Sunday, May 2, 2010

Monstertrikken

Alle vet hvor høyt bergenserne elsker byen sin. Sannsynligvis er det en type kjærlighet som også fører til fornuftige beslutninger.


For mange år siden utgikk det et bud fra dikteren Jan Erik Vold om at alle Oslofolk måtte elske trikken. Jeg gikk rett på. Man må jo liksom elske et søtt og hardtarbeidende vesen som ikke vil noen noe vondt, går på skinner og ikke spyr ut et eneste gram eksos. Og jeg fortsatte å elske trikken. Men så skjedde det noe: Monstertrikken meldte sin ankomst. Den veier 65 tonn, er dobbelt så tung som forgjengeren, og lyder navnet SL-95. Når den kommer buldrende bortover byens gater høres det ut som et fylleslagsmål mellom Odin og Tor, grunnen rister, kaffekopper fra Frogner til Grefsen ramler av bordet i forskrekkelse, katter spontanaborterer og gatelegemer gjøres effektivt om til pulver. Monstertrikken skal fram. Ikke nok med det, den skal pinadø fram hvert tiende minutt. Over natta ble Oslo by omgjort til en togterminal, der det som tidligere var fortau, nå fungerer som perronger.

Kongen i gata

For det er jo ikke tvil om hvem som er Sjefen. Prøv å spasere den trange Thorvald Meyers gate med et småbarn i hver hånd, og jeg skal love deg hjerteklapp når Monstertrikken kommer feiende i godt over marsjfart, med hornet på full guffe. Ikke bare er denne skapningen et regelrett tog, men for enkelte av førerne er det tydelig stimulerende på fartsgleden å ha 65 tonn stål mellom beina. Den ultimate trikkeopplevelsen er å sitte på en utebenk i Gamle Drammensvei idet to Monstertrikker passerer samtidig. Nærmere et Katla-utbrudd er det vanskelig å komme. Og spørsmålet er jo, hvem skal byen være til for? Er den til for barn på sparkesykkel, gamle damer med gåstol eller spaserstokk, ungdom på longboard, syklende kontorister og unge par med barnevogn? Nei dessverre. Oslo by er okkupert av skinnegående panserstyrker. Spør den første drosjesjåføren du treffer hvor mange ganger han har punktert på skinnegangen. Spør hvem som helst om de har hatt en nær-døden-opplevelse fordi trikken kom brasende som Runaway Train ut av det tomme intet. Historikere kan fortelle at byen i gamle dager var en kakafoni av klapring og bråk fra hestevogner, men jeg nekter å tro at det var verre enn nå. 

"Ta den grønne blå"

Det mjaues i det uendelige om hvor miljøvennlig trikken er. Men støy er også forurensning, og hadde decibel vært et politisk korrekt parameter på linje med utslipp av CO2, ville Greenpeace aksjonert mot Monstertrikken hver bidige uke. Og stiller jeg spørsmål om økonomien i det hele, kommer det nok en flittig transportforsker i SV-busserull og kakker meg i hodet med noen tall. Hva koster det å holde skinnegangen og strømtilførselen i stand? Hva er prisen for skadene på gatelegemet, som i Oslo er svært dårlig fundamentert? Og hvor smart er det å gjøre Oslo til en togterminal, når infrastrukturen ikke er tilrettelagt for å skille trafikantene? Andre byer nyter godt av noe som heter byplanlegging, men denslags er et ukjent fenomen i Norges hovedstad.

Hull i veien, hull i hodet.

Min nabo kjørte for en stund siden venner fra Romania på sightseeing rundt i byen. Etter en times tur uttrykte de at de nå følte seg som hjemme, for hullene i gatene var akkurat som i Bucarest. Men da de gikk ut av bilen for å se nærmere på saken, ombestemte de seg. Dette var nok verre enn i Bucarest. Og trafikkbildet er en merkelig masala der alle må kjempe om plassen, og så å si ingen har sin egen trasé å ferdes i, bortsett fra trikken, som altså går på skinner, og nå altså må kalles Toget. En by trenger fleksible transportmidler, men i Oslo står det kilometerlange køer av trikker så fort en stakkars bilist har parkert fem centimeter feil.
Da Monstertrikken ble bestilt, gjorde byen en kapital feil. De glemte å gjøre som bergenserne nylig gjorde: Be om å få vogner som var utprøvd i bygater fra før, og som kunne vise til fornøyde brukere. Oslo slo til på laveste anbud, og dermed fikk byens borgere slite med en trikk som aldri noensinne hadde gått i en annen by, og som heller aldri vil gjøre det igjen. SL-95 er det noen på dialekt vil kalle et ”fordømt bælaherk”, og absolutt ingen vil gråte når den en gang blir spiker. Hva det har kostet oss å ha den gående, vet ikke engang Vårherre. 
Når byråkratene snart skal bestemme hva som blir hovedstadens trikkevalg, burde de kanskje først bli lenket fast et par døgn til et utebord, ganske nær skinnegangen på valgfritt sted i Oslo sentrum. Hvis de da ikke blir altfor hørselsskadd og tomsete av opplevelsen, håper jeg de kommer opp med noen ideer som igjen kan gjøre denne byen til et sted for mennesker.  Innkjøpskomiteen kan for eksempel droppe ihvertfall én av de vanlige gutteturene til Europa, og ta seg en helt alminnelig tur til Bergen.


VG 2.mai 2010

2 comments:

matsbernhoft said...

Håper MANGE av Bergens bybanemotstandere leser det du skriver. Et av argumentene mot bybanen var at den angivelig skulle være så bråkete. Veitrafikk er jo som kjent lydløs. Nå når den først er på skinner og prøvekjøringen pågår er det galt at den er så stille at man ikke hører når den kommer. Det er visstnok livsfarlig for alle syklistene som har funnet ut at det kjekt å sykle i skinnegangen. Ikke lett å gjøre alle til lags selv uten monstertrikker.

Anonymous said...

Veldig bra innlegg! Jeg er overrasket over hvor lite skriving det er om fadesen og lydforurensningen fra verdens mest bråkete trikker i stakkars, lille Oslo..