eia, som har de samme Facebookvennene. Se ikke bort fra at Rolness trår til med en skikkelig kollegial Dagblad-artikkel hvis det begynner å blåse.

Haralds profilbilde på Facebook viser at han er biologisk sett ønsker være machomann: Pilotbriller, solbrun naken overkropp, knallblå himmel. Et annet profilbilde viser Harald naken i dusjen, mens han machoaktig holder håndkleet rundt livet, poserende, som om han hvert øyeblikk skal dra håndkleet vekk. Jeg kan vanskelig tenke meg en person i Norge som bedre kunne frontet en kritisk serie om manglende fokus på biologi i samfunnsforskningen.

Hva er greia?

Jo, et gremium av arrogante, venstreradikale småkonger på Universitetet har i alle år fornektet og underslått biologiens betydning for menneskers adferd, liksom. Raddissene har på en måte tviholdt på at Systemet og Miljøet er alle tings og alle problemers årsak. Selvsagt – ettersom de er raddiser må de jo tro på forandring i sin levetid, for dette med å forandre menneskers genetiske arv er jo utrolig plundrete, og kan ifølge littegrann forskning ta flere hundre tusen år, for ikke å si millioner – om en forandring i det hele tatt inntreffer. De færreste raddiser orker å tenke så langt fram eller tilbake som hundre tusen år. Det gjorde de heller ikke på 70-tallet, for da tenkte de jo ikke egne tanker, men Mao-Tse-Tungs. Det bedret seg litt i Eias studietid på 80-tallet, for da hadde jo m-l´erne sluttet å gå i tog tre ganger om dagen og rope ”Leve det demokratiske Kampuchea” i megafonene sine på Blindern. Etterhvert kom det jo også fram at formann Mao hadde det med å vaske sitt gonorebefengte kjønnsorgan i stadig yngre kvinners underliv, med påfyll av ferske konkubiner hver dag. Synet på formann Mao fikk en knekk, og ærlig talt: hvem skulle tro at en stor og lysende revolusjonsleder til de grader skulle være styrt av sin biologi? Sannsynligvis et engangstilfelle.

Ikke sant?

Men samfunnsviterne hadde nå rukket å lime seg fast i stolene sine, og satt på rekke og rad i sine boksprengte kontorer og pønsket ut hvordan de skulle formulere søknaden til sitt neste forskningsprosjekt. Utkastet diskuterte de litt sånn uformelt med han som satt på pengesekken, gjerne i kantina. Gode råd og tips over kaffekoppen med en av Hylland-Eriksene fikk saken i boks, og forskningen kunne begynne. At mange kanskje irriterer seg over et slikt system, er ikke til å forundres over. De fleste fikk jo sikkert med seg rabalderet rundt veterinæren Weiert Welle, som i 1983 ga ut boken Arv-Miljø-Adferd: Et bidrag til likestillingsdebatten. Store Norske Leksikon forteller at Welle i boka “argumenterer for at svært mange av de forskjellene man kan observere mellom atferden til jenter og gutter og mellom kvinner og menn har biologisk grunnlag.” Denslags var omtrent like stuereint som om en mann skulle fortelle en PMS-vits fra talerstolen på Kvinnefrontens årsmøte, eller spørre hvorfor så mange kvinner føler så sterkt for å skrive kjærlighetsbrev til seriemordere. Hver gang Weiert Welle luftet sine teorier i Aftenposten, kunne man høre en feminist eksplodere med et iltert smell. Siden påsto feministen Camille Paglia at en storby er befolket av seksuelle dyr, og at det derfor ikke var noen god ide for en ung beruset kvinne å gå med lårkort gjennom New Yorks aller mest kriminelt belastede strøk midt på natten. Paglia fikk så mange hatmails fra kvinner at PC´en hennes tok fyr.

Rumpekjøring, på en måte

Og nå skal altså NRK ruske opp i det hele. Med Eia i spissen skal endelig forskningen komme ut til folket. Jeg tror det blir en forfriskende og nyttig programserie. At forskerne begynner å grine på nesa av å bli “rumpekjørt”, er helt forutsigbart. Dette er jo TV, og nå må forskerne lære seg å forstå TV-mediet, hyles det fra alle kanter. Å ja? Når ble det deres oppgave å “forstå” TV-mediet? Det vil aldri skje. Willy Pedersen sendte NRK detaljert dialogmanus da han skulle intervjues i et talkshow. Ikke noen bombe at han likte dårlig å bli rumpekjørt. Og spørsmålet er jo om rumpekjøring er riktig taktikk overfor konger. Sannsynligvis ikke. Konger er svake for smiger, og de liker å ha kontroll. Skal du innynde deg hos konger, må du først smigre dem – og så kan du sette opp en naiv mine og stille dem umerkelig frekkere spørsmål etterhvert. De er redde, fordi de vet at humor handler om å tulle med premisser og ta ting ut av kontekst. At enkelte forskere er livredde for en smarting som Eia, er ikke rart i det hele tatt. Han kan mase til han blir blå om at nå er han sosiolog og ikke ironisk klovn, det hjelper ikke. Har du hatt klovneparykken på så lenge som Harald Eia vil den alltid være der, det er den de fleste forskerne ser. De vet ikke hva som foregår på klipperommet, men de aner at TV-mediets potensiale for manipulasjon er enormt. Eksemplene på Eias “overrumplende” intervjuteknikk slik den er fremstilt i media, virker da heller ikke som spesielt kommunikasjonsfremmende eller tillitvekkende, og det var nok heller ikke meningen. Det bortklippede intervjuet med bloggeren virrvarr (virrvarr.no) viser at Eia endret premisset underveis. Han brukte informasjon han fikk i en privat, intim atmosfære og konfronterte senere objektet foran kamera med denne informasjonen. Noen vil kalle det imma rocka journalistikk, andre vil kalle det utpsyking av den mest vemmelige sorten. Men det er jo liksom “lov” – fordi Folket krever underholdning.

Kjør debatt!

Så selvsagt er forskerne redde - fordi de også vet at dette faktisk er en drabelig kamp mellom to giganter – den mektige medieorganisasjonen NRK og den mektige utdannings- og forskningsinstitusjonen Universitetet. Skal man plassere Harald Eia i NRK-hierarkiet, kan man si at han er Rasputin, og Charlo Halvorsen er Tsar Nicolai 2. Underholdningstsaren Charlo gir til enhver tid sin elskede og betrodde Rasputin frie tøyler. Hadde Harald bedt om å få lage en svindyr, 12-episoders serie om bananfluenes musikkvaner gjennom tidene, ville han naturligvis fått lov. Tsaren er blitt en teddybjørn som spiser av Rasputins hånd, og sånt kan det bli storslagent TV av – en gang i blant. At det har blitt bråk om Rasputins intervjumetoder, er sannsynligvis bare en styrke for programmet. Debatten og rabalderet har beviselig endret premissene for forarbeidet og dermed økt programmets kvalitet – i tillegg til å gi en PR-effekt som rating-tellerne i NRK bare drømmer om. Hele Norge kommer til å sitte benket foran boksen for å se på en program om forskning. Men debatten om mediemakten og det store potensialet for å manipulere seg fram til et fordreid resultat, er minst like viktig som debatten om forskernes definisjonsmakt. Harald Eia har formet en hel generasjons syn på hva som er humor, og dermed har han også definert deres alvor. Eia og institusjonen NRK har minst like mye definisjonsmakt som alle norske forskere til sammen. Snurr film.

Vaktbikkja på Twitter

2009-10-05T13:35:00.000-07:00

Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold er en klok og fornuftig mann. Han gikk ut og påpekte at journalister ikke burde være private på Twitter. Men hva er å være privat? Å fortelle hva man skal ha til middag? Kokkvold fortalte nylig at at han hadde ungdommer rundt seg, og at han gjennom dem hadde dannet seg et bilde av Twitter som et medium fullt av private uvesentligheter. Og ja – selvsagt det også, men hovedpoenget er at brukerne selv velger hva slags Twitter de vil ha. Etter min oppfatning er Twitter en enestående sjanse for alle til å skaffe seg et nyansert nyhetsbilde og et vell av alternative informasjonskilder. Selvsagt er det mange som bruker Twitter som dagbok: En undersøkelse publisert på mashable.com 29.9 viser at 80% av tvitrerne tvitret om private ting, mens 20% hovedsakelig brukte Twitter til informasjonsdeling. Det interessante er at de 20% som var informasjonsdelere, hadde betydelig flere følgere enn de ”private”. For en pressemann bør dette være interessant, både av pressefaglige og en rekke andre grunner: La oss nå si at en norsk aktør på Twitter har 5000 følgere. Denne personen kan skrive en politisk artikkel og i løpet av ett sekund sende den til alle sine følgere, og mange av dem vil deretter sende artikkelen videre til andre brukere. I løpet av de neste sekundene, minuttene og timene vil aktøren kunne få spredd sin artikkel til et meget høyt antall lesere. Det sier seg selv at dette gir en betydelig makt til å sette dagsorden – noe som gir desto større grunn til at pressens vaktbikkjer er oppdatert på utviklingen. De som lærer seg å bruke Twitter, vil nemlig også bli i besittelse av makt.
Oprah Winfrey er en av USAs mektigste kvinner, og har over 2,2 millioner mennesker som følger henne på Twitter. Hun kan, som alle andre tvitrere, gi dem et hvilket som helst budskap i løpet av ett sekund. Det gir en utrolig sterk posisjon til å sette dagsorden, men hun kan også promotere sine produkter. I tillegg kan hun iblant fortelle at hun har slanket seg 2 kilo, og fansen vil elske henne ytterligere, og kanskje kjøpe slankeboken hennes i samme slengen. Hvilken bedrift ville ikke ønsket å ha direktelinje til 2,2 millioner kunder? Og burde ikke pressens organisasjoner stille med et kritisk og oppdatert syn på hvordan et nytt medium kan brukes, men også misbrukes?
Undertegnede har 15 års næringslivserfaring, blant annet innen kommunikasjon, markedsføring og reklame. I internetts barndom på 90-tallet fikk vi stadig kunder som kom og spurte ”når nettsiden deres var ferdig”. De hadde ennå ikke lært seg at nettet er interaktivt, de så på en nettside på samme måte som de så på en papirbrosjyre: På et tidspunkt er den ferdig trykket, og budskapet er servert. Nøyaktig samme tankegang var Kokkvold bærer av da han sa at det er journalistene som skal bedrive journalistikk, ikke publikum. Noen skal stå der oppe og servere folket det de har godt av, og oppdra dem. Men pressefaglig er det minst like interessant at leserne via Twitter får en direkte kanal til dem som daglig former nyhetsbildet: Headinger og vinklinger i nettaviser blir nådeløst dissekert på Twitter, og dermed kan redaksjonene få uvurderlig informasjon om hvordan deres produkt kan bli bedre. Det er jo blitt en klisje at journalister generelt har lavere troverdighet enn bruktbilselgere, men Twitter er etter min mening en gudegitt sjanse til å heve journalisters omdømme: Nettopp fordi de er aktivt tilstede i folks hverdag via Twitter, blir terskelen lavere for å ta kontakt – begge veier. Avisene kommer nærmere leserkretsen, og så lenge journalistene ikke intimiserer for mye, er det helt OK å komme med enkelte private meldinger. Norske mediebedrifter bør selvsagt skaffe seg en twitterstrategi, og Presseforbundet burde absolutt være i forkant med å utvikle denne.
Så jeg, og mange med meg, ønsker nå herr Kokkvold velkommen på Twitter. Jeg pleier å si at Twitter er akkurat så kjedelig som de du følger. Og hvis herr Kokkvold kunne tenke seg å vite hva 500 av de mest oppegående og kritiske røstene i dette land har for seg, er det bare å trykke på Follow-knappen. Velg på øverste hylle. Treffer han på plagsomme intimtyranner som til enhver tid forteller at de bruker hel pepper i fårikålen, at Aalesund FK har scoret igjen eller at de akkurat nå har lyst på kaffelatte, er det bare å trykke på Unfollow. Om kort tid vil Kokkvold hver eneste dag ha fri tilgang til en interessant, overraskende, berikende samtale mellom hundrevis av intelligente, velformulerte og ofte innflytelsesrike mennesker - og han vil selv kunne velge når og hvor ofte han skal delta i denne samtalen. Og kjenner jeg Kokkvold rett, vil han sannsynligvis lukte seg fram til essensen i dette mediet også, og slå til med noen tweets som det virkelig er smell i. Velkommen, Per Edgar. You´ll never walk alone.

VG kronikk 5.10.2009

Det siste store tabu

2009-10-05T13:31:00.000-07:00

Det sies at vi har en velfungerende offentlig sektor. Det er en sannhet med skremmende store modifikasjoner.

I disse dager går en annonsekampanje for en tverrorganisatorisk satsing kalt GNIST. Kampanjen har femårsperspektiv og målet er ”å sette læreren i fokus.” Mer klisjepreget kan man vel nesten ikke si det, og det fortelles ingenting om hva innholdet i satsingen er. Det vi vet er at enhver regjering skryter av hvor mange flere lærere de har fremskaffet, og at det alltid trengs enda flere. I helsesektoren skrikes det på ”flere hender”, og slik er tankegangen: Bare man får ansatt nok folk, vil alle problemer løse seg. Dette er en uhyre farlig vei å gå, særlig når man vet at det i offentlig sektor befinner seg et stort antall mennesker som overhodet ikke har noe der å gjøre. Grunnen til dette er hva jeg vil kalle Det Siste Store Tabu, og det innebærer at ingen tør å fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er inkompetent og udugelig.
På en ungdomsskole fantes en gang en gymlærer som kom fra offiserskarriere i Forsvaret. Rektor tenkte nok at mannen var et funn, men sannheten var at han var en pedagogisk katastrofe. En elev som hadde glemt gymtøyet hjemme ble dratt løpende etter den ene armen rundt hele skolen, til spott og spe for alle skolens elever. Ofte kom læreren med sårende spydigheter om elevenes kropper under dusjing. Dette burde være nok for å påvise at læreren burde fått sparken. Men norske skoleelever er rettsløse overfor de overgrep som dysfunksjonelle lærere begår. Halvpsykopatisk adferd og psykiske overgrep forblir en hemmelighet mellom elevene og læreren, fordi det ikke fins et fungerende system som kan fange opp slike forhold.
I psykiatrien skal det spares penger, og derfor blir den svakeste gruppen i vårt samfunn utsatt for en hær av ufaglærte ansatte som hverken har motivasjon, kompetanse eller menneskelige egenskaper til å utføre en slik jobb. Jeg vil påstå at hver eneste psykiatriske avdeling har minst én til fem ansatte som er totalt uskikket for omsorgsarbeid. Da jeg besøkte en bekjent som var innlagt, observerte jeg ufaglærte som var så angstfylte at de var behandlingstrengende selv. En annen gang så jeg en hjelpepleier som var så overvektig at hun knapt kunne bevege seg. Men Alle Skal Med. Enhver som har besøkt noen på en psykiatrisk avdeling, vil se at nattevakter nesten utelukkende består av studenter og ufaglærte, som har som største motivasjon at det skal være ro, så de kan hengi seg til sitt strikketøy, sitt mellomfag eller sin Stieg Larsson-roman. Blant de faglærte er også svært mange fullstendig feilplasserte. Motivasjonen for å ta utdanningen er ofte svært vag. Det vanligste abra-kadabra fra folk som ikke vet hva de vil, er å si: ”Jeg vil jobbe med mennesker”. Den setningen bør føre til at alle alarmklokker må ringe. Men det er jo langt mer behagelig for høyskolene å uteksaminere inkompetente personer, enn å sile ut de som absolutt ikke har noe i pleie- og omsorgsarbeid å gjøre.
En bekjent av meg var sykmeldt en lengre periode, og på grunn av gjeld hun hadde fått i sykdomsperioden, beslagla Namsfogden hver eneste krone hun hadde på kontoen, dvs. hennes sykepenger. Hun hadde to barn og null kroner til husleie og livsopphold – en grov saksbehandlingsfeil fra Namsfogdens side. Hun fikk derfor sitt første besøk på et sosialkontor, der sosialarbeideren snakket så dårlig og gebrokkent norsk at han ikke forsto hverken problemet eller nyansene. Alle inntektsopplysninger var levert til NAV Trygd, men de opplysningene kunne ikke sosialarbeideren få tilgang til, selv om NAV Trygd holdt til i samme kontorlandskap, én meter unna. Så mye for NAV-reformen. Hun måtte gå fra sosialkontoret uten en krone til mat og med ubetalt husleie – fordi en annen offentlig etat hadde begått flere grove saksbehandlingsfeil. Hun klaget og vant til slutt, men var blitt ydmyket på det groveste – enda en gang. Slike ting skjer hver dag, uten den minste konsekvens for de udugelige.
Komiker Jon Schau ble slått konkurs av Kemneren mens han lå dødssyk i respirator. Men Jon kom seg på beina og laget et standupshow om temaet, det ble en del medieoppstuss, og til slutt kom Skattedirektøren på TV2 og uttalte at slike ting fra nå av ikke skulle forekomme: Skjønn skal utvises når folk har fått betalingsproblemer på grunn av sykdom. Men det ble med uttalelsen – praksis er fremdeles den samme. Min kvinnelige bekjente som hadde slitt med tunge psykiske problemer, søkte Kemneren om å få slippe de straffegebyrene på titusener av kroner hun hadde pådratt seg i den sykdomsperioden. Søknaden var attestert av fastlege og psykiater, og etter et halvt år kom svaret: Blankt nei. Ikke én krone i rabatt, og hun sliter med gjelden fremdeles – fire år etter. I Norge snakkes det om et sosialt sikkerhetsnett, men hva hjelper det når maskene er så store at tusenvis faller gjennom?
Jens Bjørneboe beskrev Det Autoritære Menneske, som kun trives når det sparker nedover, og selv blir sparket ovenfra. Denne mennesketypen lever den dag i dag - hovedsakelig i offentlig sektor. Næringslivet kvitter seg med de udugelige på en langt mer rettferdig måte, men i det offentlige finnes ikke reell kvalitetssikring. Alle Skal Med. Blir noen truet med oppsigelse, kommer stillingsvernet og LO og hele fadderuttan og sikrer den almenne nivellering. Bjørneboes begrep kan idag utfylles med Det Regelstyrte Menneske. De jobber i skolevesenet, trygdeetaten, psykiatrien og ligningsvesenet. Det blir aldri stilt reelle, kvalitative spørsmål ved deres kompetanse. Ingen etterlyser deres menneskelige kapital, men likevel blir de satt til å behandle mennesker. Det farlige ordet Menneske blir derfor erstattet med ordet Sak; Horribel Saksbehandling høres jo bedre ut enn Horribel Menneskebehandling. Ingen har undersøkt om de er i besittelse av empati eller kan utøve skjønn, eller hvordan de kommuniserer. Mange har sklidd gjennom systemet uten at noen har stoppet og sagt: - Egner du deg til denne jobben? Hva slags menneske er du? Er du sterk nok til å stoppe mobbing i klassen? Er det sant at du selv mobber elevene?
GNIST kan kanskje hjelpe noen få. Men sannsynligvis vil det bli nok en ramling med tomme tønner, og det vil bli vist fancy PowerPoint-presentasjoner med fargerike kakediagrammer. Politikerne vil igjen og igjen ta ordet Kvalitet i sin munn, selv om det forlengst er tømt for all mening. Og igjen vil det bli rykket inn svindyre helsides annonser, for da ser det iallfall ut som man har gjort noe.

Aftenposten kronikk 24.09.2009

link til artikkelen med leserkommentarer: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3277957.ece

VIDEO: Drømsamba

2009-10-01T06:06:00.000-07:00

I 2008 lagde Yngve og jeg 12 låter på svensk for Reiseradioen. Melodi Yngve, Tekst Dagfinn. På bass og gitar har vi Cornelis Vreeswiks gamle bacingmusikere Owe Gustavson og Conny Söderlund. Mona Veum Bækkelund korer.

Reklame a la Bjørgulv Braanen

2009-08-01T15:04:00.000-07:00

Reklame er et vanskelig fag, og handler om å knytte til seg de beste hodene. Men gode hoder koster penger, og Pengesatans herjinger fører til at stadig flere satser på hjemmelaget reklame: Det er jo langt billigere, alle har da en fotograf for hånden og ideer får man nok av selv. Sistemann ut er redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen, som framstår med slaktekniv, blodig slakteforkle og ditto lue over headingen: ”Vi sliper knivene.” Bak herr Braanen henger tre svineslakt, brennemerket med alle norske partilogoer - unntatt Rødt. På benken foran ham ligger tre stykker svinekjøtt, ferdig oppdelt, med Arbeiderpartiets logo. Stoltenbergs parti er såvidt jeg kan se oppdelt til henholdsvis kotelettkam, bog og skinkestek med knoke.
Å kommunisere tydelig i produktkommunikasjon handler om at mottakerne bør oppfatte det samme som avsenderen mener å formidle. Problemet som da ofte oppstår er at avsenderen, i dette tilfelle herr Braanen, mener at de ideene som dukker opp i hans hode er så geniale at alle og enhver må forstå dem. (Overdimensjonert ego hos kunden er forøvrig noe alle reklamefolk sliter med.) Og hva blir kommunisert her? La meg foreslå noen alternativer:

1) Braanens slakterlue har Klassekampen-logo. Altså skal vi forstå annonsen slik at Klassekampen nå sliper sine retoriske kniver og vil slakte alle norske partier i valgkampen, unntatt Rødt.
2) Braanen er som gammel kommunist en tidligere tilhenger av at folket må ta makta gjennom væpna revolusjon. Gamle, gode slagord som ”Borgerskapet skal klynges opp i lyktestolpene” og ”Kapitalistsvina skal slaktes” og ”Drep svina” er fremdeles gyldige, kapitalister er ofte omtalt som svin og idag vet jo alle hvor skralt det står til med kapitalismen – altså: slaktetid.
3) Braanen er som gammel kommunist opptatt av å bli oppfattet som en mann med selvironi. Selvironi er jo i 2009 det aller ypperste man kan eie av kulturell kapital. Derfor spiller han på den gamle, voldelige kommunikasjonsformen på en måte som skal konnotere det motsatte: vi må for all del ikke må tro at han er tilhenger av vold.
4) Braanen mener at alle norske politiske partier, unntatt Rødt, er svin.
5) Braanen liker ikke svinekjøtt.
6) Braanen fremstår med et uhemmet frieri til den muslimske delen av Klassekampens lesekrets. Dersom han lykkes i å fremstille alle norske partier som svin, vil alle muslimer som ser annonsen strømme til Rødt, skape et valgskred for kommunistene på Tinget, og Norge vil bli omgjort til proletariatets diktatur før Siv Jensen får sukk for seg.
7) Braanen fikk ideen en sen nattetime fordi han sikkert skal ha grillfest i hagen sin i Holmenkollen. Kjøtt som har vært med på fotoopptak kan ikke selges etterpå, og tre digre svineskrotter skulle være mer enn rikelig til å mette alle Braanens Facebook-venner pluss noen til. En egen halal-grill i et bortgjemt hjørne av hagen blir for en ubetydelig utgift å regne.
8) Braanen er inspirert av de egyptiske myndigheter og mener at alle svin må slaktes for å unngå Den Store Svinepesten Som Vil Hjemsøke Vårt Land.
9) Braanen er en PR-kåt tulling.
10) Braanen kan man si mye om, men slik han fremstår her, kan man ihvertfall ikke påstå at han er et svin.
11) Braanen mener at alle som ser annonsen skal bli så forvirret av de motstridende budskapene at de i befippelsen stemmer på Rødt.
12) Braanen ønsker å vise at selv om han er av landets ti minst viktige intellektuelle, er han ihvertfall ikke redd for å få blod under neglene.
13) Braanen er usikker på hva han vil kommunisere med annonsen, men det forsto han ikke før det var for sent. Derfor det noe stive kroppsspråket.
14) Braanen har et lett mistroisk uttrykk i ansiktet fordi alt dette med å lage den annonsen var konas ide.
15) Braanen har 15 budskap på én gang og klarer ikke å bestemme seg for hvilket han skal satse på.
16) Braanen har ikke noe budskap, men må i egenskap av redaktør for en venstreorientert avis ihvertfall late som om han har det.
17) Alle de ovenstående tolkningene er gale.
18) Alle de ovenstående tolkningene er riktige.
19) Braanen forstår ikke sitt eget produkt. Klassekampens viktigste ressurs idag er et stort, vidtfavnende og meget kompetent kobbel av eksterne bidragsytere. Det var dette poenget han burde profilert, isteden valgte han nok en gang å stå som en klovn med et uforståelig budskap.
20) Alt kan igrunnen være skitt det samme, for Braanen skal uansett fortsette som redaktør av Klassekampen til han går av med pensjon.

postet 2.8.2009

Den nakne løgn

2009-07-25T12:36:00.000-07:00

Hvis damebladenes redaktører mener noe med sin bekymring for kvinners kroppsfokus, bør de snarest kaste klærne.

Det er tid for den årlige sommerøvelsen fra damebladene: Den velmente, bekymrede lederartikkelen som beklager seg over at kvinner ikke er fornøyde med seg selv og kroppen sin. Denne rituelle øvelsen gjøres også i augustnummeret av ELLE, signert Signy Fardal. Og hva slags ide har redaktør Fardal klekket ut for å få bukt med kvinners manglende kroppslige selvtillit? Jo, hun inviterer fem av landets desidert vakreste og mest veldreide kvinner til å posere nakne under tittelen ”Den nakne sannhet: Synnøve Skarbø og fire andre kjendiser kaster klærne for ELLE”. For å si det med Sylfest Strutle: Å hildrande du! Her snakker vi om fem kvinner som hovedsakelig lever av å ha et vakkert, veltrent og velpleid ytre, og i ELLE får vi vite at heller ikke disse kvinnene er fornøyd med seg selv. Hva skal da de vanlige A4 og A3-kvinnene som leser intervjuene og ser bildene slutte av dette? Jo, naturligvis at de har smertefullt rett i sin negative selvinstruksjon. Her viser tre modeller, en programleder og en popstjerne fram det alle kvinner og menn vil si er attraktive og nær perfekte kropper og ansikter, og likevel klager de!
Det er en gammel nyhet at du må eie en solid porsjon profesjonell schizofreni for å være redaktør i en kvinnemagasin. Hvert eneste ord og hvert eneste bilde i bladene handler om kvinnelig estetikk, og renner over av annonser og redaksjonelle tips om hvordan kvinner kan bli estetisk fullkomne. Bladenes eiere vet naturligvis at de sitter på en gullgruve: Dess mer perfekte modellene er, jo flere kvinnelige Sisyfoser vil prøve å rulle steinen opp på fjellet, og jo flere blader vil de selge hver måned. At kapitalismen er basert på at kundene for guds skyld må forbli akkurat så misfornøyde at de kommer tilbake, er barnelærdom for enhver styrtrik aksjeeier. Og de er vanligvis menn. Verdens største annonsør er L´Oreal, og det er fordi alle misfornøyde kvinner fortjener det.
Redaktørene på sin side er helt sikkert oppriktig bekymret over kroppsfokuset i media, men samtidig er det hovedsakelig dette kroppsfokuset de lever av. Den dagen lederartiklenes innhold blir virkelighet og kvinner sier seg tilfreds med seg selv, vil ethvert dameblad på kloden gå susende konk. Bildene av de fem nakne kjendisene vil selvsagt vekke grandios oppmerksomhet og føre til kalkulert salgsøkning for ELLE – og det vet Signy Fardal utmerket godt; test søkeordene naked+celebrity på Google og tell antall treff. Men de av ELLEs lesere som hittil har vært befengt med kroppskomplekser, vil ved denne artikkelen få dem mange ganger forsterket: Hvis selv ikke disse himmelske vesener er fornøyde, hva da med MITT slarkete, usymmetriske og fregnete legeme?
Fotoene er tatt på en utstudert ”ærlig” måte. Kvinnene er stort sett fotografert i blyge positurer, og på en avstand som ikke gjør synlig retusjering nødvendig. På coveret av siste Henne står popartisten Samsaya naken i et papp-skjell på Ingierstrand og agerer Boticellis Venus. Boticelli ville rotert i graven ved synet av alle kubikkmetrene med løshår som dekker Samsayas yndigheter, men poenget for Henne er å havne trygt innenfor madonna-siden av hore/madonna-myten. Pornoestetikken har seiret for lenge siden, og damebladredaksjonene gjør alt de kan for å gjøre den spiselig. Et dameblad inneholder i dag langt flere sexy bilder enn et hvilket som helst mannfolkblad.
ELLEs augustkvinner poserer ikke på den tradisjonelle, trashy pinup-måten, som Anne Kat. Hærland nylig gjorde så bramfritt i mannfolkbladet MANN. Der skrevet jo Anne Kat. så ettertrykkelig at frøkenens milt sannsynligvis fikk sitt aller første glimt av dagslys. I ELLE derimot, er alt rent og pent - og kvinnelig på den korrekte måten. Andre steder i bladet står modellene fram med armringer til 630.000 kroner – her ropes det åpenbart på en Berlusconi.
Det er et interessant spørsmål om menn med tilsvarende fysisk attraktivitet og roller i media ville sagt ja til å posere nakne. Jeg vedder en tegneblokk på at Fredrik Skavlan ville sagt nei. Det samme hadde nok Jon Almaas gjort. Beklager mine damer, men grensen for Jon går dessverre ved å posere med vaskebøtte. Sturla Berg Johansen ville muligens sagt ja, og det samme hadde nok både Harald Eia og Bård Tufte Johansen. Men ettersom de er komikere ville humoraspektet vunnet, det ville blitt kalt et ”stunt” og de ville alle ledd bort enhver beskyldning om å gjøre seg til objekter. De ville kuppet premisset.
Jeg tror de fleste andre profilerte menn ville sagt nei, fordi de i motsetning til en del kvinner ikke er så tette i pappen at de lar seg bruke som offentlige sexmodeller. Eller for å si det på en annen måte: De trenger ikke å gjøre det. Narcissisme og trang til å framstå som fuckable er stort sett en kvinnelig idrettsgren – og det er ikke mannens skyld. Kvinnene gjør jo selv undertrykkingsjobben langt bedre enn noen mann. Hykleriet fra damebladenes redaktører kan bare stoppes på én måte: nemlig at de slutter å hykle. Hvis de mener alvor med alle sine skriverier om at de er bekymret for kvinners kroppslige selvbilde, bør de stille opp nakne selv. Jeg gleder meg virkelig til den dagen Ellen Arnstad og Signy Fardal står fram i all sin nakne, naturlige prakt. Dette ville vært den ultimate metode for å vise verden én gang for alle hva slags feministisk stoff det er i dem, og at de ikke farer med tilslørende tullprat i lederne sine. Dessuten ville de solgt en million blader. Hvis Ellen og Signy skulle ha motforestillinger mot å være nakne på glanset papir, kan det jo passe med en liten omskrivning av feministikonet Simone de Beauvoir:
- Du fødes ikke som nakenmodell, du blir det.

VG 25.juli 2009.

se også

http://www.side2.no/mote/article2674892.ece

og

http://www.nrk.no/nyheter/1.6707957

og:

http://www.dagbladet.no/2009/07/27/kultur/kommertar/nakenprat/kvinnekropper/7374099/

og

http://www.elle.no/?id=27&threadid=32210

Renhetens apostel

2009-05-05T14:52:00.000-07:00

Nina Karin Monsen er så frittalende at de fleste av hennes ytringer er personlige fornærmelser. Årsaken til fornærmelsene er at hun ønsker seg tilbake til et samfunn som aldri har eksistert.

Hun er så modig i uttalelsene, liksom - og derfor skal hun nå tildeles Fritt Ords pris. Ser vi nærmere på hva slags retorikk hun benytter seg av i debatter, kommer det frem et bilde av en person som ikke er modig i det hele tatt, bare devaluerende, degraderende og trakasserende. Nina Karin Monsen har gjort det til sin statsfinansierte livsoppgave å fornærme og trakassere homofile og lesbiske, og absolutt alle andre som ikke lever opp til hennes standarder. Kim Friele, som i årtier har gjort en utrettelig og uvurderlig samfunnsinnsats, fikk på Dagbladet.no forrige uke følgende karakteristikker av Monsen: ”Hun rører fælt” og ”Hun kan ikke ha tenkt særlig mye” (!) Tidligere har vi fått høre at Märtha Louise og Haakon Magnus ”har valgt partnere på nederste hylle”, ”homofile kan ha rett på trygd som uføre, ”og det aller siste denne uken er at barn av lesbiske mødre blir handikappete”. Det er så man gnir seg i øynene: Er dette mulig i 2009? Ja, selvsagt. For Monsens retoriske tankegods er ingenting annet enn det reaksjonære folkedypets meninger, ikledd akademiske gevanter. Når ble det modig å fremstille homofile og lesbiske som en slags undermennesker? I Luther Forlags omtale av Monsens siste bok står følgende å lese:

Homofile, sosialister og liberalister har (ifølge NKM) tilranet seg definisjonsmakten over ekteskapet. De har ikke bare avkristnet det, men de har gjort det til et redskap for radikalliberal familiepolitikk.”

Så vet vi altså det. Tilogmed den kristne tro er offer for de homofile, sosialistene og de liberale. De er de som har drept den. Det kristne ekteskap, som Nina Karin Monsen holder opp som et ideal, er altså avgått ved døden fordi noen slemme homser og raddiser har vært på ferde. Man bør vel kunne bemerke at hvis en tro eller en familieform er så svak at den blir tvunget i kne i løpet av noen årtier på grunn av homser og raddisers frekke renkespill, vel - så fortjente den å dø. Og det ironiske er at den ideelle familiekonstellasjonen i Monsens øyne, sannsynligvis aldri har eksistert som noe annet enn en vakker idé. Men ideen er jo så vakker at den som etterlyser den kraftig nok, og fornærmer mange nok, blir prisbelønnet.
Den tradisjonelle kjernefamilien blir av Monsen framstilt som det eneste saliggjørende: Her finnes de rette idealene, den varme omsorgen og de riktige forbildene som skal gjøre barna til gagns mennesker. Men tallene og virkeligheten sier noe ganske annet: De fleste tilfeller av vold, psykisk terror og seksuelt misbruk finner man innen nettopp den tradisjonelle, heterofilt baserte kjernefamilien. Leser man f.eks Philippe Aries´ skjellsettende verk “Barndommens historie”, gir det nemlig like mye mening å kalle kjernefamilien et terrorinstrument, der patriarken er tyrannen. Kristendommens seksualfiendlighet har da også generert tusenvis av misbrukssaker opp gjennom årene, der barn har blitt seksuelt misbrukt under trusselen om at misbruket er Guds vilje, og der autoriteten, nemlig Gud eller patriarken, har all makt. Så hvorfor er da Monsen så bekymret på vegne av den kristne familie?
Hovedpoenget for en god oppvekst har aldri handlet om å vokse opp med en tradisjonell heterofil mor og far. Barns oppvekst handler om i hvilken grad de opplever å være elsket, å være ønsket. Det er noe ganske annet. Barn trenger kjærlighet og omsorg, og et menneskes seksuelle legning eller preferanser har absolutt ingen betydning for omsorgsevnen. Innenfor en tradisjonell kjernefamilie kan dessuten kulturforskjellene medlemmene imellom være enorme. Derfor er maktforholdet i kjernefamilien svært ofte en kilde til vold og undertrykkelse. At en familie i Norge i 2009 ikke inneholder det gamle industrisamfunnets gamle, lønnssomme reproduksjonsenhet mor+far+barn, betyr ikke at verden går under. Dagens Norge er sannsynligvis det beste av alle samfunn å vokse opp i for barn, både når det gjelder materiell velstand, trygghet og psykososiale forhold – uansett foreldrestatus.
I iveren etter å gjenskape den lykkelige og harmoniske familie, som alle innerst inne vet er en illusjon, har Monsen i en årrekke brukt de homofile og lesbiske som skyteskiver. I sin retorikk bruker hun alltid personlige fornærmelser og perfide slag under beltestedet, som f.eks. vist mot Kim Friele ovenfor. Mot en annen kjent, kvinnelig samfunnsdebattant (Shabana Rehman) brukte Monsen for noen år siden argumentet at hun ikke var troverdig, “fordi hun kommer fra en dysfunksjonell familie”. Det samme argumentet har hun brukt mot familien Stoltenberg, for å diskreditere dem. Hva er hensikten? Skulle vi bruke Monsens egen teknikk mot henne, - kommer vi til følgende konklusjon: Ettersom hun selv kommer fra en dysfunksjonell familie, hvilket hun selv har fortalt oss i Dagbladet i 2004, hun var ensom og fikk juling som barn – er hun ikke troverdig. Skulle vi videre følge hennes egen måte å debattere på, må vi slutte at hennes sterke engasjement for den harmoniske, lykkelige familie bunner i at hun aldri noensinne har opplevd den selv, og at alle hennes aggressive utfall mot homofile og lesbiske har sin årsak i at hun projiserer sin ulykkelige barndom på dem. De får Skylden - og hun får Prisen. Skulle vi psykologisere ytterligere, slik hun alltid selv gjør, burde vi også spørre hvor denne voldsomme barne- empati kommer fra, ettersom hun aldri har oppfostret et barn selv.
Nina Karin Monsens samfunnsinnsats kan kort sammenfattes slik: Hun har ved hjelp av en rekke bøker, artikler og foredrag lykkes i å mane frem et familieideal som kun finnes i bøkene om Bobsey-barna og “Vi på Saltkråkan”. Og derfor har hun nå blitt tildelt en pris, Fritt Ords pris, som samfunnets dyktigste og mest målrettede nostalgiker. Hun gir bilder på en lengsel etter noe som ikke finnes, og dermed vil hun få massenes stilltiende sympati. Hennes såkalte “mot” består utelukkende i å peke på en utopisk hildring, et uoppnåelig drømmebilde av en lykkelig familieform som aldri noensinne har eksistert, og som heller aldri kommer til å bli realisert. Monsens metode for idyllisering inneholder, som nazistenes, omfattende bruk av projisering, syndebukker og hakkekyllinger: Nazistene brukte jødene, Monsen bruker de lesbiske og homofile. Til lykke med prisen.

Voldsforbryteren Mira Craig

2009-04-02T13:47:00.000-07:00

Mira Craig har de siste ukene fått mye mediedekning. Et oppslag i VG hadde som vinkling at Mira banket opp kjæresten sin da hun oppdaget at han klinte med en annen jente. Men det var tydeligvis ikke nok skryt for Mira, for så lar hun seg intervjue i Mann, og forsidetittelen er «Jeg slo ham midt i fjeset». Inne i bladet er tittelen «Den slagferdige».
Så Mira er tydeligvis stolt over å være voldsforbryter. Riktignok sier hun til Mann: «Egentlig er jeg imot vold, altså, men gutter må også ta konsekvensene av det de gjør». Og hva skal vi slutte av det? Jo, at kvinner som slår er eksotiske og handlekraftige, mens menn er drittsekker. Og det mest alvorlige i dette utsagnet er at vold presenteres som noe akseptabelt, noe som i visse tilfelle er lov. Dette dramatiseres også i Dagbladet Fredag 27.3., der Mira fremstilles i bokseringen med tre menn, alle slått ned av Mira. Kult? Ikke i det hele tatt.
Mira hadde nettmøte på NRK Super 5.mars, der massevis av småfans fikk stille henne spørsmål, av typen «Hei Mira du har kult hår, hvordan får du det til? Åssen er det å være stjerne?». Da sendte jeg følgende spørsmål:
«Hei Mira, jeg ser du skryter av å ha banket opp kjæresten din. Derfor spør jeg: 1) Hva tror du hadde skjedd i media dersom det var han som banket deg? 2) Syns du det er greit å være voldsforbryter bare fordi du er kvinne?»

Disse spørsmålene ble sensurert av NRK Super. Jeg fikk en høflig mail der NRK opplyste meg om at dette temavalget var relevant, men for «voksent »for deres målgruppe, som er barn helt ned i 7-8-årsalderen. Men hva slags signal er det egentlig Mira Craig sender til nettopp denne målgruppen, når hun gang på gang skryter av at hun har brukt vold? De fleste oppegående mennesker vet at voldsbruk nå øker blant jenter, og at voldelig mobbing fra jenters side kan gå guttene en høy gang. Likevel går altså Mira Craig, som er et forbilde for titusener av unge, ut og forsvarer voldsbruk, ja, hun regelrett skryter av det. Ved å påstå at volden var en naturlig konsekvens av at kjæresten kysset en annen, senker hun terskelen så lavt som det er mulig. Men vold er vold, uansett hvem som utøver den – og uansett hvem som er voldsofferet. Mira Craig bruker vold som imagebygging og markedsføringstaktikk, og lar tusenvis av barn og unge se at deres idol syns det er helt greit å banke opp folk. At gutter og menn sjelden anmelder kvinners voldsbruk til politiet, gjør også sitt til at denne problematikken forblir skjult. De aller fleste gutter eller menn vil vegre seg for å slå tilbake dersom de blir slått av en kvinne, og de vil heller ikke anmelde saken: Hva slags pyse er du, liksom? Får du bank av en dame? Hadde Miras kjæreste slått tilbake, eller banket henne opp på samme grunnlag, ville han vært ferdig som en sviske. Men jaja, Mira har jo ADHD, liksom, en teori hun framsetter i Dagbladet Fredag. Dårlig unnskyldning for å oppføre seg som en utagerende idiot, Mira. Tidligere var det opplest og vedtatt at enkelte kvinnelige popstjerner var dumme som brød. Jeg må dessverre konstatere at når det gjelder Mira Craig er dette fremdeles tilfelle.

Dagbladet 29,mars 2009

Intervju og oppfølgingssak:

http://www.kjendis.no/2009/03/30/kjendis/mira_craig/dagfinn_nordbo/5535571/

Tøffest i trynet

2009-03-08T11:24:00.001-07:00

Otto Jespersen er Norges tøffeste mann, liksom.
Men tøffinger går lett i råskapsfella.

TV2 ble dømt i PFU. Jeg vil tro at de fleste komikere og humorister gir blaffen i det. Norsk humor kommer ikke til å bli mer servil og ufarlig enn den allerede er - det er nemlig vanskelig å få til. De fleste komikere arbeider idag langs trygge linjer: Gjør narr av avvikere på alle områder, kjør på med litt lytekomikk hvis folk er feite, si at dama di har for mange sko og avslutt med noen saftige sexpunchlines. Da ler folket seg fillete. Humoren i Norges mest populære TV-program Nytt på Nytt er 100% knyttet til kjendiser, og fiffigheter rundt aktuelle nyheter. Man henter også inn såkalte kjendisgjester, og tar sjelden hensyn til at disse gjestene ofte har mindre humor enn en gjennomsnittlig skogmus. Da fremstår nemlig Nytt på Nytt-heltene, med sine ferdigskrevde punchlines, i et bedre lys. Torsdagsklubben er det eneste TV-programmet som arbeider med satire i ordets rette forstand. Først holder man på litt i Nytt på Nytt-stil med klipp fra media, bare slemmere, og til slutt skal Ottos monolog liksom rævkjøre nasjonen. Her skal ingen spares. Og i mange tilfeller er det god satire som bedrives. Otto har jo alle de riktige meningene: han er jo gammel AKP ml-er med alt det innebærer av ideologisk ballast; han er mot rasisme, mot nazister, mot kapitalistenes grådighet, mot konservative kirkefedre og forøvrig hele 70-talls-fadderuttan. Monologene er alltid ironiske i formen, og slår gjerne så kraftig til under beltestedet at folk sperrer ørene opp. Man ler av skrekk, ikke av at man blir underholdt. Tør han virkelig å si det? Og her er vi ved kjernen i saken: Monologene utviklet seg i en overdrevent brutal form som ga økte seertall, for alle sitter liksom og lurer på hva Otto kan få seg til å si denne gangen. Hør hva Otto tør!
Den første gangen han virkelig gikk dundrende over streken, var da Kjell Magne Bondevik ble sykmeldt. Otto harselerte med Bondeviks psykiske sykdom på en nedverdigende måte. Tanken er liksom at politikere på toppen av samfunnet skal tåle alt av harselering, uansett om de ligger nede for telling. Så lenge man sparker statsministeren så er det uansett å sparke oppover, er tydeligvis tanken. Feil! Når mennesker er i en sårbar livssituasjon har de krav på beskyttelse, og den beskyttelsen bør også medføre at humorister legger bånd på den fantastiske, frekke kjeften sin et øyeblikk eller to.
Ottos monologer har hovedsakelig vært skrevet av ham selv i samarbeid med to kvinnelige tekstforfattere, som begge er i elitedivisjonen. De er i midten av 30-årene og ektefødte barn av ironigenerasjonen. Det finnes absolutt ikke noe som helst disse damene ikke kan kødde med. Sier du ordet ”jøde” til dem, spretter det umiddelbart ut en vits om jødekaker. Artig, liksom. Og det er forskjellen på ironigenerasjonen med oppvekst på 80-og 90-tallet og de som idag sitter i PFU: Ironigenerasjonen tar absolutt ingenting alvorlig. De eier ikke alvor i det hele tatt. Alle verdier er pulverisert, alt er humor, og alt er på liksom. I de to ”jødemonologene” brukte Otto tekstforfatteren Egon Bolstad, som framførte sitt forsvar mot Mona Levin i Ukeslutt. Herr Bolstad vant ikke den debatten, for å si det mildt.
Menneskers humor er tett knyttet til deres alvor. Hva synes du er alvorlig, viktig, eller presserende? Hvis det står ”ingenting, egentlig” i svaret ditt, er du sannsynligvis også et barn av ironigenerasjonen.
Humor i denne generasjonen er ofte rå og ubarmhjertig. Jo verre, jo bedre. Man forsvarer seg med at man ”slår begge veier”, og dette gjøres helt manisk. Men problemet er at når disse humoristene skal ”slå begge veier”, blir virkemidlene for sterke mot begge sider. Da er det ikke satire lenger, bare uforfalsket råskap, og latteren blir hul. Alle vet at Otto ikke er antisemitt eller rasist. Men han har falt i råskapsfella, fordi han er avhengig av høy rating. Otto er en snill og godhjertet mann, det vet alle som kjenner ham. Men den tøffe stilen har kostnader som han ikke har kontroll over lenger. Hadde han hatt det, ville han luket ut degraderingen av den syke Bondevik, og dempet virkemidlene i jødemonologene. Det ville fint vært mulig å framføre disse monologene uten å bruke de klassiske, rasistiske jødekarakteristikkene. Man kunne for eksempel latt være å nevne jøder i det hele tatt. Hensikten var jo mediekritikk, at media dekker en syk sjiraffunge istedenfor å fokusere på mer basale konflikter i dagens verden. Men hensiktene druknet i virkemidlene, som var altfor brutale. Når du vet at de som ser TV-programmet ditt har slektninger som ble sendt i gasskammeret, at hele familier ble utryddet – ja, da bør du ha såpass fingerspissfølelse at du demper deg en smule.
Norge trenger dyktige komikere, og det er få i Ottos sjanger. Samfunnssatire er egentlig ikke populært blant humorister i det hele tatt, for nå er all humor tatt ned til personnivå. Konflikten i synet på humor er også et generasjonsfenomen: De som dømte Otto i PFU er i 60-årsalderen, Ottos tekstforfattere er halvparten så gamle. Forskjellen i referanser og verdier er himmelvid. Nå hører jeg ikke til dem som mener at Ingeborg Moræus Hansen og John Olav Egeland bør få bestemme hva som er morsomt i Norge. Men humorister som skal fremføre tingene sine på prime time TV, må faktisk ta innover seg at det finnes noe som heter etikk.
Hvis man vil slippe unna med grovheter, bør komikeren heller framføre tingene i rolle. Da Otto og Jens Brun Pedersen herjet rundt med sine figurer ”Bjarne og Gunnar” i Hallo i Uken, kom de unna med det utroligste. Bjarne og Gunnar ble innmeldt til Kringkastingsrådet nesten hver uke, men eneste resultat var at radiodirektør Tor Fuglevik og kringkastingssjef Einar Førde holdt på å le seg skvatt ihjel. Deretter ble klagen avvist. Humor som tar i bruk rollefigurer er derfor en bedre vei å gå hvis du bruker ekstreme ironiske virkemidler. Fremfører du en monolog som ”deg selv”, vil det alltid finnes mennesker som tror du virkelig mener det du sier. Og da er du i deep shit.

VG, 6.3.2009

Ord fra en islamofob

2009-03-08T11:21:00.000-07:00

Det vi ikke skal ha, er respekt. Det vi skal ha, er debatt!

Jeg er syk. Jeg lider visstnok av en såkalt fobi, men jeg er ikke alene: Halve Norges befolkning er rammet.
Derfor gikk jeg til Store Norske Leksikon for å finne ut mer om min tilstand:

”fobi, vedvarende og ikke-fornuftig frykt for et spesifikt objekt, en aktivitet eller en situasjon, som ledsages av et påtrengende ønske om å unngå det som fremkaller angsten (det fobiske stimulus). Fryktreaksjonen kan ikke resonneres eller forklares bort, og reaksjonen oppleves som utenfor personens kontroll.”

Min fobi heter altså Islamofobi. Den har visstnok utviklet seg gradvis. I fjor førte sykdommen til at jeg ble sparket fra spaltistjobben i en såkalt venstreorientert avis. Men jeg henger ikke med hodet av den grunn, Norge har et godt utbygd helsevesen og man kan fint leve med sin fobi, særlig hvis den er så alminnelig at annenhver nordmann lider av den.

Nå er det forresten ikke bare islamofobi jeg lider av. Jeg er også rammet av “grums”. Medisinstudent Usman Rana stiller jevnlig diagnosen, og diagnostiserer hele nasjoner av gangen: I hijabdebatten gikk bl.a. han og Basim Ghozlan programmessig ut og konstaterte forferdelig mye islamofobi og “grums” i den norske befolkning, dette kunne de se av bølgene i hijabdebatten, og det var trist. Men for en person som skal kurere pasienter er vel dette et godt tegn: Det betyr jo at han har et stort, fremtidig marked som helbreder av disse sykdommene.

Bli et offer idag!

Hva slags retorikk er det egentlig man bedriver, når du gang på gang sier at motparten er syk? Jo, du opphøyer deg selv til den friske, den vitende, den sunne, den lærde, den som stiller diagnosen. Og da blir du også den som foreskriver botemiddelet. Kan man samtidig fremstille seg som et offer for de syke, er mye gjort. Da har du skutt gullfuglen, for offerrollen er den uovertruffent mest populære i Norge idag. Kan du dokumentere at du er et offer for noe, utløses statlige og kommunale bevilgninger i milliardklassen. I tillegg blir du tilgodesett med en hær av gråtekoner som blir med deg overalt hvor du går, og sørger for at du til enhver tid får den nødvendige sympati.

Respekt gir håp!

Og hva er så vidundermedisinen mot sykdommen islamofobi, også kalt “grums” eller “fordommer”? Jo, “Respekt”. De syke, fobiske, grumsete og fordomsfulle kan altså helbredes hvis de lærer seg å vise respekt. Dette er den nye tids politiske, kognitive terapi: Lær deg å vise respekt, og du blir kurert for din fobi. Som det står: “Ved enkle fobier er opptrening i å mestre den fryktede situasjonen eller det fryktede objektet (eksponeringsbehandling) oftest tilstrekkelig.” Dette skulle bety at jeg ved lesning av visse hellige skrifter vil oppnå psykisk helse, men der blir jeg jo uttrykkelig fortalt at jeg som vantro skal drepes, og at kvinner er en slags Satans hær som må tildekkes.
Spaltisten og dramatikeren Johann Hari (Johannhari.com) skrev for noen uker siden en artikkel i The Independent om nødvendigheten av ytringsfrihet for alle. Hari spør hvorfor han skal respektere undertrykkende religioner, og påpeker at hver gang en religiøs idé blir kritisert, sier religionens tilhengere at de er “ofre for fordommer”. Haris artikkel ble også publisert i The Statesman, som utgis i Calcutta - og der førte den til folkeopprør og drapstrusler. Fire tusen rasende mennesker stilte seg opp utenfor avisens lokaler, redaktøren ble arrestert og det skulle Johann Hari også bli, dersom han kom til byen. Og hva var så Haris forbrytelse? Jo, han skrev:

“Alle mennesker fortjener respekt, men alle ideer fortjener ikke respekt. Jeg respekterer ikke ideen om at en mann ble født av en jomfru, gikk på vannet og sto opp fra de døde. Jeg respekterer ikke ideen om at vi skal følge en “Profet” som i en alder av 53 hadde sex med en pike på 9 år, og beordret mord på hele landsbyer av jøder fordi de ikke ville følge ham. Jeg respekterer ikke ideen om at Vestbredden ble overlevert jødene av Gud og at palestinerne skal bli bombet og trakassert til å overgi den. Jeg respekterer ikke ideen om at vi i et tidligere liv har vært geiter, og at vi vil eventuelt vil leve om igjen som lus.... Når du forlanger “respekt”, forlanger du at vi lyver for deg. Jeg har altfor mye ekte respekt for deg som menneske til å delta i en slik parodi.”

Nå er ikke Johann Hari den eneste som blir avkrevet respekt for tiden. Her i Norge er R-ordet er i like hyppig bruk som I-ordet. Disse begrepene blir hver eneste dag brukt som tryllemiddel og hersketeknikk for å utdefinere, diagnostisere og degradere motparten. I en fri, åpen debatt skulle man ønske at slike hersketeknikker ble slått ned på, men problemet er jo at så snart I- eller R-ordet fyker forbi, får Viggo og vennene hans moralsk bakoversveis. Prøv selv: Si ordet respekt, eller islamofobi, og medienes ordstyrere logrer som skamfulle hunder. Men det vi absolutt IKKE skal ha, er respekt. Det vi skal ha, er debatt! Erlend Loe uttalte nylig at det er noe rent sludder at man skal respektere andres ideer, dersom du selv mener de er forskrudde. Godt ord igjen Erlend, ideer skal ikke respekteres, de skal debatteres. Hvis noen mener at ytringsfriheten skal begrenses av hensyn til deres sarte religiøse sinn, så får de framføre reelle argumenter, ikke automatiske og repetititive krav om “respekt”. Hvis noen mennesker ikke respekterer ideen om ytringsfrihet slik den er utviklet i Vesten gjennom hundrevis av år, så er det helt i orden. Men så får de komme opp med noe annet enn syting, diagnostisering og offermentalitet. Hvis noen stiller spørsmål ved absurde ideer og trosforestillinger, er de som tror på disse ideene fullstendig frie til å svare - med et intellektuelt og filosofisk forsvar som holder vann. Da snakker vi åpen meningsutveksling, da snakker vi demokrati. Og som Johann Hari siterer Voltaire: “Den som kan få deg til å tro på absurditeter, kan også få deg til å begå grusomheter”. Kampen idag handler da nettopp om å bekjempe det absurde: Vi lever i et land der uredde stemmer som Kadra Yusuf blir grisebanket på gaten for å ha sagt at islams kvinnesyn bør reformeres. Gjerningsmennene gikk fri. Vi lever i et land der en restaurant ble gjennomhullet med maskinpistol på grunn av et humorstunt. Gjerningsmennene gikk fri. Vi lever i et land der halvparten av landets befolkning hver dag blir stemplet som respektløse eller syke, fordi vi er tilhengere av en ærlig debatt der alle aspekter rundt det flerkulturelle Norge settes under lupen. Den debatten er, med respekt å melde, altfor viktig til at Siv Jensen skal få lov å kuppe den.

Aftenposten 28.2.2009

Kong Haralds hijab

2009-03-08T11:20:00.001-07:00

Muslimske kvinner velger hijaben. Selvsagt, for alternativet er juling.

I 2007 viste NRK en dokumentar om Norges mest innflytelsesrike imam, Sikander Madni. Denne herren har sin skolering fra klodens mest kvinneundertrykkende og reaksjonære regime Saudi-Arabia, og reiser dit jevnlig for religiøs oppdatering. Den samme Madni driver privat koranskole på Tøyen i Oslo, der han underviser 5-6-åringer. Alle småpikene må bære hijab, og Madni fremhevet i programmet at det er svært viktig at man begynner med hijab i småpikealderen, for når jentene blir tenåringer blir de jo helt umulige å ha med å gjøre. Imamen antydet meget sterkt at jentene ville bli fortapte horer dersom de ikke bar hijab fra barnsben av. Dessuten er han overbevist om at flerkoneri er hans rett og at det ikke var muslimer som sto bak 11.september, men at det hele var en konspirasjon amerikanerne selv hadde kokt sammen. Man aner håp for den oppvoksende slekt. Imamen får holde på som han vil, for her i landet skal vi jo ikke blande oss i indre religiøse anliggender, og det var påfallende hvordan imamen framholdt hvor høyt han elsket den norske ytringsfriheten.
Det er altså liten grunn til å tvile på hvor imam Madni står i hijabdebatten. Mer nedslående er det at de reflekterte muslimske kvinnene som framstår på Redaksjon En i sine hijaber, ikke tar et oppgjør med fundamentalister som ham. Og årsaken er selvsagt at de ikke tør. Hijaben har alltid vært et maktmiddel brukt av menn, for å temme kvinners seksualitet og frihetstrang. Eller rettere sagt, den forskrudde ideen bak tildekking av kvinner er at hodehåret deres gjør menn til voldtektsforbrytere. Derfor: På med hijaben.
Grunnen til at det ikke tas oppgjør med de mektige mennene som egentlig står bak tildekkingspresset, er naturligvis truselen om vold. All makt hviler i siste instans på på vold: Psykisk vold i form av press fra familien, eller fysisk juling. På en rekke skoler fra barnetrinnet av er skjellsordet hore det mest brukte, og de som får dette slengt i ansiktet, er unge muslimske kvinner som ikke bærer hijab eller går i feil klær. Sosialiseringen bedrives av voldelige drittunger fra 6 år og oppover. Å hjernevaske barn er meget enkelt, les for eksempel verkene til adferdsterapiens far Skinner, som sa ”Gi meg et barn, og jeg skal skape det om til hva som helst”. Dette vet naturligvis alle som ønsker hjernevaskede barn, for i islamistenes religionstolkning skal det aldri finnes motforestillinger, bare underkastelse.
Hver fredag går man i den statsstøttede moskeen og hører de vanlige preknene om den korrupte vestlige verden med dens utildekkede horer. Ethvert opprør skal settes på plass før det starter, og etterhvert vet alle at volden kommer hvis de mukker. Da Rehmans Restaurant i 2004 ble pepret med en maskinpistol som en reaksjon på Shabanas stunt i Haugesund, var det naturligvis ikke et initiativ fra noen tullete ungdommer. Voldsmennene var bare et redskap, og fikk betaling.
At hijabens fortreffelighet nå blir markedsført av vakre, unge, velutdannede muslimske kvinner, er selvsagt ingen tilfeldighet. Herr Madni gnir seg i hendene, og alle vil jo gjerne rasjonalisere sin egen underkastelse. De ønsker dessuten å framstå som bevisste, men bak ligger represaliene og lurer. De vet utmerket godt at underkastelsen gir dem fordeler: De får kredd hos familien, og slipper det psykiske presset de vet de vil få dersom de velger hijaben bort. For en kvinne er det godt å slippe unna de voldelige drittungene, som ofte er både 20, 30 og 50 år gamle. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har lest deres anonyme drapsmailer og hatt dem skrikende på telefonen. Alt snakk om frivillighet er dessuten bullshit: Koranen og alle autoritative tolkninger påbyr hijab – punktum. Adlyder du ikke, er du dårlig muslim og fritt vilt. Det festligste er kanskje Usman Rana, som hyller de stolte kvinner som fritt valgte hijab - mens han i neste nettsvar påviser hvor i Koranen det står at hijab er påbudt!
Norsk politi har til alle tider hatt ansatte fra en rekke religioner, men det er altså først når islam kommer på banen at man skal tillate religiøse symboler. Dette er årets valggavepakke til pizzarasistene i FrP, og Karitas velmente bomskudd avsporet saken grundig. Islamistene vet naturligvis at enhver skanse som vinnes, er til deres fordel. Derfor er hijab i politiet en uhyre viktig kampsak for dem. Får man et islamistisk, sterkt ladet politisk symbol som hijaben inn i selve statsmaktens uniform, kommer enda et argument rundt kjøkkenbordet: - Hvorfor bærer du ikke hijab, søster? Se på søster Ayisha, hun er i politiet! I Abid Q. Rajas bok ”Talsmann” står alt man trenger å vite om psykisk press fra familiene.
Det ligger i underkastelsens vesen at autoritetene skal adlydes. Og mennene vet utmerket godt at deres makt vil bli truet dersom kvinner tar selvstendige valg. Derfor er det uhyre viktig at muslimske kvinners tildekking og bæring av hijab blir framstilt som om det er deres eget valg. Denslags retorikk går nemlig rett hjem hos det norske venstreakademia og de såkalte intellektuelle, som lydig stiller opp i det de tror er frihetens tjeneste, og har opinionsdannere og definisjonsmakt i tonnevis. Når Erik Fosnes Hansen i Dagbladet sidestiller hijaben med sin mors norske skaut, vet man jo ikke om man skal le eller gråte. Sammenligningen viser bare at herr Fosnes Hansen har like mye politisk gangsyn som en utstoppet hamster. Hold deg til skipsforlisene og de hårete løvekvinnene, Erik, og la de voksne ta seg av politikken. Og raddissene? De har glemt sin Rosa Luxemburg, og Emma Goldman vet de knapt hvem er.
Ser vi litt fram i tid, vil kanskje politihijaben komme. Så er det tid for å se på de andre symbolene. Märtha Louise svømmer jo allerede dypt nede i det religiøse, så det ville ikke vært oppsiktsvekkende om hun en dag sto fram i en av Susan Badrkans motehijaber. Hijab er dessuten sexy, burka også – men det er en estetisk bivirkning, og neppe Profetens hensikt. For min del må gjerne hver eneste kvinne i landet gå med hijab, men når jeg skal arresteres skal det være i Lovens navn, ikke i Allahs. Kong Harald er jo også islamistenes konge, og det ville vært et fint håndslag om også han kunne bære en kongelig hijab, om ikke under alle nyttårstalene, så ihvertfall annenhver. Når det er gjort, kunne man jo like godt se litt på denne temmelig forslitte åpningen på nyttårstalen, ”Kjære alle sammen”. Det er tross alt mer schwung over ”Det finnes ingen annen gud enn Allah, og Mohammed er hans profet”.

VG, 20.2.2009

Brev til Gud

2009-03-08T11:19:00.001-07:00

Brev til Gud

Kjære Gud. Dette brevet er skrevet fordi det skjer altfor få mirakler i vår tid. Alle mirakler har jo en ting felles, og det er at de allerede har funnet sted. Selv om det er slik at du står bak alle sammen, Gud, må jeg si at du har vært litt av en slapping de siste 2000 årene.
Alle kunstnere og artister har det som kalles deres glansperiode. Mange vil for eksempel si at Pavarotti var på sitt beste i perioden 1971-1987, men at det deretter gikk bratt nedover. På samme måte som Pavarotti etterhvert henfalt til sviskepop og billig publikumsfrieri, vil jeg si at du hadde din glansperiode i tidsrommet fra Kristi fødsel og fram til profeten Mohammads død. I denne korte epoken viste du deg fra din mest potente og kreative side. Du hadde en leken holdning til arbeidet og fant på masse spik, hyss og ablegøyer som virkelig lagde rabalder. Damer ble gravide uten å ha hatt sex, folk tumlet ned fra fjell med ferdigskrevne steintavler, og detaljerte manuskripter om hvordan menneskene skulle leve ble levert på døra til folk som ikke engang hadde folkeskolen. Alt dette herlige halloi vitnet om en ung og vital kunstners kreativitet og innfallsrikdom. Men så gikk tingene plutselig mye tregere, inntil alt stoppet helt opp. Det er synd å si det, Gud, men det eneste miraklet dagens mennesker kan være så heldige å oppleve, er å finne ledig parkeringsplass i Thorvald Meyers gate etter klokken 18.
Jeg skriver dette brevet til deg som en venn og beundrer, fordi jeg alltid har hatt sans for deg og det du har holdt på med. Nå er det sånn at jeg kjenner en dame på NAV Frogner, og jeg spurte om hun kunne bistå med et eller annet. Hun prøvde først å skaffe deg en trainee-jobb som fullmektig på kontoret der, men det gikk dessverre ikke. Men hun har isteden laget et opplegg som gir deg valgfritt AMO-kurs eventuelt yrkesrettet attføring i inntil tre år. Håper du vil tenke over dette. Ha det bra og hils familien så mye – og si god jul fra meg.

med vennlig hilsen Dagfinn Nordbø

PS. Venninnen min tipset meg om at Frogner Seniorsenter har kaffetreff på torsdager fra 11-13 og makramé-kurs på onsdager 13-15. Kunne det være noe? DS

Flux julehefte 2008

Hvem tror på Herregud?

2009-03-08T11:17:00.000-07:00

Det er førjulstider, og hver eneste avisannonse inneholder setningen ”Årets Julegavetips”. Det skulle tyde på at svært mange tror at julegaver betyr noe. Men jeg kan personlig nesten ikke huske en eneste julegave som virkelig har betydd noe for meg. Jeg kunne jo like gjerne gått i butikken og kjøpt den selv. De eneste julegavene som virkelig har betydd noe for meg, har jeg fått av mine barn, for eksempel en håndlaget keramikk-flodhest til å ha småting i.
Troen er borte fra de flestes hoder, etter min mening med god grunn. Kommunismen og sosialismen er latterlig, og desto mer fordi Dag Solstad nå igjen bekjenner seg til denslags. Solstad er en intelligent og belest mann, men ingen skal beskylde ham for å ha bakkekontakt. At kapitalismen er vulgær, kan vi med selvsyn konstatere hver eneste dag. Men nå er det krise igjen, denne gangen er det Alle Krisers Mor, og selv Julenissen må innskrenke og la tyve verkstednisser og så mange som femhundre Rudolf Reinsdyr gå ut i ulønnet permisjon.
Pave Ratzinger uttalte for noen uker siden, da finanskrisen begynte å rulle, at materialismen og ting av denne verden er verdiløse i forhold til ånden. Men heller ikke denne pave står til troende, ettersom ingen kirke noensinne har samlet seg så mye jordisk gods og gull som den katolske. Hadde herr Ratzinger ledsaget sitt utsagn med ”...og derfor kvitter nå den katolske kirke og Vatikanet seg med alle sine enorme oppsamlede og ulovlig tilegnede materielle verdier, ja, vi gir bort rubbel og bit av våre milliarder til verdens fattige og kler oss selv i enkle munkekutter” – da hadde vi snakket alvor. Da hadde selv jeg blitt katolikk.
Hva har de troende til felles? Jo, de tror at gud er allmektig og allvitende. Det skulle bety at han vet alt og bestemmer alt som skjer. Men har da ikke mennesket en fri vilje? Nei, ifølge muslimene er allah allmektig og har forutbestemt alle menneskers handlinger. Å bli rasende eller ulykkelig fordi din lille datter er påkjørt og drept blir i millioner av menneskers hoder tolket som blasfemi - fordi gud visstnok har bestemt at hendelsen skal inntreffe. Og i Bibelen heter det at ingen spurv faller til Jorden uten at det er guds vilje. Vi mennesker er altså bare noen dustete småbiter til forlystelse for Herren og Allah i et slags action-puslespill, der Satan er the Bad Guy. Slutten på puslespillet skal liksom være at guden skal komme tilbake og dømme BÅDE levende og døde. De døde skal altså heller ikke slippe unna, og syndene har alle som en blitt konstruert av de såkalte profetene etterhvert som det passet dem, deres sexliv og deres pengepung.
At vi absolutt burde tro mer på nestekjærlighet kan vi vel alle være enige om, etter å ha sett bilder av en tøffing som bevisst sparker etter hodet til en stakkar som allerede er blitt slått ned midt på Karl Johan. Selv politiet burde bli mindre kyniske av slikt, og kanskje begynne å patruljere hovedstadens gater. Men der i gården har man jo et virus for tiden, så de lar byens innbyggere slakte hverandre ned mens politimennene sitter hjemme og ser Nytt på Nytt. Moral og anstendighet er altså lite verdt, også i politistyrken. Disse menneskene skulle man altså se opp til, men hvordan kan vi gjøre det så lenge vi aldri lenger ser dem i gatene? Herr Johannesen i Politiforbundet er en bløffmaker og spillstrateg, men resultatene av hans strategi er at byens mennesker lider, blir skadet og dør. På Dommens Dag vil nok herr Johannessen også ligge tynt an.
Men tror vi på juleribba? Åjada, så lenge vi slipper å få den servert i gummiaktig form på en restauranttallerken til 390 kroner, tror vi på den. Jeg personlig tror på en hellig, alminnelig svor jeg lager i min egen hellige stekeovn, med en hellig alminnelig Gammel Opland akevitt ved siden av. At vi feirer verdenshistoriens mest berømte jøde med å spise jødenes ultimate anti-kosher er dessuten en ironi av de helt store. Det er en nesten like interessant ironi som at en stor del av Norges muslimske befolkning er dømt til å gå døgnet rundt og servere nordmenn svinekjøtt og alkohol i store mengder. Fins det tilgivelse for sånt? Helt sikkert. Men muligens ikke på Dommens Dag.

ABC-nyheter, desmber 2008

Hurra for helvete!

2009-03-08T11:15:00.000-07:00

Alt har visstnok gått til helvete og jeg er glad til. Ifølge en børskommentar er det totalt kaos i valutamarkedet, råvaremarkedet, oljemarkedet, Brentmarkedet og kredittmarkedet. Jeg gosser meg. Det er visstnok synd på en del folk nå. Som for eksempel han milliardæren som gikk til en psykolog for de ekstremt rike og fikk seg en solid realitetsoppdatering: Familien hadde tapt så mye av sine verdier at psykologen orienterte dem om at de var nødt til å selge jetflyet sitt. Dette medførte stort sorgarbeid. Hvordan kan man leve uten jetfly? Så har vi amerikaneren hvis kone hadde et så enormt forbruk at mannen i det skjulte tok opp lån i 20-millionersklassen for å opprettholde det. 20 millioner dollar! Det får være måte på dyr mus.
I New York Times sto det nylig å lese om en god del amerikanske kommuner som hadde kjøpt CDO-er. For de som ennå ikke har fått med seg det, så er det altså et finansielt produkt som er fullstendig uforståelig og i tillegg stappet med søppel, men det sier ikke selgeren noe om, for da mister han den obskønt fete provisjonen sin. Resultatet er at kommunale tjenester må kuttes til beinet, og selgeren sitter igjen med millioner av dollars, fullstendig straffefritt. For nå har kjeltringene solgt seg ut og tilbringer tiden med å dyrke appelsiner på sin eiendom i Spania. Hurra for den stadig mer effektive kapitalismen, og vi har som kjent gjort akkurat det samme her i Norge. Og de skyldige går fri. Eller...
hvorfor det, egentlig? I en bokhandel så jeg forleden en bok som het ”Mafia”. Det eneste innholdet var FBIs personalia på alle kjente mafiastørrelser gjennom tidene, med bilde. Jeg foreslår at man utgir en tilsvarende bok med personalia på de norske CDO-kjeltringene, slik at når vi får tak i dem, kan rulle dem i tjære og fjær ved anledning. Et par stinkbomber i heisen og kantina til enkelte selskaper på Aker Brygge, hver eneste dag ett helt år, kan også være god mentalhygiene. Skoleungene i Hattfjelldal og de andre stedene som nå skal betale prisen for kjeltringstrekene, bør få stinkbomber utdelt gratis. Adressen til rådmannen finner de nok på nettet.
Og hva skal vi vanlige folk gjøre? Spare inn på forbruket, visstnok. Men selv ikke det er lov, for da kommer de bekymrede økonomene med rynkede panner og sier at økonomien vil gå dukken. Vi er rett og slett dømt til å kjøpe oss større flatskjermer, for næringslivets skyld. Men ikke jeg, for jeg har vært på besøk hos folk med så stor flatskjerm at de kan se Dagsrevyens Einar Lunde i full størrelse – og tro meg, det er en skremmende opplevelse. Så min oppfordring er å gi blaffen i næringslivet. Vi kan absolutt leve med at en flatskjermpusher går heden, og det fins mer meningsfylte ting å gjøre enn å prakke på folket brunevarer de ikke trenger. Man kan ta seg jobb som kelner for eksempel, for nordmenn går jo på fylla som aldri før. Man drikker seg nå for tida (om mulig) enda mer møkkings ute på byen, men ifølge alle de servitørene jeg har spurt, har drukkenboltene sluttet å gi tips. Det er da noe: Man drikker 58 akevitter a kr 85, og gir kelneren 1 krone i tips. Et kjempebra sparetips: fortell det videre til en fyllik nær deg.
Det aller beste med at alt har gått til helvete, er at det nå er lov å si ”jeg har ikke råd”. Denslags var jo forbudt for inntil kort tid siden. For min del sier jeg til alle jeg kjenner at jeg ikke har råd til noenting, og så forteller jeg om husverten min som har lagt på leia til 10.000 kroner måneden for 50 kvadratmeter. Som næringsdrivende skal du da tjene 240.000 brutto i året bare for å bo. Det er mye penger, så det må jo være en dødsbra forretning å slutte å bo. Jeg treffer iblant en uteligger som har sluttet å bo for mange år siden. Året rundt går han i topplue og lusekofte, han holder seg med langt rødt skjegg og spiser makrell i tomat rett fra boksen - med fingrene. Han sover i Bygdøyskogen et eller annet sted, og hver dag spaserer han inn til byen for å bomme. Når han har 200 kroner går han ”hjem”. Mannen gjør altså 73000 skattefritt i året ved å sitte helt stille og strekke ut hånda, han har et kosthold som inneholder mer enn nok Omega-3, og attpåtil ser han ganske fornøyd ut. Han ser iallfall mye mer fornøyd ut enn fruene som lufter de rottelignende minihundene sine fra 10-millionersleilighetene i nabolaget mitt.
Bygdøyskogen, here I come.

ABC-Nyheter, november 2008

Boken og havresekken

2009-03-08T11:14:00.000-07:00

Bokbransjen er full av kremmere. Noen av dem er dyktige, andre har alternativ intelligens.

Jeg har stor respekt for folk som våger å bli forfattere. Her snakker vi om folk som frivillig isolerer seg fra menneskeheten store deler av sitt liv, går inn i sitt hode, finner ut hva som bor der, og blottlegger resultatet for all verden. Mange av dem er sårbare, ydmyke mennesker med et ærlig forhold til sin kunst - og svært mange av dem kan ikke leve av den. Verken Mykle, Bjørneboe eller Borgen kunne leve av sine bøker. I forlagsbransjen derimot, har det alltid gått ganske greit. Å lære seg de triksene som skal til for å bli en brukbar og fett betalt forlagsansatt, er jo langt lettere enn å bli en god forfatter.
For en god del år siden jobbet jeg i reklamebyrå, og der lo vi ofte høyt og lenge av forlagsbransjen. Forlagsfolk tror jo man kan selge bøker ved å ta et nærbilde av nesa til forfatteren, skrive opplagstallet ved siden av og rykke det inn på annonseplass. Slik gjorde de det i 1958, og slik gjør de det idag.
Noen forlag var dyktigere til å selge enn andre. Det var Kunnskapsforlaget, som markedsførte Store Norske Leksikon og alle ordbøkene. Kunnskapsforlaget var en melkeku av gigantiske dimensjoner. Nøkkelen var leksikonselgerne, som kjørte land og strand rundt, banket på dører og solgte almennkunnskap til det norske folk. Hvem i all verden kan argumentere MOT å ha et leksikon i huset? Barna skal jo lære noe!
Så dukket det plutselig opp en ny administrerende direktør. Ung og frisk med sveisen i orden, press i buksene og kjempefancy powerpoint-presentasjoner. Mannen trodde veldig sterkt på elektroniske medier. I en tid da det tok minst to minutter å laste ned én enkelt webside med et ISDN-modem, hadde mannen klokkertro på leksikon på nett. Ti år for tidlig. To tanker i hodet var én for mye, og dermed ga han alle leksikonselgerne fyken, og snudde i løpet av kort tid et overskudd på et stort antall millioner til et underskudd på et stort antall millioner. Det akkumulerte tapet beløp seg til bortimot en kvart milliard, og nå viser mannen sine powerpointpresentasjoner et annet sted – sikkert til stor applaus.
En viktig del av bok-kremmeriet er presentasjonen av årets bøker. Den foregår slik at Anders Heger står frem og sier at forlaget nå har hatt sitt beste år noensinne. Deretter blir alle høstens bøker presentert, og journalistene noterer. Men SÅ sier Heger at Åsne kommer med ny bok. Straks krøller journalistene sammen alt de har notert, Åsne kommer på førstesidene, og alle de andre forfatterne blir glemt i år også.
Unntaket på markedsføringssiden er Kagge, som jo er ti ganger olympisk mester i redaksjonell omtale. Kagge, som hele bransjen hatet fordi han fikk overskudd fra dag 1, og som klarte å selge 20.000 av en diktsamling for herrer ved å påstå at alle menn som kan deklamere et dikt, får mus. Slike forlagsfolk er det for få av i Norge. Da Kagge startet opp, ble han mobbet som en skabbete hund fordi han tok seg den frekkhet å pushe Ibsen for 99 kroner på RIMI. Tenk, Litteratur sammen med Libero og Blå Extra! Kultureliten og småkongene i de såkalte kulturforlagene gikk agurk, men da de så at Kagges landhandel gikk med overskudd til superlave kostnader, holdt de kjeft. De tjener gode penger på litteratur selv også, men sitter på dyre, pompøse lokaler på fete adresser og et topptungt kobbel av middelaldrende, overbetalte og veldig mette redaktører som gjør lite annet for forfatterne enn å ta dem med på Theatercafeen en gang i året. Nå er det bare kultursnobbene som hater Kagge, men det er fordi de er misunnelige på millionene og funkisvillaen hans. Nå har jo store deler av bransjen lært seg Kagges kjendistriks, og alles høstlister er like. Hver dag kan media kan servere en saftig biff fra en biografi eller ”dokumentar”, som det kalles når Mia Gundersen kombineres med Hege Storhaug. Nå har forlagene lært seg å lure selgende privatdetaljer ut av de mest korttenkte folkene i Norge, så vi stakkarer må lese på forsiden av Dagbladet at Mia har hatt trekant og Eli lider av paranoid sjalusi.
Norsk bokbransje er både dårlige og dyktige kremmere på en gang, og en dyktig kremmer underbetaler alltid sine leverandører. De mestselgende forfatterne får fremdeles ikke betalt det de er verdt, og paperback-avtalene var jo umulige å røre, forfatterne kunne absolutt ikke få mer enn de usle kronene per bok. Så raslet den framsynte Torgrim Eggen litt med sablene, og plutselig fikk alle en bedre avtale. Hva så med de foregående årene, da det var umulig å kryste ut en tiøring?
Forfatterne er forlagenes kapital. Derfor burde de også ta makten over sitt eget produkt, noe de sannsynligvis også vil gjøre. Norsk bokbransje vil garantert gå i den samme fella som platebransjen, som fikk hikke så fort noen sa ordet mp3. Platepusherne ville tviholde på sine overskudd og forsto aldri nettets potensiale. (Spotify.com er glimrende, men kom for sent. Nå tror alle ungdommer at musikk er gratis.)
Hvem ville trodd på iPhone i 1998? Ingen. Men om noen år vil de beste forfatterne selv selge sine bøker elektronisk, direkte via nettet, fullstendig uten forlagsstøtte. En dyktig forfatter trenger egentlig bare én skarpskodd konsulent, og hvorfor skal ikke en konsulent kunne jobbe frilans og få provisjon? Bøker vil selvsagt fortsette å eksistere, men i tillegg vil kundene få en sexy leseteknologi som vi bare har sett begynnelsen på, og kunne velge mellom millioner av titler. Idag vokser det opp generasjoner av unge som kun bruker papir til å tørke seg bak med. I Japan er bok til mobil i sterk vekst. Nettgenerasjonens kulturkonsum foregår elektronisk, punktum. Og hva er argumentet for å hogge ned millioner av trær, bare for at rike nordmenn skal hygge seg med barnemord, grisebønder og sadistiske voldtekter til rødvinen? De beste forfatterne vil publisere og markedsføre tingene sine selv, teknologien vil være så billig at det kan de nest beste (og de dårligste) også gjøre, og Deli de Luca vil rykke inn på Sehesteds plass. Forlagsfolk vil bli nødt til å gjøre som plastpusherne i platebransjen, nemlig omskolere seg. Tips: En venn av meg i platebransjen valgte aromaterapistudiet. Smart. Det er et kort og rimelig studium, og det vil bli nok av kunder med stive skuldre, for eksempel tidligere ansatte i plateselskapene.
Lykke til med bokhøsten.

Aftenposten bokbilag. november 2008

Hva er en kvinne?

2009-03-08T11:13:00.001-07:00

Etter min kronikk ”På Dameplaneten” er mailboksen full av meldinger fra kvinner som kjenner seg igjen i min oppfatning av den skrudde estetikken i damebladene. En sms spør: ”Hvorfor har jeg, en 16-årig jente, så mange som tre venner med spiseforstyrrelser?” Ja, hvorfor det? Hvem påvirker jenters selvbilde? Svaret ligger i det totale medietrykket, kroppsbildeindustrien og de enorme kommersielle kreftene som vet at kvinner er den mest lukrative målgruppen. Det er ikke tilfeldig at L´Oreal er Norge største annonsør. Min ide med artikkelen var også å få menn på banen i debatten. Jeg tror faktisk kvinner bryr seg om å være attraktive for menn, på samme måte som menn bryr seg om å være attraktive for kvinner. Jeg er så naiv å tro at det har betydning at også menn går ut mot det kvinnebildet som dameblad-estetikken tømmer i hodet på oss til enhver tid. Jeg tror spiseforstyrrelser og tvangsmessige forestillinger om kropp handler om et ønske om å være seksuelt attraktiv, og den glossy, photoshoppede kroppsvirkeligheten i damebladene og massemedia ellers bidrar ekstremt negativt i denne sammenhengen. Kapitalismen er historiens mest effektive økonomiske system, og er selvsagt avhengig av at INGEN kunder er fornøyde. Hvis du ønsker deg selvtillit, skal du altså ikke gå til moteverdenen eller damebladene, og som en innsender i nettdebatten skriver: ”Ingen ting er så praktisk for menn som selvundertrykkende kvinner, som er konstant misfornøyd med seg selv... Elle sparer dominerende menn for mye strev!” Hadde redaksjonene i damebladene vært seg sitt ansvar bevisst, hadde de kjørt 30 sider selvtillits-boost i hver eneste utgave. Så kunne de trykket helseadvarsel på alle annonsene: “Denne modellen går på en diett av vann, kokain og karbo-piller og kan være skadelig for ditt selvbilde.” Isteden kjører vårnummeret av Elle en ti siders motereportasje med “Norges nye supermodell” Siri Tollerød, som selv Signy Fardal innrømmer er “veldig, veldig tynn”. Ærlig talt: Norge har verdens vakreste kvinner, og så skal vår fremste eksportvare på motefronten være noe som aller mest ligner på en øyenstikker?
Jeg ser at Helene Mo i sitt svarinnlegg 26.6. kaller meg sjåvinistisk. Det tar jeg med stor ro, ettersom alle menn ved fylte 30 per definisjon er mannsgriser. Mitt poeng var ikke å bruke Elle som pornoblad, men å gjøre satire på det faktum at de fleste modellene i damebladene er i en slik fysisk tilstand at de med nød og neppe ville overlevd en graviditet. Og for å sitere Portishead:

“Give me a reason to love you/ Give me a reason to be a woman/I just wanna be a woman.”

Latterens frimurere

2009-03-08T11:12:00.001-07:00

Det ble skikkelig frimurer-taust etter min kronikk om humorbransjen, men omsider kom en av de omtalte, Elina Krantz, fram med en uttalelse – om et tema det er ufarlig å snakke om. Mitt viktigste poeng er nemlig ikke å få mer ”politisk” humor, men å belyse Standup Norges (SUN) monopolstilling i den norske humorverdenen. Når monopoler oppstår skal man være på vakt, enten de heter NRK, SUN eller Telenor. Hovedproblemene med monopoler er at de systematisk underbetaler sine leverandører og misbruker sin markedsmakt. SUN har idag tilnærmet monopol på markedet for komikere, og fortjenesten går rett i eiernes lommer. Og eierne heter - Elina Krantz. Et monopol har alltid kontroll over distribusjonsleddet, i dette tilfellet mikrofonen og scenerommet. De som skuffer penger i kassen for SUN er det store sjiktet av mellomlags-komikere som med sine latterlige honorarer skaper et stort millionoverskudd. En komiproletar som opptrer på Standupfestivalen får 1500 kroner, mens billettinntektene på ett enkelt show er 150.000. Komikerne forlanges å opptre på festivalen ”for en symbolsk sum”, noe man vanligvis hører når det er snakk om veldedighet. Hvorfor? Fordi SUN sitter med all makt.
Hadde Krantz vært interessert i å høyne kvaliteten på norske komikere, ville hun opprettet en pris som kunne hete Årets Nytenker. Vinneren burde få 500.000 og armslag et helt år til å tenke og videreutvikle materialet sitt til et helaftens show, sammen med instruktør, koreograf, tekstforfatter, historiker, antropolog, rørlegger, anyone.
Slik kunne Norge fått verdens beste stall av topp komikere med originalitet og integritet. Men SUN har på 11 år bare frembrakt to navn med stor suksess, Rune Andersen og Dagfinn Lyngbø. Men det store sjiktet av arbeidsmaur må fortsette å jobbe for luselønn og forsyne dronningen og hennes medeier med det de forlanger: markedstilpasset Latter-humor.
SUNs monopol ligner på NRKs i den forstand at arbeidsmaurene får mange jobber til lav stykkpris. Slik holdes nivået på norsk humor nede, fordi så fort du får et navn kan monopolet risikere å måtte betale mer. Komikerne er uorganiserte og utrolig lette å herse med. Honoraret bestemmes et sted høyt i pyramiden, og endrer seg aldri. Skal vi få den humoren vi fortjener, må altså noen tvinge monopolet til å dele av sitt overskudd. Komikerne bør danne Komikerforbundet for å jobbe for sine egne interesser, slik enkelte tekstforfattere har gjort. Da vil de stå sterkere i forhold til utskvising og svartelisting - og sannsynligvis avholde noen ustyrlig morsomme årsmøter.

På Dameplaneten

2009-03-08T11:07:00.000-07:00

Signy Fardal i Elle beklager seg på lederplass over kvinners kroppskomplekser. Resten av bladet består av sexfikserte annonser med syltynne modeller.

Av og til må man innom et venterom, og får gleden av å finlese et helt nummer av damebladet Elle. Jeg frydet meg spesielt over lederartikkelen, ført i pennen av Signy Fardal: ”Svært få av oss jenter er 100% fornøyde med kroppene våre. Vi er verdensmestere i å fokusere på det ved vår egen kropp vi ikke liker; for korte legger, for små pupper, for store pupper, for brede hofter, for smale skuldre, slapp mage, stygge knær...det er ikke måte på hvor mye vi syns det er galt med eksteriøret”. Litt lenger ned melder redaktøren likevel følgende: ”Riktignok kunne jeg godt tenke meg å ha en kropp som Jennifer Lopez”. Sitater slutt.
Inspirert av denne bramfrie innrømmelsen, bestemmer jeg meg for å gå Fardals produkt nærmere etter i sømmene. Hvis alle jenter er så misfornøyde må det jo ha en årsak, og hvorfor ikke lete etter den i damebladet Elle? Det redaksjonelle i bladet kan man umiddelbart se bort fra, for det er jo uansett det samme i ethvert nummer av ethvert dameblad: En syltynn, photoshoppet modell i 24-årsalderen som covergirl, intervju med en kvinnelig superkjendis, litt feriestoff, sex, skjønnhetstips og masse mote. Her snakker vi om reprise på femogtredevte året, så i dette stoffet kan man altså ikke finne noen årsak til kvinnenes misfornøydhet. Langt bedre da å gå til de kildene som betaler festen, trykkingen, glansingen og Fardals fete lønn, nemlig annonsørene. Prada Parfums blir raskt en favoritt, med sin annonse der en kvinne sitter i baksetet på en limousin, klærne i uorden, i en typisk etter-sex-positur, bakoverlent, med lukkede øyne, lett tjafset hår, mens hun dusjer halsen med en Prada parfyme. Slik skal livet være. Neste stopp viser en annen mennesketype som internasjonale annonsører har skapt, nemlig Damene Fra Photoshop-planeten. Disse utmerker seg ved én ting, og det er de alle ser ut som de kommer fra en fjern og uoppnåelig planet, muligens Supergirls´ hjemplanet Krypton. Uansett har alle fra denne planeten airbrushede kropper og ansiktstrekk og hud som menneskelignende latexgummi. Modellen ler mot meg, og årsaken er at hun har smurt seg inn med en hudgelé som er ”konsentrert av 5000 liter thermalvann.” Når vi vanlige mennesker ”konsentrerer vann” får vi vanligvis bare litt kjedelig vanndamp, men ikke i dette tilfellet, altså. I damebladene kommer vitaminene gjennom huden. Spør du en ernæringsfysiolog vil du få høre at vitaminer ikke kan trenge gjennom hud - de må inntas via kostholdet, men vi skal da ikke være altfor pirkete heller.
Så møtes vi av annonsen for Guess klokker. Modellen har den samme latexgummihuden, og midt i ansiktet har stylisten velsignet henne med en enorm, karmosinrød sugetrutmunn som ville gjort enhver oppblåsbar sexdokke rasende av misunnelse. Klokker skal tydeligvis gi assosiasjoner til orale aktiviteter for å selge. Og nå: Fotoapparater. Når Canon skal pushe kameraer til damer, holder det ikke med vanlige produktbilder. Nei, her har man latt en kvinnelig modell med stiletthæler ligge med beina i været, og dandert kameraet i et sølvkjede rundt den perfekt barberte leggen. Relevant nok kommer en mannshånd inn i bildet fra venstre og tar et grepa tak i stiletthælen, så resten av historien skal sannsynligvis være opp til din fantasi.
(Litt redaksjonelt nå: Elle bruker en hel side på å forklare leserne at menn ikke alltid er klare for sex. Takk for opplysningen). Så er det jeansmerket Fornarina. Modellen er av type Saltstang, dvs. armene og beina er på tykkelse med saltstenger. Kroppen har omtrent samme mål som Norges nye supermodell Siri Tollerød, som forøvrig har BMI som en bananflue. (Tror du menn blir tent av sånne modeller, Signy? Sorry, jeg er et pattedyr, ikke et insekt.) At Fornarina-modellen sitter på en seng og er overstrødd med Lolita-symboler (rutete skolepikebluse og store røde hjerter over det hele) skal jeg ikke holde mot henne. Det jeg heller vil spørre om er navn, adresse og mobilnummer til de markedsdirektørene, designerne og stylistene som tror at menn tenner på kvinner som ser ut som de skal brekke i tre hvert øyeblikk, som tydeligvis aldri inntar mer enn 83 kalorier per dag, som ikke eier den minste antydning til hverken hofter eller rumpe, og som det sannsynligvis ville vært en katastrofe å besvangre.
Mens vi venter på svaret, kan vi kose oss med de neste sidene, der teamet bak Bjørn Borg har stylet en kvinne i herreunderbukser og krigsmaling i egyptiske omgivelser, eller Come as you are, som slo til og laget en kvinne med katteører og hale. Bra jobbet, gutter!
Nå er det Wella, de med hårproduktene, og da er vi tilbake på Dameplaneten Krypton igjen. Modellens hårstil kan virke som den er designet for et dataspill, eller muligens en Star Trek-episode. Ikke ett hårstrå ligger på noen som helst måte som vil være naturlig for et menneske. Men så er det tydeligvis ikke mennesker som er målgruppen, men ”damer.”
Av alle annonseplasser er baksiden den mest attraktive. Denne utgaven har en annonse for Dolce & Gabbanas Eau de Toilette. Og her må jeg si guttene nok en gang har gjort leksa si: Modellen er cirka 17 og ligger bakoverlent i akterenden av en speedbåt, med beina opp mot kameralinsen. En hvit, klissvåt herreskjorte er løst knyttet rundt overkroppen hennes, men vi får rikelig innsyn til magen og navlen, der en avlang stripe av fuktighet glinser i solen. Saft suse! Det er muligens rift om fotojobbene blant pornofotografer, eller kanskje det er pornofotografene det er rift om?
Min gode Signy Fardal. Hvis du fremdeles lurer på hvorfor kvinnene er så misfornøyde, trenger du ikke bevege deg så altfor langt fra din egen kontorpult. Og hvis noen bemerker at dette nummeret av Elle tross alt ble utgitt i 2007, vil jeg svare at hvem som helst kan gå og kjøpe 2008-utgaven av et hvilket som helst dameblad og finne at moteverdenen ikke har flyttet seg en millimeter siden i fjor. Same chicks, new wrapping.

Aftenposten,en eller annen gang i juni 2008

Sykkeltyvene

2009-03-08T11:02:00.000-07:00

Vanligvis liker jeg syklister. Men pass deg for dem som sykler rundt i byen etter midnatt.

Gode naboer hadde invitert meg på krabber fra Hitra. Det sier man ikke nei til. Det er vel heller ingen hemmelighet at når nordmenn spiser krabber, drikker de sjelden sitronbrus til maten - snarere tvert imot. Som om ikke alt dette var mer enn nok, overtalte en av gjestene meg til å avslutte kvelden på Lorry, selv om klokken krøp mot 2. Det skulle man sagt nei til. Klokken et eller annet sitter jeg ved et utebord med en sigarett i høyre hånd og mobilen i venstre. Nedover gangstien kommer en syklist, og jeg har ingenting imot syklister, så lenge de oppfører seg som folk og ikke kjører gris. Denne syklisten kjører ikke gris i det hele tatt, han sykler ganske så sakte på sin knallrøde sykkel, og akkurat idet han passerer – hva gjør han da? Han snapper mobilen ut av hånden min. Ettersom jeg er midt i en samtale jeg ikke har tenkt å avslutte ennå løper jeg etter fyren, mens jeg leverer noen gloser som helt bestemt ikke står i Nasjonal Læreplan for barneskolen. Nå har han selvsagt satt opp farten og kjører skikkelig gris, med en rasende fyr to meter bak, full av krabber fra Hitra og altså midt i en uavsluttet mobilsamtale. Jeg rekker å observere at syklisten har langt, svart hår til nedenfor skuldrene, latinamerikansk utseende, blå jeans, slank kroppsbygning og lang brun jakke. I tillegg til dette er han altså nå i besittelse av min mobiltelefon.
Man skal være ganske happy for at jeg hadde fått i meg såpass med krabber, for hvis jeg hadde vært en moderat mann i matveien kunne jeg kanskje nådd ham igjen, og muligens opplevd det en annen person opplevde da han ble frastjålet lommeboken i en bar i Pilestredet: Han oppdager tyven idet han er på vei ut døren, de veksler blikk en brøkdel av et sekund og dermed begynner jakten, to menn som speedbåter i natten, i full fart nedover mot Ibsentunnelen, kjeltringen kaster til slutt fra seg lommeboken men vår mann fortsetter av testosteronbaserte årsaker å løpe etter, hvorpå herr Skurk lynraskt snur seg og vår mann plutselig har en langbladet kniv tvers gjennom hånden. Ingen lommebok eller mobilefon er verdt denslags. Hva mobilen er verdt for tyven kan man også lure på, ettersom den forvandles til en verdiløs plastikkbit så fort håndsettet låses via sperring av IMEI-koden. Man kan visstnok utvinne 22 gram gull av kretskortene fra ca. 2000 mobiltelefoner, men da skal man jaggu sykle kjempelangt for å få en brukbar årsinntekt. Han kan muligens kose seg med mine feriebilder, men hverken Mariann Aas Hansen eller Kåre Conradi figurerer på noen av dem.
Når jeg forteller om episoden til venner får jeg vite at slike ting er ”helt vanlig i utlandet”, for eksempel i Liverpool. Der, og andre steder, går man med håndlenke på mobilen. Så hvis jeg da hadde hatt en slik lenke ville jeg muligens bli slept som et frådende villsvin etter en rød sykkel nedover Hegdehaugsveien, full av krabber og forbannelser, inntil syklisten eventuelt hadde tryllet fram et nyslipt samuraisverd fra bagasjebrettet og kappet hånden min ved håndleddet, eventuelt ved albuen, og mine sjanser for å komme på oldboys-landslaget i basketball hadde minsket med ytterligere 50%.
I Italia kjenner man problemet med mopedister og scooterkjørere, de kommer som illsinte veps, rett ut fra ingenting, sneier rett forbi og kapper damenes veskehåndtak med et hissig lite snapp, for deretter å forsvinne i horisonten i en sky av eksos. Trenden med mobile men altså miljøvennlige kriminelle har altså kommet til Norge, som syklister forurenser de jo ikke det ytre miljø, de slipper ikke ut CO2, vi snakker om bærekraftige kjeltringstreker her, de holder seg i god fysisk form, men de kommer til å skape temmelig mye irritasjon for folk som har spist for mange krabber eller generelt ikke passer på verdisakene de holder i hånden på nattestid. Mitt råd er å ikke følge etter. Du kan komme til å knuse nesa på folk i affekt, noe som er totalt meningsløst uansett, og dermed er det du som sitter i spjellet med frynsete omdømme, mens syklisten sannsynligvis får en samledom for grovt tyveri av 19.723 mobiler, kanskje en samfunnsstraff på 30 timer der han maler gjerdene rundt en barnehage, eventuelt som hospitant på et sykkelverksted, hvor han kan lære å trimme en offroader så rått at han lett unnslipper enhver overvektig femtiårig nordmann som nettopp har spist for mye, hvilket de fleste nordmenn har. Ha et fortreffelig julebord - men legg igjen telefonen hjemme.

ABC-nyheter 23.9.2008

Lenge leve debatten!

2009-03-08T10:59:00.000-07:00

Norge er verdens beste land å debattere i. De som mener noe annet, er søppel.

I dagens Norge er ordet “debatt” et honnørord. Dersom du kan skape eller delta i en debatt, er du en viktig aktør i samfunnet og kan regnes som demokratiets forsvarer. Jo mer debatt, jo bedre samfunn. Denne oppfatningen er svært utbredt blant mediefolk, som ofte ser seg selv som de mest fremtredende medlemmene av fellesskapet. Det finnes vel knapt et mediehus som ikke stolt proklamerer sin fortjenstfulle innsats for å beholde Norge som et godt og pluralistisk samfunn der ytringsfriheten settes høyt. Så derfor: Kjør debatt. Til enhver tid pågår anslagsvis 10.000 debatter, ikke minst på avisenes debatt- og bloggsider, og jeg siterer følgende fra en uregistrert innsender på VGs blogg:

”Anne-Kat. er en patetisk liten og tjukk smultbolle. Bra at hun forsvant fra tv-skjermen. Ei riktig søppelkjerring som albuer seg vei ved å gjøre narr av andre. Man kan også stille spørsmål ved Anne-Kat.s IQ når hun måtte ha to forsøk på å klare teorieksamen til bil.”

Her ser vi tydelig hvordan VGs bloggredaksjon har fått frem en viktig og grunnleggende debatt, og ikke minst at de har våkne moderatorer. Jeg tenker også: Er det ikke storslagent at Folket får lov til å frambringe sin utilslørte mening, og er det ikke bra at et stort og rikt mediehus lar meg få del i hva som rører seg? Hvor hadde vi vært, dersom ikke herlige ytringer som denne hadde fått komme fram?
En annen meget ivrig leverandør blant VGs bloggere er Ontologen, som sier følgende om muslimer i en innvandringsdebatt:

“(...) Kvinnen passer barna og avler frem stadig nye muslimske tapere. Muslimbrødrene, som mange har stor respekt for, setter kvinnen høyt – på ett område – hun kan skape nye menn. Syke idioter.”

Det er fra slike innlegg man virkelig får innsikt i hvor essensielle og livsviktige nettdebattene er for Norges demokrati. Her er det tydelig at redaksjonen slår ned på alt som kan minne om grovheter, usakligheter og sjikane. Ontologen bidrar med ytterligere velformulert argumentasjon litt lenger ned i tråden:

(...)...normalt drar ikke polakker med seg masse dritt til Norge. De kommer for å jobbe og drar hjem igjen. Muslimer kommer for å leve på trygd og forandre Norge i mere islamsk retning."

Ontologen får så sterk støtte fra en person som kaller seg drGru:

“Så til alle dere "liksom-moralistene", "liksom-gladmenneskene", og "liksom -whatever" menneskene vil jeg bare si følgende: dere er noen hyklere! Dere er noen løgnere! Dere gjør meg kvalm! Fuck ya all! Blow me! Ontologen sier det som det er, muslimene er noe søppel!”

Man sitter noen ganger blant journalister og diskuterer ytringskultur, og det er ikke så rent sjelden man støter på holdningene: a) Det er SÅ viktig at disse tingene kommer fram! b) Hvis vi f.eks. innfører krav om fullt navn ved debattinnlegg, ville det føre til den reneste kommentartørke! Ja, nettopp. Hadde mediene innført krav om fullt og verifisert navn i debattinnlegg, hadde man fått et helt annet debattklima, og vi hadde kanskje gått glipp av følgende ytring fra signaturen Hodges, også hentet fra VGs bloggsider:

“(...) Hvis du legger psykologifjaset ditt til side litt din jævla hobbyfilosof og ser litt av verden innser du også hvordan islam/muslimer spiser opp sine omgivelser hvor enn de er. Jeg vil gjerne legge til en sjette og største årsak: MUSLIMER!”

Enhver som leser slike innlegg, blir selvsagt sittende igjen med en dyp innsikt – en innsikt som er skjellsettende for at demokratiet skal leve videre. Det samme gjelder oss som iblant følger med på desi.no, der en debatt omhandler Foreign Policys Failed States 2008, der Somalia kom på første plass som verdens mest mislykkede stat (etter en rekke kriterier), og Pakistan på 9. plass. Desi.no har, i motsetning til VGs blogg, etiske retningslinjer sentralt plassert på siden, slik at innsenderne vet hva slags regler man har å kjøre etter: “- Det er ikke tillatt å karakterisere motdebattanter eller andre personer, institusjoner og organisasjoner på en sjikanøs måte. Diskuter sak, ikke person! Du kan ikke skrive, laste opp, linke til eller på annen måte publisere noe som kan medføre straffeansvar, er ærekrenkende, rasistisk, truende, obskønt, pornografisk eller på annen måte er i strid med norsk lov.”
Man tror jo da at signaturen Bhasker har lest disse retningslinjene, for han kommer på med følgende kommentar til Foreign Policy:

“(...) Pakistan er ikke en mislykka stat. Det er faktisk et av de mest avanserte landene innen teknologi i Asia. De som styrer landet er mislykka foster, en dag vil de riktige folka være på plass. Vi alle vet hvor mye eksterne krefter er med på å knuse det landet. De mislykka avskum fra USA som skriver Foreign Policy bør reise til de landene før de skriver slikt tull. Forbannede albinoer. Jeg kan tenke meg at det er en gjeng med kristne og jødiske fanatikere... for et kjedelig liv de folka har...”

Ut fra disse eksemplene kan man slutte at debatter, og spesielt en del av de store riksavisenes nettdebatter og blogger, er helt grunnleggende for å opprettholde et levende demokrati i Norge i dag. Vi kan takke bloggerne og nettinnleggskribentene for at Norge fremdeles er et fritt land. Vi kan også trekke den slutning at disse nettdebattene har mange nok og våkne nok moderatorer, som umiddelbart slår ned på hets, rasisme og sjikane. Vi kan også trekke den konklusjon at dagens nettmedier gjør som de er pålagt etter norsk lov og pressens etiske regler, nemlig å holde debattene i en saklig og ikke-sjikanerende tone. Vi kan også trekke den slutning at alle de tusentalls annonsene som til enhver tid popper opp på blogg- og debattsidene innbringer nok millioner til at mediehusene kan fortsette sin samfunnsgavnlige og demokratifremmende virksomhet. Leve debatten!

Aftenposten 15.august 2008

Hvem eier rumpa di?

2009-03-08T10:56:00.000-07:00

Pia Tjelta er en vakker kvinne, med yrke skuespiller. Den vakre Pia Tjelta spilte inn en sexscene i en norsk film, et ukeblad trykket stillbilder fra seansen og ble anmeldt til PFU av Pia Tjelta, som vant saken. Det ble altså fastslått at man ikke kan trykke denslags stillbilder av den vakre Pia Tjelta i et ukeblad. På film derimot er det altså helt greit å se Pia Tjeltas pupper og ellers nakne kropp, attpåtil i bevegelse. Noen uker senere får vi på en tabloidforside se den vakre Pia Tjelta uttale at ”Mads tok meg med storm”. En privat SMS fra elskebassen Mads, med ordlyden ”Jeg forguder deg”, blir gjengitt i avisen sammen med en rekke andre intime detaljer fra Pia Tjeltas kjærlighetsliv. Så utkommer plutselig et dameblad, der man kan skue den vakre Pia Tjelta helt naken, stort sett i selskap med et laken, på forsiden og innover i hele bladet. Pia Tjelta uttaler da at disse bildene ”har hun kontroll over”, så det er greit.
Men la oss nå antyde at Pia Tjelta er det hun blir markedsført som, nemlig ”en rekke norske menns drømmedame”. Da kan hun risikere at nakenbildene fra Elle blir scannet inn av en kvisete nerd fra Lambertseter, som fikser temmelig frekt på dem i Photoshop og legger dem ut på diverse tvilsomme nettsteder der serveren er umulig å spore. Har Pia Tjelta fremdeles kontroll på bildene?
Eller kanskje det heller er slik at Pia Tjelta og en rekke andre drømmedamer (og menn) synes det er så essensielt viktig å eksponere privatlivet sitt at slike ting må risikeres? Eller kanskje noen bør coache dem grundig på hva det innebærer å figurere i media i 2008? Kanskje et lite realitetsorienterende crash-kurs i forståelsen av at det du publiserer i ett medium, automatisk vil bli spredd til alle andre medier, bare det er salgbart nok? Eller som kjønnsforsker Knut Kolnar sier det: Noen bruker media strategisk (og kynisk) til å bygge karriere og image, men påberoper seg samtidig
karrierekontroll og vil sikre seg gevinstene av egen kroppsvaluta...?

Are you into dogging?

Et av de mest framtredende trekkene ved dagens tidsånd er at stadig flere mennesker går stadig lengre for å ”bli sett”. Det kan virke som det har oppstått et ubendig og umettelig behov for å bli sett, gjerne av så mange som mulig på en gang, og noen mennesker har dette behovet langt sterkere enn andre. Enkelte får et kick av å ha sex i en bil på Sognsvann mens tjue skrudde kåtinger ser på, mens andre velger seg TV og ukeblader til sin helt private kjendis-dogging. Big Brother-tankegangen har overtatt den yngste generasjonen for lenge siden, og den smitter over på stadig eldre årskull. Det kan virke som om enkelte mister all selvfølelse dersom de ikke hver uke framstår med en del av sitt privatliv i massemedia. Hvis man så har denne trangen til ego-boost og selvbekreftelse, virker det noe merkelig å begynne å anmelde media til media for å gjengi noe som denne personen vitterlig helt frivillig har spredd i media. Ønsker du å beholde det minste spor av integritet, må du også gjøre noe for å bygge opp en integritet. Det gjør du ikke når du pusher kroppen din, ansiktet ditt, tankene dine, følelsene dine, synsingen din og kjærlighetslivet ditt til absolutt alle i en endeløs strøm. Det kan virke som mange av nynarcissistene kanskje også nyter skandalene og alt fuzz som oppstår rundt bildene, og vi kan kanskje tenke at den vakre Pia Tjelta faktisk også fikk et kick av at ukebladet trykket sexscenene, på samme måte som hun fikk et kick av å se sitt kjærlighetsliv eksponert på forsiden av Dagbladet. Jeg ønsker Pia Tjelta lykke til med å bygge seg en integritet, men trøster henne gjerne med at hun ikke er alene om å være ny-dogger og nynarcissist.

Se min boxershorts og mine cellulitter!

For det er ikke bare skuespillere som er rammet av den nye narcissismen. Etter millenniumskiftet har medias råsalg av kjendisenes private pludring smittet over på journalistene også, i den forstand at en rekke kommentar- og petitskribenter anser det som maktpåliggende å fortelle leserskaren om de mest trivielle delene av sitt privatliv. Kongen av Privatpludder i A-magasinet heter Kjetil Østli, og Dronningen av Privatpludder i Dagbladet heter Trude Ringheim. Om disse to skribenter vet vi nå alt: Kjetil Østli foretrekker boxershorts framfor truser. Herr Østli, feel free not to share. Vi vet hvor mye han tjener, hvor mye han betaler i skatt, at boligrenta hans har gått opp slik at han ikke kan kjøpe alle de dyre DVD-boksene han egentlig har lyst på, hvor han bor, at han har fått nye naboer, at han har en skapalkis til nabo, at han vanker på en brun nabopub. Pluss tusenvis av andre og gudsjammerlig drepende kjedelige detaljer. Men i avisen skal det. Det blir gullpenn av sånt! Det er idet hele tatt ingen gørrkjedelige, almenmenneskelige fenomener rundt herr Østli som han ikke har publisert i media. Om Trude Ringheim vet vi at hun reflekterer svært mye rundt fenomenet førtiårskrise, hvem hun bor sammen med, vi vet til det ytterst detaljrike hva hun tenker om tidsklemma, om cellulitter, at hun har begynt å sykle til jobben, at ting begynner å henge, eller at hun innbiller seg at ting begynner å henge, at man må en spesiell type rumpe for å gå i en spesiell type jeans, at hun aldri har hatt en date uten alkohol, you name it. (Nå kjenner jeg Trude og vil gjerne si: Kjære Trude, kunne du ikke heller betrodd meg dette på en kafe?) Magnus Marsdal forteller hvilke møbler han har hjemme, at han har noen gamle møbler også, slik at jeg liksom skal forstå at mannen har kulturell kapital. Og det er når man leser slike utlegninger, spalte opp og spalte ned, i kilometervis, i milevis, i megatonn, at man tenker:

Who fucking cares?

Hva er årsaken til at utleveringen av private detaljer fra bimbos i alle vektklasser også har blitt mal for hva journalistikken skal bry seg om? Og hva kommer det av at ellers dyktige og seriøse journalister som Østli og Ringheim henfaller til dogging så fort de kommer over i petitformatet? På seksti- og syttitallet ble det proklamert at ”det private er politisk”, men da tenkte man faktisk ikke på cellulitter eller boxershorts eller spaltisters private møbelvalg. Det hverdagsintime lullepreiket som tømmes over oss hver eneste dag fra deadlinepressede spaltister, er egentlig et tegn på journalistikkens begynnende sammenbrudd. Derfor bør dagens medier se seg selv grundig i hvitøyet og spørre seg: Hva er poenget med dagens voldsomme mengde kommentarjournalistikk, når 80% av innholdet er uten substans og samfunnsmessig relevans? I den grad det private er politisk skal det være forbundet med fare, fasadetap, opprør og risiko å offentliggjøre det, men denslags ser vi sjelden eller aldri. Arne Skouen er dessverre død, men det burde han ikke ha vært, iallfall ikke hans ånd, eller hans blikk for hvilke deler av privatlivet som inneholder samfunnsmessig sprengstoff som fortjener å debatteres. Imens må vi på toppen av det hele lese Lørdags-DN, der spaltister får betalt en formue for å fortelle oss at det var litt problematisk å få lagt rør i hagen.
Give us some beef, please.

ABC-nyheter, ca 15.august 2008

Humor, penger politikk og apekatter

2009-03-08T10:50:00.000-07:00

Folk lytter mer til komikerne enn de politiske aktørene. Derfor er det synd at også komikerne er apekatter.

Med jevne mellomrom dukker det opp en humordebatt i Norge. Sist ut var Dagbladets Unn Conradi Andersen, som nylig hadde på trykk en blåkopi av Sissel Benneche Osvolds tilsvarende utspill i Magasinet. Hovedinnholdet er at komikerne har sterk innflytelse på opinionen, men er politisk bevisstløse. Så kommer en namedropping av de godkjente komikerne som liksom risikerer noe eller behandler politiske temaer, f.eks. Jonas Gardell og salig Lasse Lindroth.
Men grunnen til at kulturradikalerne ønsker seg mer politisk humor, er at de har andre referanser enn folket. De får intellektuell fnatt av det norske folks favoritthumor, som med små variasjoner handler om tre ting: Sex, parforhold og kjendiser. Får man til litt imitasjon også, er lattersalvene og overskuddet sikret. Imitasjonsbølgen startet med et show på Smuget i Oslo i 1999, og etter dette har det vært umulig å bevege seg utendørs uten å påtreffe minst én snøvlete Kong Harald-kopi som himler med øynene og sier: ”Kjære alle sammen. Dronningen og jeg....” Imitasjonshumoren har selvsagt potensial for politisk satire, men saken er at folket ler seg fillete uansett, bare det ligner. Å imitere kan enhver apekatt, men å parodiere så det treffer, krever langt mer. Den mest brukte imitatoren er Rune Andersen, som ikke skriver tekstene selv, men likevel har et skinn av politisk bevissthet i innholdet: en vag venstreorientering i bånn, fysjom til Bush og andre korrektheter. Skal man finne besk politisk humor idag, må man lytte til det sikkert altfor intelligente radioprogrammet Hallo i Uken. Et interessant poeng med Hallo i Uken er at ofrene elsker det. Som bidragsyter der gjennom 20 år treffer jeg iblant på politikere og andre som stadig blir parodiert og tråkket ned i dynnet, men gir de meg en på trynet? Nei, de slår meg på skuldrene, sier hikstende at de eee-lsker programmet og er fra seg av glede over endelig å møte en av opphavsmennene. Hvor farlig og risikabel er satiren, når ofrene føler seg beæret?
Dagbladradikalerne etterlyser refleksmessig den politiske scenesatiren med fem års mellomrom, og ja, den finnes, men dessverre ikke i offentligheten. Det meste av politisk satire framføres nemlig i lukkede events, hvor en organisasjon, bedrift (eller en riking) bestiller skreddersydd satire på seg selv og sitt til en pris av 60.000 og oppover – for 20 minutter. Organisasjonene syns det er kult å bruke kontingentkassa til å bekrefte sine egne politiske synspunkter på en artig og kreativ måte, bedriftene skal pushe produkter og bygge relasjoner, og rikingene gjør det for å vise de innbudte 50-eller 60-års-bursdagsgjestene at de har selvironi. Vitsene serveres til konjakken, alle ler, forfatteren og musikeren får noen skarve tusenlapper - og komikeren ler hele veien til og fra banken.
Skal du lykkes som komiker idag, må du først tråkke korridorene i NRK. Etter stillingsstoppen har rekrutteringen de siste 20 årene foregått på røykerommet, så begynn helst å røyke. Plutselig fisker noen tak i deg og du befinner deg foran kamera istedenfor bak. Trynet ditt er på TV i prime time og rikingene ringer deg. Slik er historien til f.eks. Anne-Kat., vår uten sammenligning mest suksessfulle kvinnelige komiker. Showene hennes handler om det vanlige, nemlig sex, parforhold og kjendiser. Hennes siste, ”Gift, men ingen fanatiker” har et glitrende tekstmateriale, er fullstendig ufarlig, men djevelsk dyktig formulert. Å gjøre narr av Se og Hør, Jan Thomas, Mia Gundersen, Vendela Kirsebom og Olaf Thommessen er jo virkelig å gjøre det lett for seg, og i et anfall av indignasjon å kalle den homofobe Hank Von Helvete ”en jævla kødd” er ikke satire - det er virkelighet. Å ta Mia Gundersen for antall Se og Hør-oppslag når Anne-Kat. selv har hatt like mange kan best karakteriseres som dobbeltmoral, men dobbeltmoral er som kjent dobbelt så bra som ingen moral, dessuten mye lønnsommere. Og so what? Showet holder høy klasse og har en formidabel ABR-faktor (Antall Betalende Romper, et velbrukt uttrykk i showbransjen). Synd bare at damen fullstendig mangler timing og pausering og dundrer gjennom halvannen time uten snev av dynamikk, i et tempo som fikk min sidemann til å si at én enkelt Ritalin ville gjort framføringen tre ganger bedre. Deretter begynte han å spekulere i likheten mellom Anne-Kats og Jack Nicholsons neser. For et et kynisk og ondsinnet menneske.
Anne-Kats oppskrift er en del av ”gjør narr av deg selv”-trenden, som oppsto etter OJs infame karakterdrap på Kjell Magne Bondevik i Torsdagsklubben. Mobbehumoren kulminerte med et brak, seerne gikk lei av de utallige Ari-Behn-Mette-Marit-og-faren-hennes-vitsene, ratingfolkene ble nervøse for annonsørene - og alle komikere begynte plutselig å rette humoren mot seg selv. Humorprofessorene Bård og Harald sluttet å mobbe Finn Kalvik og gikk over til å snakke om halsen til Atle Antonsen, og slik går nu dagan.
Har så komikerne noensinne vært styrt av noe annet enn penger? Sannsynligvis nei. Og har de risikert noe? Ja. Commedia dell arte-sjangeren i Italia ble så perfid og plagsom under kontrareformasjonen at Pave Innocens XII beordret teatrene revet eller stengt. Det tjente han lite på, for komikerne dro til Frankrike og Spania, og sjangeren utviklet seg og blomstret i alle retninger. Under karnevalene var det lov å parodiere biskopen i kirkerommet, men gjøglerne som gjorde det måtte passe på å ha retretten ut av byen klar dersom de ikke skulle få tungen spikret fast i en vegg eller hodet skåret av. Parodierer du biskopen på Latter idag, er det eneste du risikerer å bli invitert til Nitimen neste morgen for å gjøre det én gang til. Og komikerne i middelalderen var da heller ikke spesielt opprørske, de var rett og slett styrt av penger, og for å få opp ABR-faktoren var de nødt til å spille på de kjente referansene som folket hadde. Derfor parodierte de mysteriespillene, som alle kunne kjenne seg igjen i. Idag er sex og kjendiser de eneste fellesreferansene vi har igjen her i Kuwait, og humoren blir deretter. Som Einar Schancke så treffende sa til en skuespillervenn av meg: ”Showet ditt er fint det, men vi må få inn noen berter i bunad. Damene i showet må værra finere enn kona dem har hjemme og det må værra mer lys på scenen enn dem har i barskapet sitt. Da blir´e suksess.” Denne folkelige humortradisjonen drives idag videre på Dizzie og ABC-teatret. Uten statsstøtte må privatteatrene legge energien sin i selve transporteringen av de betalende rompene. De driver rene busselskap, der fulle publikummere blir busset i titusentall inn fra landet. Jørg T. Eilertsen rykker hver uke inn store annonser med falske sekser-terninger, og pengene ruller inn.
Og standupkomikerne, alle bygdeguttene som flyttet til hovedstaden og fant ut at de måtte ha noe å leve av - hva risikerer de? Ingenting, bortsett fra å leve et liv i skyggenes dal og opptre for småpenger og ølbonger. Hvis det er slik at komikere har større definisjonsmakt enn andre, er det plass til flere aktører som gjør noe annet enn å herje med de maktesløse. Men idag er det nettopp de maktesløse som ofte får gjennomgå: kan du imitere en utslått narkoman med knekk i knærne, er du konge både på vorspielet og på scenen. Budskapet betyr ingenting, så lenge det ligner. Plassen er så absolutt ledig for en norsk Bill Hicks eller Lenny Bruce, men isteden står apekattene og hermer etter Esther Pirelli.
Skulle komikerne virkelig risikert noe, kunne de satt opp en musikal om Elina Krantz, showedderkoppen som får gudfar Egil Monn-Iversens monopolist-fakter til å framstå som puslete. Elina The Musical kunne handlet om en maktperson (nesten) alle er redd for, om utestengelse av komikere som ville opptre på andre scener enn Latter, ”tyveri” av frittstående komikeres jobber og svartelisting av opphavsmenn som krever vanlig royalty for arbeidet. Litt sex, bunader og masse lys ville selvsagt vært nødvendig.
Men ingen tør.

Aftenposten 15.november 2008

Ari Behn er en løk

2009-02-09T08:33:00.000-08:00

Dypt inne i Lommedalen hørtes nylig et kraftig smell. Det kan ha vært en puddel som eksploderte – eller muligens en løk.

Mange klager på at de er lei alt gnålet om Ari Behn. De må gjerne håpe at det vil bli stille rundt ham, men det vil aldri skje. Satirenettstedet opplysningskontoret.org meldte nylig at regjeringen, for å løse finanskrisen, vil utdanne 1000 nye Ari-satirikere. Men vi har jo allerede en halv million Ari-satirikere her i landet – alle som kan uttale stemt s er i utgangspunktet en Ari-satiriker, og de fleste komikere har Ari på reportoaret. Komikerne er jo alltid er de første til å henge ut avvikerne. Det er nemlig avviker Ari Behn er, og det får han selvsagt svi for. Akkurat som Esther Pirelli utfordrer Ari det norske selvbildet, og derfor blir de mat for alle slags lustigkurrer. Avvikerne skal settes på plass, og komikerne er alltid først på banen. Det alminnelige, norske Se&Hør-lesende folk jafser i seg alt tullball om Ari med skrekkblandet fryd. Som avbrekk i et døllt A4-liv frisker det opp med en saftig story om den frie bohemen Aris siste sprell, og er det ikke noe sprell, konstruerer Se og Hør et. De leser jo salgstallene direkte ut fra antall førstesideoppslag om de kongelige.
Folket liker ikke Ari, men det er fordi de er misunnelige på det de tror er hans frie stilling. De uttaler seg nedsettende om ham, men i sine nattlige drømmer sitter de naken til hest og kjemper med ildsprutende drager, slik Ari påstår at han gjør. Det selvdiggende venstreintellektuelle akademia har også store problemer med Ari, for han skriver jo ikke de bøkene tidsånden beordrer dem til å lese. De vil lese om Gaza mens de bader i rettferdig rødvin. Ari er mannen med de store følelser, og sånt passer dårlig i det postmoderne Norge. Følelser er for idrettsfolk, refuserte poeter og snille sosialkuratorer. Borgerskapet har også trøbbel med å svelge Ari. Det er ikke passende i slottets omgangskrets å antyde i en film at du har snortet kokain med polske horer i Las Vegas. Denslags må man jo gjerne gjøre i de kretsene, men du må ikke innrømme det. De historiene er forbeholdt sene guttekvelder i Holmenkollvillaens bibliotek med svindyr Armagnac i glasset.
Det eneste Ari gjør riktig nå, er det intelligente markedsførere alltid har gjort: Skal du nå fram, må du gjøre noe annet enn de andre. Den regelen gjelder for alle som vil selge et produkt eller flytte en tanke fra A til B, hvilket vanligvis er det samme. Der Erlend Loe skriver om tuslete menn som lar seg herse med av alfahunner, dytter Ari sin kvinne brutalt opp mot veggen og feier over henne, liksom. Ari er gurglende fan av Hemingway, men Ernest fikk jo sine machotakter skapt av en mor som egentlig ville han skulle være jente. Ari er et barn av Steinerskolen, og jeg regner med at det ihvertfall ikke er blokkfløytespillet eller eurytmi-timene i grønn stillongs som har fått Ari til å prøve å bli den ultimate machoforfatter. Avstanden fra macho til blodharry er dessuten temmelig kort.
At Ari nå plutselig er blitt Den Rasende Orlando i Skogen, passer perfekt inn i bildet. Men Aris problem er at mediebildet av ham både er det han vil ha, men samtidig også noe annet enn det han selv ønsker. Den virkelige Ari er det ingen som kjenner, vi kjenner bare stuntene. Mediebildet av enhver medienarcissist vil naturligvis begynne å leve sitt eget liv, og bordet fanger så fort du har debutert på scenen. Det blir som når Mia Gundersen tror det er viktig å si hvem hun har ligget med, for deretter å bli dypt sjokkert over at mediene slo det så stort opp. Ari er fange av sitt eget narcissistiske oppmerksomhetsbehov, og konsekvensene er mange, men selvvalgte. Du kan ikke bruke mediene til bokprofilering den ene dagen og forlange at de lar blitzlampene hvile når du er på tur med barna. Ulvene er overalt, og de eier deg.
Norge må kunne koste på seg en krangel mellom såkalte kulturpersonligheter. At Aris løp denne gangen også er bokprofilering, skal du være passelig dust for ikke å forstå. Boka kommer til høsten, Grimstadskurken er med, men i august ville det vært for obvious, og nå trenger Ari litt ekstra input til boka si. Men, krangel og offentlige fornærmelser mellom kulturpersonligheter gjør livet verdt å leve, det er en herlig oase i et nyhetsbilde som stort sett består av bestialske mord i privat eller nasjonalstatlig regi. At tabloidene lever av å regissere personkonflikter, er nå pensum på førskolen. Problemet for Ari i korstoget mot Grimstad var jo at Grimstad valgte den sterkeste av alle former for kommunikasjon, nemlig ikke-kommunikasjon. Utblåsningene fikk ikke gjensvar, selv om alle medier logret som kåte skjødehunder og drosjet Ari inn i studiovarmen med huiende sirener. Alle heiet jo på Ari i begynnelsen, også jeg - men så ble det jo aldri slutt på sjikanen fra Aris side. Derfor tapte han, for nordmenn liker ikke at man sparker etter hodet på en som ligger nede. Men julesalget er sikret.
Ari ønsker å være den frie, opprørske kunstneren, men dessverre - ingen kan være bohem i et land med folketrygd. Det Ari har stått fram med gjennom hele sin karriere, er da heller ikke kontroversielt for fem flate øre. Den eneste grunnen til at Ari er kontroversiell, er koblingen til den norske kongefamilien. Hadde han ikke hatt den, ville hvert eneste stunt blitt møtt med monumental gjesping og øredøvende skuldertrekk. Hans første steg som medienarcissist ble tatt da han tatoverte tabloidenes sekserterning på armen: Han elsket medienes dyrking av seg selv så høyt at han lot beundringen bli en del av sin egen kropp. Siden har utspillene vært dønn like. All denne energien burde jo egentlig kommet ut i en forrykende bok eller fem, men hans forfatterskap er hittil en påstand, og temavalgene viser at han ennå ikke har blitt seg selv: Dop, tilfeldige knull og heisaturer til Afrika var litterært hot for hundre år siden, men ikke i en virkelighet der enhver person ved hjelp av to tastetrykk kan få se blondiner bli penetrert av et esel. En mann som skifter visuell fremtoning 12 ganger i året, kan dessuten med rette mistenkes for å være en løk.
Bråket rundt Ari Gynt handler altså om at han er nødt til å bli seg selv. Han er intellektuelt understimulert, men det blir du jo når du henger på byen med fotografer som nærmer seg alle unge kvinner på følgende måte: ”Vil du bli nakenmodell? Jeg har atelier rett rundt hjørnet!” Ari: Skaff deg venner som er ferdige med sin mentale russetid, og slutt nå å google deg selv hver morgen, så slipper du å bli distrahert av obskure forfatterblogger, språksnobber og andre opphissende ting. Et subtilt angrep er langt mer effektivt enn en altomfattende krigserklæring. Du trenger ikke å mobilisere hele den russiske armé for å skyte ned en svakelig liten struts.

VG 7.2.2009

Julaften i Cannes

2008-12-25T12:23:00.000-08:00

Cannes, 25.12.08

Hva skal man si? Dette er første gang jeg feirer jul utenlands, tilogmed såkalt ”alene”, men likevel ble det en av de beste julaftener noensinne... I fem-tiden går jeg til mitt favoritt vannhull Carignan, øverst i Rue Suquet, for et lite glass. Der treffer jeg Robert, som viser seg å være engelsk, og hans hund Elvis. Dessverre har jeg glemt overføringskabelen fra digikameraet, men jeg kan forsikre at begge er et syn for guder, Robert i sin orange fleece arbeidsjakke med matchende traktorcaps, og Elvis, en liten manisk krølltopp av en bikkje, som synes å være på godfot med alle, bortsett fra når det kommer en hund forbi utenfor – da er den som en elektrisk pil og må hankes inn.
Jeg snakker litt med Leandre, verten, som går rundt med julenisselue på hodet, (lik mange av gjestene, jeg traff tilogmed Josef og Maria på supern) som anbefaler en god rødvin. Etterthvert kommer vi i snakk om østers, at naborestauranten har det som dagens anbefaling, og så sier Leandre plutselig:- Østers! Vi skaffer det på 10 minutter! Dermed løper hans venn ned på havnen og skaffer østers, nede hos Restaurant Bruns hjørneutsalg - dette landet som Odd Børretzen kaller ”Verdens mest siviliserte land” har jo såvidt jeg kan se ikke en eneste McDonalds, men på skalldyr-utsalget er det kø til enhver tid på døgnet... så treffer jeg en masse folk som er så vennlige å kunne engelsk, og vi blir gode venner, tilogmed sjømannen Arild, som andre sier er en profesjonell gambler, men so what, dette er stedet hvis du skal til Cannes, anytime.
Senere bestiller jeg bord på Mi Figue – Mi raisins. som jeg ikke skal prøve å oversette, men derimot hylle. Jeg bestemmer meg for Foie Gras i Armagnac til forrett og Tournedos til hovedrett. Foie Gras kommer med toast og syltetøy av himmelsk type, Tournedos viser seg – til min forbauselse å være et formidabelt stykke tunfisk, nok til en hel romersk legion - men wow! Rå og god inni, med et stykke ristet fersk foie gras øverst, i en saus fra engleavdelingen – som tilbehør kommer risotto, ostegratinert broccoli og en rekke andre delikatesser. Jeg må si nei takk til desserten og erstatter den med en liten kaffe og en stor cognac, det hele kommer på 55 euro. Det er vel omtrent hva man må ut med for en halvbedervet rakfiskmiddag på Lorry...

Hos Carignan to meter unna kan jeg stadig se at festen topper seg, folk danser (vi snakker om fem kvadratmeter her) og bestemor fra Paris loker rundt med reinsdyrhorn av plast på hodet... tilslutt må Leandre kaste kortene, hans kone kommer rasende (og da mener jeg RASENDE) ned og skjeller ham ut fordi hun har forberedt julemiddag og ingen Leandre er å se...
Jeg tusler opp til kirken som ligger et steinkast unna, der det er messe/julespill, med en rekke provencalske amatører (kor), levende lam og fløytespill, kirken er så stappfull at hundre mennesker må stå...
fortsatt god jul alle sammen.

Nå er det første juledag, det regner, alt er stengt og verden eksisterer ikke før i morgen... siden man jobber som en hund hele resten av året, er badekaret det eneste blivende sted nå i kveld, i selskap med Jan Garbareks himmelske "Officium" - og et godt glass calvados.

hilsen Dagfinn

Hvordan overleve i Frankrike, del 2

2008-12-22T07:02:00.001-08:00

Jula er regressiv, sies det. Å regrediere betyr å vende tilbake til tidligere stadier i livet, og det kan være så mangt, en del barn (og voksne) bruker regressive taktikker for å oppnå noe, man oppfører seg som et barn, for eksempel. Men jula er altså regressiv, for min del handler det om at jeg på julaften klokken 15.00 MÅ se den svenske versjonen av Kalle Ankas Jul, jeg MÅ ha en sigar - og jeg MÅ høre Helga Natt med Jussi Bjørling. De to første tingene lar seg jo ordne, men her i Cannes får man jo ikke inn SVT1, så dermed er siste løsning å bevege seg inn i piratnedlasternes verden, der jeg aldri tidligere har vært. Ved hjelp av en del knoting fikk jeg lastet ned en kortversjon av Kalla Ankas Ønskejul, men den var UTEN ROBIN HOOD! Krise. Robin Hood i svensk versjon ruler, men den norske er jo også fantastisk, med Gisle Straume og Rolf Just Nilsen. Et helt døgn brukte jeg på å laste ned en Robin Hood – men så viser det seg at det ”IKKE er en filmfil”, ifølge min Mac. Hva f*** er det da? Det er i slike stunder man skulle ønske man var en tolvåring, som har greie på slikt. Mine barn vil gi meg teknisk support etterhvert når de kommer på Skype, og akkurat nå holder jeg på med forsøk 2, for uten Robin Hood blir det ikke jul på meg.
Igår var jeg i kirken her i Cannes, Eglise de Notre Dame D´Esperance. Et vakkert byggverk, med en ro som bare kirker kan gi, en lise for sjelen, selv for en hardbarket ateist. De geistlige har arrangert en storslagen julekrybbe i kirken, og – tro det eller ei - putter du på 1 Euro blir det lys og bevegelse i det hele, engler daler ned i skjul, sauer dukker opp, møllehjul begynner å gå, tre hellige konger kommer på skinner og defilerer forbi jesusbarnet, med gull røkelse og myrra, en elefant følger deretter, klokkespillet spiller, lysene blinker, en kone går til vannposten, krybben gynger opp og ned, og så... slukker det, etter altfor kort tid, (leave them wanting more), og det er tid for å legge på en ny Euro...
Selv tente jeg et lys for Notre Dame de Lourdes, uten å vite hvem hun var, alle andre helgener var forsynt med en rekke lys men denne bare to, så derfor ble det tredje lys tent for denne helgen, av en norsk ateist i frivillig jule-eksil i Cannes. Senere får jeg vite at hun er katolikkenes svar på Snåsamannen:-) Da Madonna omsider ble gravid hadde hun valfartet til Lourdes, og vips - datteren ble oppkalt etter damen.

DAGENS OPPSKRIFT

Som den oppmerksomme leser vet holder jeg ekstremt lavbudsjett noen dager inntil pengene ruller inn, men har man et fransk supermarked innen rekkevidde gjør man da følgende:

(Aller først: Åpne vinen og hell i glasset for lufting)

TAGLIATELLE MED BLÅMUGGOST, CHERRYTOMATER, CREME FRAICHE OG SKINKE

1 pakke fersk tagliatelle, 350 gram, 1,50 euro
1 Bleu Auvergne, 2 euro
1/2 pakke skinke, 1 Euro
1 beger Creme Fraiche 0,75 Euro
1/4 boks Petit Pois (grønne erter) 0,50 euro
10 cherrytomater 0,50 Euro

Kok tagliatellen i 2 liter vann tilsatt 3 buljongterninger.
Smelt osten sammen med Creme Fraiche under omrøring.
Tilsett tomatene.
Når sausen er helt smeltet, tilsett petit pois og skinken skåret i terninger.
Bland det hele godt sammen.

Voila! Festmiddag for almost nothing. Da kan man unne seg en flaske av den utmerkede Gigondas 2007, som selges på Litteraturhuset for 100 kroner glasset. Her får man hele flasken for 7 euro...

PS: Denne oppskriften er TO porsjoner, eventuelt tre. Store! Dagen etter varmer man det resterende opp i stekepannen, og det smaker om mulig enda bedre. Bon appetit. Leve de fattige halvkunstnere, for de skal arve jorden! Iallfall restskatten...

hilsen Dagfinn

Hvordan overleve i Frankrike, del 1

2008-12-21T06:32:00.000-08:00

Cannes, 21.desember

Hei venner, nå er jeg vel installert i Morten og Anitas hyggelige leilighet i sentrum av Cannes. Oppholdet startet med en liten mail til NRK om når de skulle innbetale mitt honorar for november/desember, men derfra fikk jeg beskjed om at det skulle komme på min konto den 30.(!) Hva gjør man så? Furter en liten stund, og innser at man med den nåværende Eurobeholdning må holde seg langt unna restauranter fram til den 30. Men hva gjør vel det, når man kan gå i et fransk supermarked? Mitt lokale heter Champion og ligger 250 meter unna. Der får man Mousse de Canard for 2 euro og en vidunderlig flaske Medoc for 6. Så overlevelsen skal nok gå bra.
Jeg har begynt å skjønne Cannes nå, hvor det er kult og hvor man skal gå. Mitt favoritt vannhull er foreløpig Carignan, en liten vinbar øverst i restaurantgata Rue de St. Antoine/Rue de Suquet i den gamle bydelen. Møt den vakre Geraldine og du drikker vin der til du dør... Der satt jeg i går med en lite glass, på et bord der det sto reservert Tom Cruise;)
Skrivingen går bra, jeg skriver 5-6 timer hver dag, men har litt problemer med å balansere min omfangsrike kropp på Morten og Anitas høye stoler. Men det problemet løser jeg med å bevege meg ofte rundt i byen. Ettersom jeg går på lavbudsjett ordnet jeg meg i går følgende middag, ved å besøke bøndenes marked (rett rundt hjørnet) og supermarkedet Champion:

ROSASTEKT ANDEBRYST MED
STEKTE POTETER, KIKERTER
OG SAUTERTE GRØNNSAKER

1/2 andebryst, 4 euro
Krydre med salt og pepper og stek andebrystet
med fettsiden ned først,
snu det og stek det kort på andre siden.

Kjøttet må ikke bli gjennomstekt, så la det hvile når kjernen fremdeles er god og rød.

Halv boks petit pois(grønne erter) 50 cent

Halv boks kikerter (50 cent)

Varm opp ertene og kikertene.

Del opp 1/2 tomat (de er SVÆRE her nede!)
og stek den i andefettet sammen med 3 små, skivede nypoteter
og noen skiver paprika. Tilsett litt søt gele i fettet, og du har en glimrende saus.

Voila! Festmiddag for 65 kroner. Men den Medoc-vinen lever farlig....

hilsen Dagfinn

Exhibitionistvisa

2008-08-04T10:34:00.000-07:00

medborgare, idag skal vi ta för oss den nye tidens hjältar, nemlig kjendisarna. en kjendis är ju en person som er känd för att vara känd, og sellan mycket annat. Jag måste komma med en uppfordran till alla dagens föreldrar: Ge era barn mycket uppmerksamhet! Om ni inte gör det, risikerar ni nemligen att dessa barn i vuxen ålder blir hektade på att se sitt ansikte i en veckotidning varje dag før att behålla sitt självförtroende!

dom är popstjärnor och stylister
dom är reality-TV-artister
dom är fødd i den glansade veckotidningens tid.
dom har ingenting på hjärtat
men vid den allra minsta smärta
så ringer dom Se och Hør eller en tabloid:

jag måsta tala ut!
jag måste nu betro mej til hela världen!
jag måste tala ut!
jag har en filipens på stjärten!
jag måste tala ut!
Jag har ingenting att säga, men det måste ut!

och i tidningarnas redaktioner
räknar dom sina millioner
for dom vet ju för ta mej tusan vad folket vill ha!
har jan thomas sprutat botox i snoppen?
har han nånting naturligt i kroppen?
skal jan thomas få skyllad tarmen, och när blir det barn?

han måste tala ut!
han måste nu betro sej til absolut alla!
han måste tala ut!
han har grälat med agenten, Gurimalla!
han måste tala ut!
Han har ingenting att säga, men det måste ut!

ja medborgare. tidens hjältar är blivit dom som bara håller på med ytan. dom sover med gurkskivor på sitt ansikte om natten og förbrukar flera hektoliter hairgele på en månad, och deras fremsta aktivitet är shopping. Hej så glad jag är - för att ungdomen har nån att se upp til!

Det är Mia og Lene Alexandra
Christer Falck og tio tusen andra
ser dom inte sej själv i tidningen, så går dom banan!
Førr sa vi exhibitionister
nu är alla blitt ny-narcissister
som må ha bekräftelse på sej själv hundra gånger om dan!

(och) dom måste tala ut!
dom måste genast tala med en journalist!
dom måste tala ut!
om vem dom hatt sej med i sängen sedan sist!
dom måste tala ut!
om sina feta nya jeans som är så bra!
Dom har ingenting att säga, men det måste ut!

NRK P1 Reiseradioen 20.6.2008. Tekst Dagfinn Nordbø, melodi og fremføring Yngve Fritjof Kristiansen

Sången om 7.juni

2008-06-18T11:16:00.000-07:00

Hej nu ska jag berätta och ni ska höra på
om sjunde juni nittenhundrafem
det var den dan då Unionen delades i två
av några idioter av nån män!

Av världshistoriens dumma storpolitiska beslut
beslöts det här av Nordens största as
för tänk hur kul det blivit om vi hadde hållit ut
det vore et sjuhelsikes kalas!

Ja medborgare: Norge og Sverige måste genast återførenas som én nation! Ni norrmänn har ju två tusen oljemilliarder på banken. Två tusen milliarder! Det är ju så det räcker til alla oss svenskar också! Vi svenskar som reser til Norge kommer ju snabbt i et våldsamt behov av pengar, särskilt om vi ska køpa oss en øl i Oslo. Där kostar jo två pilsner og en smørgås ganska eksakt en miljon norska kronor! Pluss tips! Men, åker man till Drammen - får man två pilsner og en smørgås för bara en HALV miljon. Pluss tips. Jag har et förslag: om vi fusjonerar, och vi svenskar får hälvten av alla era oljepengar, då får också vi råd med att køpa en øl i Oslo!

Medborgare, høy glasen för denna min idé
et leva! för en svensk-norsk union.
JAS-Gripen-jagarflygplan det får ni gratis med
Om Norje vill bli vår bensinstation!

Som bonus får ni Lill-Babs och Gøran Persson med
och Runar Søgaard får Ni i retur!
Ni spelar dårlig fotboll, den saken fiksar vi
vi schickar Åge Hareide, och Drillo sån før säkerhets skull, i rymdraket upp enda till Merkur!

Och en annan sak: Om Norje och Sverige fusjonerar til en nation, med JAS-Gripen flygplan og allt, - DÅ KANN VI INVADERA POLEN! Det har ju vi svenskar talat om i hundratals år! Ja, låt oss invadera Polen! Nu! Då har vi världens bästa krigsflyg, verdens bästa bensinstation – och VÄRLDENS BILLIGASTE HANDVERKARE!

Dessutom föreslår jag at våra kungahus
blir rationaliserade till ett
Då kan dom bo tilsammans i OBOS-lägenhet
och løsa korsord og sudoku titt och tätt

ja....våra kungar, dom är ju inte eksakt ordens mästare, och det här är altså et förslag som gör att Kalle og Halle kan utbilda sej när dom dricker kvällskonjaken.

Och Silvia og Sonja kan sitta hela dan
och diskutera villka som är bäst
av skønhetspreparater och Botox – Restylan
och göra drottninglivet till en fest!

Medborgare, høy glasen for denna min idé
et leva! för en svensk-norsk union!
Jag sjunger denna uppmaning om broderskap och frid
för lyssnarna av Reiseradion!

Melodi og fremføring: Yngve Fritjof Kristiansen. Tekst Dagfinn Nordbø. Nyskrevne viser i Cornelis´Vreeswijks ånd blir fremført live på Reiseradioen hver fredag i hele sommer.