Skremmedirektoratet

 Helsedirektoratets røykekampanje er skremmende dårlig.

I min 15 år lange karriere som tekstforfatter i reklamebransjen møtte jeg ofte en type kunder som kan kalles Brosjyrekundene: De som trodde at det å lage en papirbrosjyre var løsningen på en kommunikasjonsoppgave. Etterhvert fikk vi Hjemmesidekunden, som trodde at det å lage en hjemmeside var det samme som å lage en papirbrosjyre, bare elektronisk. Kunden ringte gjerne og spurte: "Er siden ferdig?"

Mange av disse oppdragsgiverne kom fra det offentlige, og dessverre må man fastslå at disse folkene er landets dårligste reklamekjøpere, og landets svakeste kommunikatorer. De har sjelden markedsfaglig eller kommunikasjonsrettet utdanning eller erfaring, og ser på reklamebiten som en nødvendig uting de må gjennom. Pardon my french, men det å være en avdanket journalist, som helsebyråkrater med informasjonsansvar ofte er, betyr ikke at du kan noe om reklame. Dette er svært tydelig i Helsedirektoratets nye kampanje mot røyking, som nå ruller over skjermer og lerret i Norge. Vi skal skremmes til å slutte å røyke, ved hjelp av filmer med såkalt sterke, følelsesmessige og skrekkbetonte virkemidler. Den samme visa man har kjørt på i årtier, bare med litt sterkere effektmakeri for hvert år. Med en unnskyldning til alle landets barnehagebarn: Dette er retorikk på barnehagenivå.

Bø!

Ja, de har ropt BØ! som vanlig. Årets utgave av ordet "Bø!" er en innkjøpt australskprodusert kampanje. Istedenfor å gjøre en skikkelig kommunikasjonsjobb som er optimal for Norge, og tilpasset forskjellige grupper i befolkningen, har de dubbet en skremmefilm som visstnok har fungert i andre land. Det er en billig og lite ambisiøs løsning - og virker den? Det forklares på denne måten: "En undersøkelse som Sentio har utført på oppdrag fra Helsedirektoratet, viser at fire av fem synes det er greit å vise konsekvensene av å røyke som virkemidler i kampanjer. Tallene viser også at tre av fem som røyker støtter virkemidlene i kampanjen som starter den 3. januar." Tre av fem betyr nemlig at de bommer på målgruppen røykere i to av fem tilfeller - og det er altfor svakt. Hadde jeg vært leder for en bedrift og min markedssjef sa han nådde tre av fem kunder, ville jeg tippet ham utfor balkongen.

Direktoratet kan på sine sider fortelle at Regjeringen i år har bevilget 19 millioner til medietiltak mot røyking. 19 millioner? I 2010 dro Staten inn 7436 millioner på tobakksavgiften. Man bør nesten mistenke dem for å gjøre en elendig jobb med vilje.

Se, vi har gjort noe!

Byråkrater har fast jobb, og iblant må de ut og bevise sin eksistensberettigelse. I Helsedirektoratet foregår dette ritualet første halvdel av januar, når mediestøyen rundt såkalte nyttårsforsetter er på sitt tåpeligste. Problemet er at nyttårsforsetter reellt sett er en huskeliste for hva man skal gjøre første uke i januar. De er glemt resten av året. Hadde Helsedirektoratet gjort en grundig kommunikasjonsjobb, ville de vært tilstede hele året - med tilpassede budskap for forskjellige målgrupper. Når Staten drar inn nær åtte milliarder på tobakksavgift, burde den i anstendighetens navn bruke ti prosent på forebyggende og røykesluttrelaterte tiltak. Vi burde hatt kampanjer som fokuserer på et langt bredere spekter av fenomenet røyking - for eksempel nytelsesaspektet. Men nei, det at noe er en nytelse, er en tabu i de offentlige kontorer. Smell heller med kanonene og rynk øyenbrynene, for det er det norskeste av alt. Og det minst virkningsfulle.

Hva må gjøres?

Vi burde hatt tiltak som treffer barn, nybegynnere, festrøykere og storrøykere. Vi burde hatt intelligente budskap, skreddersydd for hver enkelt gruppe, og testet i fokusgrupper av norske markedsfolk. Skremmekampanjen av året er fokustestet her i landet, men den er like enøyd likevel. Vi burde hatt konkurranser med fete premier, og invitert landets beste reklamefolk til å lage de mest effektive informasjonstiltakene til spesifiserte målgrupper, inkludert virale kampanjer, radio, mobil og sosiale medier. Skal man nå ut til ungdom - bruk ungdom som idémakere. Ti ungdommer er mer kreative enn alle norske direktorater tilsammen. Vi burde hatt budskap med humor, budskap med finesse, budskap som er tilpasset det mangfoldet av aspekter som røyking handler om. Istedenfor får vi dette idiotiske knyttneveslaget, som lager et helvetes rabalder en kort tid  - og "får mange til å ringe Røyketelefonen", som Direktoratet skryter av på vegne av sin temmelig amatørmessige, dubbede film. Men det er ingen indikasjon på at mottakerne slutter for godt eller reduserer sin røyking over tid.

Vil du nå fram til en røyker på en retorisk intelligent måte, slår du ham ikke i trynet. Du tar ham i hånden, og setter deg sammen med ham på en benk under et tre. Så spør du hvordan han har det - og så kan retorikken begynne.

VG. kronikk 7.1.2012

Vår ære og vår mat

Over hele Europa står matkultur og opprinnelsesmerking sterkere enn noensinne.

I Norge går Tine stikk motsatt vei. De er i ferd med å begå selvmord.

Nordmenn er laget av brunost. Vi spiser 9000 tonn i året, og grunnlaget ble lagt av Anne Hov, som eksperimenterte med rømme og fløte på seteren Solbrå. Denne bakgrunnshistorien er perfekt for å skape en merkevare. Produktutviklere over hele verden ville gladelig solgt bestemoren sin for den  - fordi den er sann. Gudbrandsdalsost ble kokt i jerngryter, men da ysteriene gikk bort fra jerngryter oppsto det jernmangel i befolkningen. Det sier alt om hva Gudbrandsdalsosten har betydd, og fortsatt betyr i Norge.

Tine kjører reklamefilm med blussende smårollinger som får stukket en skive rykende ferskt brød med brunost i hånda. Genialt, selvsagt. For nordmenn er brødskive med brunost en smak av barndommen, og Gudbrandsdalsost topper listen over matvarer vi tar med oss til utlandet.  

Men nå vurderer Tine å slutte å produsere Gudbrandsdalsost i Gudbrandsdalen. Det sparer de usle 5,8 millioner på, av en omsetning på 20 milliarder. Ikke fortell det til italienerne, tyskerne og franskmennene, de vil jo tro at Tine har røyket både sokkene og skoene sine. Det Tine vurderer er jo å kaste landets sterkeste merkevare rett i søppelkassen. De skroter også alle de titalls millioner de har brukt på å bygge den opp og vedlikeholde den. 

Legger de ned den eneste produsenten av dette unike produktet, er de på en enda strakere kurs mot bløffmakeriet. Ingen vil tro på en reklamefilm om Gudbrandsdalsost, så lenge historien er borte. Det er bare i Lom den ekte Gudbrandsdalsosten lages. Dette vil Tine gå bort fra, hvis de nå ikke går i tenkeboksen en gang til. Man legger ikke ned den eneste produsenten av Norges nasjonalost  - man lager en attraksjon av det. Meieriet for Norges nasjonalost burde hatt titusener av besøkende hver sommer, med informasjon, historie, produktprøver, omvisning, budeier med fletter og hele sirkuset.

Hvor er stoltheten?

Hvordan kan en bedrift tenke ut et så katastrofalt feilgrep? Fordi de tror forbrukerne er lette å lure. Tull. Den som er tro mot sin merkevare, sitt produkt og dets tradisjoner, er sikret et langt liv, folkets kjærlighet og penger i kassa. Forestill deg en bonde i Parma som får beskjed om at produksjonen av Parmaskinke skal flyttes til Sør-Italia. Han ville satt seg på traktoren med kameratene sine, og deretter pulverisert Roma. Han er nemlig bærer av noe som heter stolthet. Og kanskje er det nettopp det Tine mangler? Vel, det er aldri for sent å bli stolt. Stolthet må bygges opp, og det gjøres ikke ved å snu kappen etter vinden. Og ikke ved å uthule sin kjernevirksomhet med produkter man "tror" vil bli en suksess. 

De kronene som eventuelt spares ved å legge ned Lom og Skjåk Ysteri, vil gå med til lansering av ett eneste av Tines tøvete nye produkter, for eksempel ferdigdeigen NÅ Minipizza. Pardon my french, men er det dette makkverket vi skal putte i barna våre, mine herrer direktører? En smørje av hvitt mel, svært usunt palmefett, hvetestivelse, emulgator og etylalkohol? Er dette fremtiden? Tror ikke det. Går salget av brunost ned fordi brødskiva taper terreng, vær heller offensiv: La våre beste kokker lage en heidundrende kokebok med 300 kreative anvendelser av G-35,  og gi den bort i alle landets butikker. La halvparten av boka være folkets egne oppskrifter, og gi den beste bidragsyteren fjorten dagers gårdsferie i Gudbrandsdalen.

Løgn er ikke sannhet

Samfunnsansvar for en næringsmiddelprodusent som Tine handler i 2011 om å opprettholde lokale produkter, med en troverdig historie, og med et klart blikk på sunnhet og økologisk bærekraft. Det er bløff å merke ostene med logoen Lokale Oster, når de ikke er produsert lokalt. Det er hult å snakke om økologi, når et norsk bondesamvirke pusher juicekonsentrat som dieselfraktes rundt halve kloden. Det er løgn å snakke om sunnhet, når man selger frokostprodukter med 13 gram tilsatt sukker per 100 gram.

Som sagt tror jeg Tine er i besittelse av stolthet. Den er bare litt bortgjemt og flatklemt, eller bedøvet av innleide BI-folk med dyr Blackberry og billig personlighet. Sikkert fint på BI, men spør du dem hva Lom er, vil de antagelig svare at det er etternavnet på en amerikansk skuespiller, og deretter fly ut av vinduet.

Nei, vi trenger ikke å lage fakeprodukter som liksom skal være italienske, for vi har de beste råvarene og tradisjonene selv, og kokker i verdensklasse. Økonomidirektører er noen støvere med tall og Powerpoint, men de virkelige vinnerne er de som samtidig forstår betydningen av sterke, troverdige merkevarer. Har man ikke disse folkene eller denne innsikten, vil vi etterhvert leve i et Mikke Mus-land av historieløse etterligninger, med blasse, kortlivede produkter og en utvannet matkultur - tilsatt sukker.

Gudbrandsdalsost skal selvsagt produseres i Gudbrandsdalen. Det finnes ingenting som heter Lofottorsk fra Larvik.

twitter.com/DagfinnNordbo

Artikkelforfatteren har arbeidet med merkevarebygging, markedsføring og produktutvikling for en rekke store norske og internasjonale bedrifter.

VG, 13.3.2011

Nødvendigheten av å ikke lese romaner

HVEM FAEN HAR innbilt deg at det er kult å lese romaner,
læreren din kanskje, eller Forlagsbransjen? - de juger så det
renner av dem, det eneste de vil er å ha lønna si, og selvsagt
en stor del av lønna di, og i tillegg vil de ha makten over
hodet ditt, de vet jo alle sammen at det er grunnleggende
idiotisk å tro at man kan lære noe om livet ved å lese norske
romaner, noe du selv også vet, der du sitter, ikke aner jeg
hvor du sitter nå, kanskje i en IKEA-lenestol, med bena
trukket godt opp under deg, med en eller annen eksotisk
økologisk og rettferdig dyrket te i en korrekt kopp ved siden
av deg, du tror du ser viktig ut, men det er feil, helt feil,
du ser bare uintelligent ut, og det er fordi du innbiller deg
at romanen er smartere enn deg, men nå, nå skal du liksom få
dannelse, nå skal horisonten din bli bredere, men hvor smal er
den egentlig, horisonten din? fem centimeter? ti kilometer?
hvor bred horisont kan man få? og nå skal du altså, ved å lese
en roman, bli en mer spennende samtalepartner, og innerst inne
vet du at dette er det rene sprøyt, ingen lærer virkelighet av
å lese de romanene og det har heller aldri noen noensinne
gjort, og derfor skal du slutte å lese dem, når trodde du at
du lærte noe om livet ved å lese i en selvopptatt og
overpriset trykksak, hausset opp av velsmurte bokklubbkjeder
og steinrike bokhandlere? som stort sett handler om
sekstiårige menns historie om at de sutret i femti år om faren sin eller hestene hans og deretter gikk til en psykolog som brukte noen måneder på å få dem til å slutte med sutringa og så skrev sekstiåringen en 500 siders murstein om det, og hvem bryr seg, eller hyperbarnslige folk med bankebrett eller oppvekst på
Vestlandet som flytter til hovedstaden og i en alder av
femogtredve finner ut at man må skrive 300 sider om dildoer,
eller kanskje engler, men hør, innerst inne vet du jo at du
aldri har lært noe som helst av de bøkene, bortsett fra at du
har fått litt mer å tørrprate om med andre noksagter, som helt
sikkert har lest akkurat de samme bøkene, for det har de jo i
dette landet, alle leser de samme bøkene og husker akkurat nok
(eller akkurat lite nok) av innholdet til å gjengi det løselig
for andre på en eller annen kaffebar på der den ene 26-årige
halvkunstner-slackeren etter den andre faller ned av barstolen
av melkeoverdose, men før de falt kalte de altså dette å lese
den romanen en opplevelse, noe det selvsagt ikke er, bokstaver
er ikke opplevelser og har aldri vært det, bokstaver er
bokstaver og ikke noe annet, livet befinner seg ikke hos deg
når du sitter i en IKEA-lenestol og leser, livet befinner seg
et helt annet sted, et sted du ikke tør å dra til, et annet
sted enn der du til enhver tid er, du er feig, så derfor
oppfordrer jeg deg i dette øyeblikk til å hive alle romanene
dine på dynga og tenne på, eventuelt legge dem på et loftsrom
hos bestemora di inntil du må i buret og trenger lesestoff,
men hør nå, nå skal du gå ut og finne ut hvor livet ditt
befinner seg, for der du er nå, der er det ikke, det er et
annet sted, og det er dit du må gå, ta på deg skoene, nå, gå
ut døra, gjør hva du vil, finn nærmeste kneipe og drikk deg
dritings, fornærm bartenderen på det blodigste selv om han er
utlending, stikk av fra regningen, legg an på den som sitter
ved siden av deg ved bardisken, vær utro, all forskning sier
jo at det er det alle vil, forfør i tillegg en person av samme
kjønn, knus et butikkvindu, stjel en mannlig utstillingsdokke
og heng den i et reip i det største kastanjetreet, ring
avisene og si det er Jens Book Jensen som har gjort det, rip
opp lakken på 12 blanke Audier i Nobels gate, piss på vinduet
til Grand Cafe midt under formiddagsjazzen, løp inn på
Stortinget og selg tikronersmynter for femti øre og se hva som
skjer, balanser på takene fra Freiareklamen ved Egertorget og
bort til Øvre Slottsgate, ta opp en ropert og skrik til alle
at du vil hoppe ned og bli en blodsplash i den nye
7-juni-brosteinen på Karl Johan hvis du ikke straks får et
gratisabonnement på Asker og Bærums Budstikke, renn gatelangs
med flygeblader der du påstår at Erlend Loe ser ut som en
blanding av Albert Åberg og en deodorant, treng deg inn i
Høyres Hus under et frokostmøte mens du, iført et rosa
puddelkostyme biter Erna Solberg mellom knærne og synger tyske
folkeviser, si at du har rabies, la deg arrestere av to digre
politimenn under full mediedekning og legg så frem legeattest
på at du er riv ruskende normal, spankuler rundt i en
psykiatrisk poliklinikk og gjør narr av psykiateren, riv
strikketøyet og ukebladene ut av hendene på alle
hjelpepleierne, klag på maten hos Bagatelle, reis til
asylmottaket og søk asyl i Norge, forelsk deg der i en vakker,
blåsvart kvinne fra et afrikansk land, bruk ordet neger 10.000
ganger hvis noen spør deg nærmere om saken, bli med dama på
flyet hjem idet hun får avslag på asylsøknaden, slå deg ned i
hennes landsby og hør løvene parre seg på savannen, få fem
barn, bli landsbyhøvding, selg intervjuer til noen bleikfeite
feature-journalister fra VG som kommer for å besøke den norske
gærningen som slo seg opp som høvding i det indre Swaziland,
krev aldri mindre enn femti tusen for et bilde av deg og kona
og ungene, reis hjem til Norge tre ganger i året og lag
skandale i Operaen, spill Svensktoppar svinehøyt med en
medbragt CD-spiller midt i Rigoletto, gå på FrittOrd-prisutdelingen 
og promp så høyt at Francis Sejersted besvimer - gjør hva som helst - 
men for all del: ikke les norske romaner, for inni romanene, 
der foregår det ingenting. 
Absolutt ingenting.








Dagbladet, 21.5.2005

Næringslivets snørrunger

  

Vi blir ufrivillig oppringt av dumme roboter, og firmaene som eier dem er ikke spesielt smarte de heller.

Det begynte i forrige uke. Mobilen ringer, jeg tar den, og hører en merkelig summetone. Jeg ringer tilbake - og får det samme corny signalet. Dette gjentar seg hver dag, inntil plutselig en damestemme spør om det hun snakker med Dagfinn.

Med andre ord: en helt vanlig dag på jobben. En telefonterrorist på tråden. Jeg tåler det, selv om det er ekstremt irriterende. Å reservere seg mot telefonsalg er umulig for næringsdrivende, og for privatpersoner er det heller ikke å mulig å reservere seg mot markedsundersøkelser eller meningsmålinger. Privatpersoner kan heller ikke reservere seg mot oppringninger fra de man har et kundeforhold til. Vi er altså stuck, vi må liksom tåle det, men man kunne kanskje be om litt mer profesjonelle metoder? Firmaene kjøper våre telefonnumre og mater dem inn i oppringningsprogrammer. Det er altså roboter som ringer oss, og de oppfører seg som renspikkede idioter. De er som snørrungene som ringer på døra og stikker av. Jeg vil tro at eldre folk som ikke er vant med denne dusteteknologien, vil bli skremt. Mange eldre vil for eksempel tro at det er kriminelle som ringer opp for å høre om man er hjemme, og det kan det jo utmerket godt være. For det er jo ikke mulig å spore nummeret - det har nemlig telefonsalgfirmaene vanligvis fjernet fra opplysningen 1880.

Servicekvalitet?

Jeg har tidligere jobbet med produktutvikling for mange av landets største bedrifter. Et av oppdragene var for eksempel å måle kundens servicenivå pr telefon. Dermed fikk vi effektive måleverktøy for kvaliteten på bedriftens kundeservice, men denslags tøv driver jo ikke telefonsalgsfirmaene med. De leier et billig lokale i distriktene, kjøper et dataprogram og hyrer inn noen stakkars studenter, som trolig sitter på provisjonslønn. La oss ta for eksempel firmaet TalkPro, som holder til i Lillehammer og Sandefjord. Det er de som står bak roboten som ringte meg, blant annet fra nummeret 61 60 67 40. Jeg foreslår at de lar sine dustemikkelroboter og ringe opp sine gamle besteforeldre en ukes tid. Eller enda bedre, la robotene ringe bestemor, som kanskje bor alene, og er litt engstelig,  - la henne få høre en skummel lyd i telefonen, dag etter dag etter dag. Artig, ikke sant? Tror ikke det.

Gjør det selv

Men er det dette TalkPro driver med, altså telefonterror? Åneida. De har faktisk kostet på seg å publisere sine "Verdier" på hjemmesiden: "Våre 3 verdier, profesjonell, resultatorientert og operativ har et tydelig innhold for oss. De er valgt ut basert på intervjuer med våre interessegrupper, men først og fremst videreutviklet i samarbeid med våre kollegaer og kunder."

Det er jo bent sagt rørende. Men vi som blir oppringt, vi er ikke tatt med på råd. Vi er rene profittobjekter. Vi skal tåle dette døgnet rundt, og vil sannsynligvis aldri få en reell mulighet til å reservere oss. For å bøte på dette avsindige misforhold foreslår jeg at TalkPro offentliggjør navnene på sine eiere og styremedlemmer, dersom de i det hele tatt har noe som ligner på et kompetent styre. Så kan vi alle ringe dem av hjertens lyst, når som helst på døgnet. I første omgang kan vi nøye oss med å ringe herr Ole Jørgen Kvarsvik, som står oppført som styremedlem og daglig leder. Han har telefonnummer 997 22 204.

Når han tar telefonen, legg på med en gang. God fornøyelse!

Den politiske korrekthet

Et amerikansk forlag har fjernet ordet ”nigger” fra Mark Twains satiriske roman Huckleberry Finn.  De er løgnere.

Det er ikke noe nytt at noen prøver å pynte på historien. I det gamle Sovjet ble det gjort i stor stil, og i Kina jobber hundretusener med det samme. Kineserne pynter også på nåtiden, ved å sensurere nettet. Men i USA? Forlaget som fjernet ordet nigger unnskylder seg med at språkbruken ikke er passende for barn, og tror at boka vil få flere unge lesere ved å dempe språkbruken. Men da forsvinner jo hele intensjonen med satiren, og Mark Twain var ingen idiot eller rasist. Mange regner Huckleberry Finn som historiens første antirasistiske roman. Ernest Hemingway sa at ”All moderne amerikansk litteratur kommer fra denne boka. Den er den beste vi har.”

Mark Twain var en humorist og satiriker av format, og hadde nok gledet seg stort over at det fremdeles er rabalder rundt Huckleberry Finn, som ble utgitt i 1884. Som humorist bruker Twain sterke språklige virkemidler for å få fram budskapet sitt, og da må du regne med reaksjoner. Men hva tjener sensuren til? Ikke godt å si. Det er nok noen som skal skånes.

Sensur! Sensur!

I 1955 lagde CBS en TV-serie basert på boka – kraftig sensurert, og med en hvit (!) skuespiller i rollen som slaven Jim. Dummere får det ikke blitt. Musikeren Frank Zappa kjempet knallhardt mot senatorfruene som ville sensurere rocktekster, men enden på det hele var at CD´er nå lenge har blitt merket med en klistrelapp der det står ”Explicit lyrics”. Det er nok de stakkars barna som skal skånes, ja. Men hva hører amerikanske barn på? La oss nevne den svarte rapartisten Dr.Dre. Tar du vekk ordet ”nigga” fra den mannens  tekster, må han se seg om etter ny jobb umiddelbart. Forlaget som ga ut den sensurerte Huck Finn fjernet ordet ”nigger” 291 ganger fra boka – det tilsvarer omtrent en halvtime med Dr.Dre på scenen idag. Går du inn på YouTube og søker på Chris Rock+niggas/black people, vil du finne en meget intelligent svart standupkomiker som behandler begrepet nigger på en måte som får absolutt alle til å le seg i hjel – og tenke seg om.

Skulle vi overført den amerikanske debatten til Norge, burde vi diskutere bruken av ordet pakkis. Vi har for eksempel romanen Pakkis, som ble skrevet av en ung pakistansk gutt. Hva mener han med å bruke den tittelen? Selvsagt ønsker han å få fram et budskap, at pakkis blir brukt som skjellsord. Det er på sin plass å nevne at pakkis ofte blir brukt som skjellsord – av unge pakistanere. Det bør overhodet ikke overraske, selv om det sikkert er nytt for de som holder seg med en blendahvit omgangskrets.  Pakistanere kaller ofte nordmenn for ”poteter”. Jeg flirer av det, for de har jo ofte rett. Men mange vil helt sikkert bli rasende.

Ikke si gøyner!

For ikke lenge siden skrev jeg en skillingsvise om et slagsmål i det norske sigøynermiljøet. Hendelsen var som skapt for en skillingsvise, med sterke følelser, skyting og det hele. Dagen etter at jeg leverte teksten til NRK kom Språkrådet med direktiv om at ikke lenger var lov å si gøyner. Nei kjære landsmenn, sigøynere heter nå ”rom”. Visa kunne dermed ikke sendes på NRK, og gikk isteden på lufta i den ørlite mer rocka Radio Tango. Virkeligheten i dag er at alle nordmenn er pålagt å bruke betegnelsen rom, mens alle sigøynere bruker ordet sigøyner.

Hva er så hensikten med all ordsensur? Muligens at noen skal føle seg litt bedre. Men hvem da? Medlemmer av Den Politisk Korrekte Kirke Av De Siste Dagers Hellige skal til enhver tid framstå med sin velmente fromhet, og vise for all verden at de er antirasister bedre enn alle andre. Kikker du imidlertid på telefonlisten deres over sist ringte personer, vil du sannsynligvis ikke finne en eneste person av utenlandsk opprinnelse. 

Den nevrotiske frykten for å fornærme noen er idag blitt ett av de største hindrene for fri debatt og meningsutveksling. Det verste vi liksom kan få her i Norge, er ”danske tilstander”. Men det er jo i Danmark debatten er frisk og underholdende! Mange folk som påstår å være på venstresiden her i landet finner seg i hva som helst av undertrykkende praksiser, i et merkelig ønske om å fremstå som gode og inkluderende. Sist ut er den kvinnelige nestlederen i LO, som ønsket hjertelig velkommen et kurs for kvinner som ønsker å venne seg til å gå med niqab. Gratulerer med dagen. Kommer det et kurs for kvinner som ønsker å venne seg til å gå med fotlenke, får de vel økonomisk støtte fra LO. Jeg regner med at hennes meningsfeller også syns det er genialt å sensurere Huckleberry Finn, og at Pippi Langstrømpes far ikke lenger må hete negerkonge, men sydhavskonge. I sannhetens navn må vi nok ta fatt på hele litteraturlisten, inkludert Ibsen, Joyce og hans likemenn, og boka Frognerfitter burde straks bli omdøpt til Frognervaginaer, under tvil Frognermus. Da jeg spurte forfatteren Ingvar Ambjørnsen om hva vi nå skal kalle hans roman Hvite Niggere, svarte han: 

”En mulighet er kanskje ”Lyse Sydhavskonger”, men det treffer liksom litt på siden”.

VG 27.01.2011

 

Bonusspor: Chris Rock om niggers http://www.youtube.com/watch?v=AzFTLKWvfE0



Tegning: Morten Mørland, The Times/VG

Lykken er en god nabo

Hva får et samfunn til å være trygt og velfungerende? Jeg holder en knapp på gode nabolag.

For noen år siden flyttet jeg, for gud vet hvilken gang, inn i et nytt nabolag. Jeg kjente ingen, og var full av fordommer om strøket og beboerne. Skillebekk? Vestkanten? Sikkert snobber alle sammen. Det fantes en liten kafé på stedet, og der sprakk fordommene mine som troll i solskinnet. Kaféen hadde tre små bord og en liten bardisk, og om sommeren flyttet kafegjestene ut på fortausbord med sin kaffe eller kalde pils. Det var en salig blanding av ambassadefolk, fastboende, turister og tilfeldig forbipasserende. Fordi stedet var så lite, ble det lett å knytte kontakter.

I løpet av noen måneder hadde jeg skaffet meg en solid bekjentskapskrets - jeg hadde kort sagt klart å bli kjent med naboene mine. De kom fra alle samfunnslag, og det eneste vi hadde til felles var at vi bodde noen hundre meter fra hverandre.

Å drive en liten kafé er ikke så lett, så derfor søkte innehaverne om bevilling til å servere varme måltider. Ånei, du. Det skulle ikke gårdens beboere ha noe av. De satt på sine store, dyre leiligheter i etasjene over kafeen og ville ikke risikere å få strøket forringet, som de sa. Dermed trenerte de saksgangen og innehaverne måtte gi opp hele kafeen. Et tap for strøket, men for meg som ny i nabolaget var det kaféen som gjorde at jeg begynte å trives. 

Men da den forsvant, begynte folk å ringe på døra. Harald Fotograf stikker innom hver gang han er på vei opp i femte etasje, tar en kopp kaffe eller et glass og en røyk før den lange trappa skal forseres. Jeg kaller ham bare ”min Kramer”, fordi han braser rett inn hvis døra ikke er låst. Anne Kunstner ringer på rett som det er og slår av en prat, og Harald Rørlegger roper inn vinduet og spør om jeg skal ha noe på super´n i Sverige. Et par jeg møtte på kafeen tilbød meg å låne landstedet deres som skrivestue – gratis - og vi hadde truffet hverandre bare to ganger.

Kafeen hadde skaffet meg et nettverk som jeg aldri hadde fått uten den.

Jeg foretok en liten spørrerunde på Twitter og ba folk fortelle hva som måtte til for at de skulle trives i sine nabolag. Trygghet gikk igjen i mange av svarene. Og for de som ikke har en hel kjernefamilie å holde styr på, blir nabolaget ekstra viktig. Halvparten av hovedstadens innbyggere bor alene – nesten 200.000 mennesker. Det er mange folk, det. Og hvis ikke nabolaget ditt gir mulighet til å knytte nye kontakter og bekjentskaper, kan det fort gå nedover, både på den ene og den andre måten.

Fellesskap

Gården jeg bor i kalles et Felleskjøkkenhus. Den ble bygget i 1928 med et stort kjøkken i kjelleretasjen, med spisesal og det hele. Der kunne beboerne kjøpe middag til selvkost, og alle leilighetene var beregnet på folk som ikke hadde barn. Hver enkelt leilighet hadde matheis, - den eksisterer den dag i dag, med grått sekstitalls telefonrør og det hele. Hver ettermiddag kunne du få varm mat servert på tallerken, pling - og etterpå sendte du oppvasken tilbake samme vei. Skulle du ha fest, var det heller ikke noe problem å få opp en hel kalkun, med tallerkner og bestikk til onkler, tanter og hele sulamitten. Et eldre ektepar sto for matlagingen. Men så en gang på 90-tallet bestemte Mattilsynet at nei, mat kan ikke sendes i heis. Eller hva de nå fant på. Så nå står matheisen der i alle leilighetene, plombert, som et eksempel på en rørende vakker fellesskapsløsning som er blitt historie. Jeg er ganske sikker på at de eldre, enslige menneskene som bodde her da mattilbudet forsvant så på dette som et tap, på samme måte som jeg savner min herlige nabolagskafe.

Idag serverer mediene skrekkhistorier om nabolag som forvitrer og gårdeiere som spekulerer i kommunalstøtte med forslumming som resultat. Løsningen ligger helt klart i dagen, det er naturligvis å gi menneskene som bor sammen en grunn til å komme sammen. Et sted å møtes over en kopp, et måltid eller et glass, et sted å lære seg at naboen ikke er en skummel fyr eller en merkelig dame. Menneskenes evne til fordommer og forutinntatthet er eksepsjonell, men får du de nære møtestedene til å fungere, er du godt på vei til et velfungerende samfunn. Den minste byggesteinen i samfunnets fellesskap er jo tross alt det lille nabolaget. Men, med dagens eiendomspriser skal man likevel være bra naiv for å tro at noen setter av hundre kvadratmeter til en felles nabokafe.  Idag skal alle være sin egen ulykkes smed. Folk skal klare seg selv, til de en gang dør av det. Som Odd Børretzen sier: ”Hvor ble det av anorakkene? Og tøflene og strikkejakkene? Hvor ble det av termosflaskene? Hvor ble Einar Gerhardsen av? Hvor ble det av drømmene om den varme, vakre og vennlige verden? Og - hvor ble det egentlig av oss?”

VG 5.12.2010

En Rosa Panter i Kirken

Som ateist fryder jeg meg hver gang det lages rabalder i Kirken. Blant annet av Einar Gelius, som jo har søkt oppsigelse hver dag de siste femten årene.

Det var jo aldri stille rundt denne Gelius. Han viet folk i telefonkiosker og restauranter. Han stilte opp i danseshow, begravde Lyn i full prestemundur, la Arne Næss til hvile uten fnugg av salmesang, og når han ble tilkalt på prestevakt ba han politiet ringe tilbake fordi han må se ferdig VIF-kampen.  Som om ikke dette var nok, stilte han opp i sølvfarget kondomdrakt i humor-TV, og forfattet en bok der han framstiller Bibelen som et slags himmelsk Cupido. De teologiske betraktningene i boken får geistlige i hele landet til å bite jekslene av seg i fortvilelse. Før han skrev den sa han seg villig til å stille som dommer i et misseshow, men da buldret biskopen så høyt at det kunne høres helt opp til Nidaros, og Gelius måtte slukøret takke nei til å rangere bikinidamene.

Det er ganske lett å se at denne mann aldri hadde noe i statskirken å gjøre. Gelius´ stunt opp gjennom tidene er jo så ville og gale at inspektør Closeau framstår som en kjedelig kontormann. Men sannheten er jo at Gelius er en kulturradikaler av klassisk merke. At Kirken ville sparke ham er forståelig. I 2000 år har de desperat prøvd å innprente folk at sex er noe som hører til i det hellige ekteskapet, og så kommer en av deres (skilte) ansatte og beskriver sin elskedes kjønnshår og sildrende kroppssafter så det gir seismisk utslag 8, 2 over hele Bibelbeltet. Gelius har et stykke igjen til Mykle, men effekten er jo den samme: Folket ler og kjenner seg igjen. Bjørneboe skrev ”Uten en tråd” på tre dager som en provokasjon mot kirkeminister Bondevik, og ved Gud, det fungerte. Provokasjoner fungerer alltid, hvis de er godt utført. Mange ganger kan de føre til helt nødvendige forandringer også: Kler du av maktens menn, mister de omdømme. Se bare på Kadras avsløring av islamske lærde, eller Shabanas mullahløft, som vakte latter langt inn i de innerste avkroker av Aserbadsjan. 

Spørsmålet er altså ikke om provokasjoner fungerer, men hva som blir følgene av dem. Den som blir latterliggjort mister omdømme, men kan også bli ond og hevngjerrig. Nå tror jeg ikke biskopen planla å steke Gelius over åpen varme i Galgebergkrysset, men han kunne jo heller ikke sitte stille og se en prest få større folkelig oppslutning enn ham selv. For folket elsker jo Gelius. På Vålerenga er han en helt – nå også martyr. Det blir bråk på Vålerenga hvis de nå får tilsendt en tilknappet tørrpinn som erstatning.  

Men hva skulle biskopen gjøre, annet enn å reise oppsigelsessak? Jeg har veldig sans for forfatteren Torgrim Eggens forslag, som gikk ut på å korsfeste Gelius. Det ville  være i bibelsk ånd. Torgrim så for seg et større show sponset av Se og Hør, med terningkast på kjolene og det hele. Og det er jo korsfestelse det er snakk om her. Biskopen kan ikke slå nagler gjennom hendene på prester, men han kan slå dem temmelig hardt i hodet med Boken. Det er lov. Han kan si: 

”Herr Gelius, du har ikke forholdt deg til det som står i Boken. Du har omgitt deg med skjøger og drukket deres vin. Din bok har et et syndsbegrep som ikke stemmer med  Confessio Augustana. Ja, vi vet at få klansmedlemmer og andre Vålerengafolk har fjær av peiling på hva Confessio Augustana er, men det får så være. Vi gir deg nå denne Straff, fordi du er nærmere folket enn det vi er. Du forstår folket, men glem ikke at de er der nede, og vi er her oppe. Slik må det være. Du har vist fram for all verden at seksualiteten er en grenseoverskridende kraft som gir blaffen i seremonier eller formaliteter. Fy. For denslags var det dødsstraff tidligere, i dag nøyer vi oss med å ta fra deg lønnsslippen. Vi dømmer deg fordi du ikke forholder deg til den bekjennelsen som Martin Luther ga grunnlag for under Reformasjonen. Ja, vi vet at Martin Luther også sa ”Den som ikke elsker kvinner, vin og sang er en tosk hele livet”, men dermed er det ikke sagt at vi liker sånt prat. Vi dømmer deg til å være talkshow-vert på kanaler som sender fra utlandet og har lave seertall. Vi dømmer deg til å bli forfatter av lødige bøker på Juritzens forlag, for eksempel ”Cha-Cha-Cha i Bibelen”. Vi kaster den første sten, for det er vår rett som skriftlærde. For hver den som tror på oss, en statskirke som har fjernet seg fra folket, vil ikke fortapes, men ha evig liv - på våre lønningslister. Amen.”

Men der regnet biskopen feil, for Gelius gjorde det eneste kommunikasjonsmessig riktige: Han korsfestet seg selv. Gelius vant - og boken kommer nok tidsnok til påske.

VG 25.11.2010