O Jul med din glede

O Jul med din glede og barnlige lyst

vi hilser deg alle velkommen.

se mor gjør seg klar til sin daglige dyst

å verne oss alle mot flommen.

For pappa er dritings alt før klokken tre.

ja all akevitten er borte.

Det sjangler en mann mot den evige sne.

med flekker av blod på sin skjorte.

Se mor står på kjøkkenet, tapper og blid.

og ribba er klar til å skjæres.

den jobben er pappas, fra god gammel tid.

men ikke idag. Han må bæres.

Vi rekker ham alle en hjelpende hånd.

For pappa er tung når han sover.

Vi sender en bønn til Den Hellige Ånd

Gud hjelp oss nå, til det er over.

Ja så gjør vi så når vi legger vår far.

Mor trøster den lille Emilie.

For deilig er jorden og alt det som var

vi har jo tross alt en familie.

Fri oss fra sosionomene

En masterstudent i pedagogikk har tatt til orde for alderstilpasset porno. Og ja, det er viktig å diskutere pornoens rolle i unge menneskers identitetsbygging. Men når Heidi Helene Sveen i fullt alvor foreslår Staten som akseptabel pornoprodusent, blir det lite annet enn humor ut det. Med en slik vinkling kommer Sveen ikke bare skjevt ut fra hoppkanten, hun kommer baklengs ned ovarennet.

Hun tenker seg at ”Utdanningsdirektoratet skal etablere et samarbeid mellom seriøse pornoprodusenter, og fagfolk som for eksempel illustratører, pedagoger, psykologer og litterater.” Gud hjelpe oss alle, og gi det norske folk solbriller. Vel vet vi at Anne B. Ragde i årevis levde av å skrive rørleggerhistorier for Cupido, og at en del av Ragdes øvrige litterære produksjon bærer sterkt preg av håndverkere med skiftenøkkelen i orden. Vi vet også at Nicolai Frobenius var en flittig bidragsyter, endog under fullt navn, i motsetning til Ragde. Men vi tror dessverre ikke at disse eller andre “litterater” vil komme stormende med spretne manus for å redde norske fjortiser fra pornoindustrien. Erlend Loe vil nok klokelig holde seg fra å levere dreiebok til “Kurt blir sprengkåt”, og norske skuespillere vil neppe stille seg i audition-kø for å være aktører i fylkeskommunal opplæringsporno. Iallfall ikke Gøril Mauseth. Caroline Andersen er jo allerede igang, men Caroline alene kan ikke tilfredsstille flere hundre tusen kåte norske tenåringer, selv om det virker som om hun gjerne vil. Så casting vil definitivt bli et problem - men Sveen tenker seg kanskje noen rimelige C-skuespillere fra Latvia?

Det er forstemmende å fastslå at dess mer pedagogikkpensum enkelte stapper inn i hodet sitt, jo fjernere kommer de fra virkeligheten. Jeg har selv studert pedagogikk på høyskolenivå i tre år, og sliter med enkelte senskader ennå. Men hvis vi nå likevel antar at Utdanningsdirektoratet i Moralens og Oppsedingens navn blir filmprodusent, ville vi kanskje fått produsert 3-4 statspedagogiske, svanemerkede og bærekraftige surrogatpornofilmer. Jeg er ganske sikker på at Aune Sand er villig til å ta på seg regijobben, ettersom han har tung erfaring med både mykporno og kalkuner. Klikkraten derimot, er jeg langt mer usikker på, og jeg gleder meg allerede til Jon Stewarts omtale.

Norske ungdommer svømmer hver eneste dag i et uendelig hav av digitalt innhold. Innholdet og tilbudet er så massivt at de naturligvis lærer seg distanseringens kunst. Hvis de ikke hadde evnet å distansere seg, ville de med sitt daglige mediekonsum blitt mentale grønnsaker i løpet av en uke. Men vårt land er slik beskaffet at det blir født en voldsomt forarget og velmenende redningsmann- og kvinne hver eneste dag i året.  Dette er mennesker som mener at Staten skal være både vår Mor og vår Far, og at alle sykler skal ha påmontert støttehjul inntil sykkelens eier er fylt 28. Slik er vår skjebne. Det er i det hele tatt noe grunnleggende erkenorsk ved dette lillaskjerfede, tvangspregede og sosionom-snille ønske om at Staten og de gode krefter skal omklamre og tilrettelegge alle aspekter ved menneskenes liv. Eller som tvitreren @vidunderfull sa det: “Det er bare i Norge man kan finne mennesker som i all sin komiske liberalitet vil la Staten være pulesensor.” Som storforbrukere av digitalt innhold vil uansett 99.9% av alle ungdommer som kaster et blikk på den ørkesløse kjedsommelighet som mainstream porno er, gjespe høylydt så fort de har erfart the real thing.

Vence, 20.12.2009

Kråsamannen, kraften som forvirrer - Kapittel 2

KRÅSAMANNEN - kraften som forvirrer er et eksperiment. Hvor mange bøker det mulig å selge, uten salgsapparat, men bare ved hjelp av sosiale medier? Dette var en ide jeg fikk mens jeg lagde bacalao, og vil du ha oppskriften så får du den. Masse chili, så den er temmelig sterk. 

Her er altså andre kapittel. (1. Kapittel finner du under October - til høyre) . Det er ditt - til odel og eie. Vil du ha resten, må du sette inn 100 kroner på et kontonummer du får av meg på mail. Du kan sende meg en dm på Twitter eller en mail på post@ nordbo.no. Deretter får du hele saken som pdf-fil pr mail. Eller word. Du kan også levere cash på døra - eller på Lorry til avtalt tidspunkt:)

Denne boka er levert til forlag, men de ville ha den dobbelt så lang. Det vil ikke jeg. Jeg mistenker dem for å ønske seg en utsalgspris på 299 kroner. Jeg syns det er for dyrt for en bok. En hundrelapp derimot .... dessuten, denne elektroniske måten å selge bøker på er bærekraftig, og sikkert også kvalifisert til svanemerket, vil jeg tro. Folk kan altså velge om de vil printe ut boka, eller lese den på skjerm. (Denne måten å utgi bøker på er også inkluderende, fordi det eneste som kreves er en hundrelapp og nettforbindelse). Jeg foretrekker at folk som leverer 100 kroner i cash kommer på sykkel, for ytterligere å forbedre denne produksjonens økologiske fotavtrykk.
God lesning!

Kapittel 2

Bjarne Håkon fortsetter: 

-       Saken e, kjære kamerater, æ e allergisk mot spælt. Men det ska æ si dokker, det ante æ itj noe om før inntil for et par år sia. Da viste det seg nemlig at den yngste sønnen min hadde den samma allergien. Kona, ja altså andre kona, hu sverger jo til Fedonbrød, og det blei reine kakafonien der hjemme etter frokost. Tilslutt blei det så ille at kona forlangte at æ ringte en håndspålegger hu kjenner. Han heter Sigurd Sara og bor på Finnskogen, og æ tenkte – hvorfor ikke? Så dro æ opp dit en lørdag ettermiddag.  Da han møtte meg i døra sa´n: - Du er skeptisk du, Hanssen! Vel, det trengte´n itj være håndspålegger for å sjå. Men æ måtte prøve alt, for kona trua med skilsmisse. Han plasserte mæ på en stol, og så la´n handa først på huet mitt, så på brøstkassa, så på korsryggen, og så sa´n: - ”Du spiser vel ikke spelt?”

-       Jo, det måtte æ jo innrømme, og kallen fortsatte: - La meg se på irisen din. Så glåmte´n mæ djupt inn i auan, og så la´n handa først på den høyre rompeballen min, så på den venstre, mens han mumla noen merkelige ord, på samisk eller noe. Han er jo fra Finnmark. Æ kunne kjenne varmen bre seg fra livet og ned, det dansa for auan mine, det kom tilogmed ut en liten rap og æ blei dritflau, men det brydd´n sæ itj om. Og så sa´n, lavt og inntrengende:

-       Du må aldri mer i ditt liv få i deg speltmel. Kroppen din tåler det ikke. Dessuten er den høyre vindusviskeren på bilen din defekt.

-       For en toillkopp, tenkt æ, og betalte de 5000 kronan han skulle ha for konsultasjon. Fem tusen! Men da æ kom ut te bilen så æ det: Venstre vindusvisker hang slapt ned, og gummien var borte. Åssen kunne han vite det? Æ hadde parkert langt unna som han hadde bedt mæ om, og han var jo inne i hytta si da æ smøg mæ inn! Der og da forsto æ at den her kallen var det noe spesielt med. Etter det har æ ringt´n mange ganger, for eksempel en gang da æ itj kunne finne den roterende nesehårfjerneren min. ”Kikk under det høyre baderomsskapet”, sa´n. Og dærsken ta, der lå´n. En annen gang sku æ ha et lunsjmøte med Saera Khan i Stortingskantina, og plutselig, rett før møtet, tikker det inn en sms fra fyren, der det bare står: ”MYE rosa leppestift.” Skjønner?

-       Hehe, flirer Martin. - At han kjenner henne, er vel ikke akkurat noen bombe! Har ikke du sett kopiene av telefonregningene hennes? Jeg spår at...

-       Ti still, Martin, ellers blir det buksevann.

-       Men... hvor bor denne karen sa du? Martin er skeptisk.

-       På et lite tettsted i Finnskogen, som heter for Kråsa.

-       HÆHÆHÆ! Kråsa? Kråsamannen, altså!

Martin skjenker seg enda en whisky, Jens holder seg til øl, men nå er Bjarne i siget.

-       Du kan kødde, du, Martin, men dette her er helt sant.

 Jens bryter inn:

-       Hør nå her, gutter. Vi er sosialdemokrater. Vi tror på framskrittet, vitenskapen og sosialøkonomien. Kom ikke her med Kråsamenn eller mirakeldoktorer. Vår doktor heter Gro, og hun helbredet dette landet ved hjelp av skolemedisinsk utdanning, sunn fornuft, strategiske overveielser, engasjement, miljø, bærekr...

-       Og tilslutt helbredet hun økonomien sin med litt Pepsi. Martin fornekter seg ikke.

-       Okei da, sier Bjarne Håkon. - Hvis dokker itj trur det, så la han bevise evnene sine, da! Æ kan sende han en sms, og spørre kor stor oppslutning vi fikk på den siste målinga til Scanfact som gikk klokka åtte! Det tallet kan han nemlig ikke få noe annet sted fra, for æ e den eneste som får resultatet direkte på mobilen. Og æ fikk inn det sikkerhetsklarerte tallet no nettopp! Greit?

Bjarne Håkon fikler litt med Nokiaen og sender en tekstmelding. Ingenting skjer, og Kolberg bryter tausheten:

-       Kan jeg ta ferdig den om Abu Hassans fjert nå, mens vi venter?

-       NEI!!

Pling, sier det i mobilen.

-       Nå er vi spente! Hva er tallet, Bjarne Håkon?

-       Han sier han kan gi oss det, men da må vi først sette 3000 kroner inn på kontoen hans. Det blir 1000 på hver. Jens, har du nettbank?

Ti minutter senere plinger det i mobilen igjen. Tallet som kommer fram på displayet er 8,7 prosent – nøyaktig det samme som i Scanfactmålingen.

-       Nå, hva sa jeg? Bjarne Håkon ser på de andre med et triumferende blikk.

-       Helt utrolig. Helt utrolig.

Martin er imponert, Jens tenker seg om et øyeblikk før han sier:

-       Han kan altså ikke ha fått tallet fra noen andre, noen han kjenner i gallupbyrået?

-       Det er helt utelukka. Våre målinger er konfidensielle, det er bare én person som utarbeider dem og hu er grundig sikkerhetsklarert.

-       Hva holder denne Kråsamannen på med ellers? spør Kolberg.

-       Å, det er så mye. Han driver blant annet med irisdiagnose, chakramåling, auramassasje, hestehvisking, hønefinning, englekanalisering, healing og hamsterutstopping. Dessuten har han visst også noen samiske spesialiteter, som ganning og denslags.

-       Og håndspåleggelse, håndspåleggelse, håndspåleggelse.

-       Martin, nå...

-       Okei, jeg tuller. Mitt poeng er: Hvis denne fyren virkelig har de evnene du skisserer, altså at han kan se ting, finne tall og forutse hendelser  - og de evnene kan dokumenteres, da er det intet mindre enn en sensasjon. Men en ting er hva han gjør for hønsene på Finnskogen, det jeg er mer opptatt av, er hva han kan gjøre for oss.

-       Å, du mener for fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen?

Jens har droppet ølet og to strake Upper Ten er i ferd med å tine ham litt opp.

-       Nei, for partiet. Som Bjarne Håkon nettopp sa, hvis ikke vi kommer opp med et skikkelig grep snart, så er vi ferdige som svisker alle tre. Hva dere har lyst til å gjøre i åra framover veit ikke jeg, Bjarne Håkon er jo en knallsuksess i kommunikasjonsbransjen allerede - men jeg er iallfall ikke spesielt tent på å sitte og flytte binders ved et eller annet nedsnødd fylkesmannskontor i Grukkoland, og megle mellom tullinger som krangler med naboen om hvor kompostkverna skal stå.

-       Fylkesmann? Ifølge mine kolleger i First House er det Frp-gutter som får de jobbene der nå, minner Bjarne Håkon ham om. 

-       Nettopp. Men jeg ønsker å vie livet mitt til arbeidsfolk som står på gølvet i detta landet, det har jeg gjort i hele mitt liv, jeg har jobba fire år på Kaber´n og veit hva jeg snakker om. Ettersom vi nå har driti oss så loddrett ut med våre vanlige metoder, er jeg overhodet ikke fjern for å være utradisjonell. For å si det kort, gutter: Tjener det arbeiderklassen, er jeg for. Jeg mener at vi må ta kontakt med denna karen, for å høre hva han har å tilby. Hva sier du, Jens?

-       Hold meg uhtenfor dette.

-       Hva mener du?

-      Jeg sier at dere to kan gjøre hva pokker dere vil, men hold meg uhtenfor. Jens snøvler litt nå, det er på grunn av den fjerde whiskyen og noen hardnakkete, arvelige gener.

-       Hva med penger, hvis det skulle bli behov for det?
-     Phenger? Ikke noe problem – Bjarne Håkon kan få alle økonomiske fullmakter uten at jeg berøres av de besluhtninger han måtte ta. Men når dere blir hengt ut på førstesiden av alle landets ahviser som to overtroiske og desperate idioter, har ikke jeg tenkt å bli dratt med i drahgsuget. Er det forstått? Dessuten gutter, klokka er tih - jeg må legge meg.

Kråsamannen, kraften som forvirrer - Kapittel 1

KRÅSAMANNEN - kraften som forvirrer er et eksperiment. Hvor mange bøker det mulig å selge, uten salgsapparat, men bare ved hjelp av sosiale medier? Dette var en ide jeg fikk mens jeg lagde bacalao, og vil du ha oppskriften så får du den. Masse chili, så den er temmelig sterk. 

Her er altså første kapittel. Ditt - til odel og eie. Vil du ha resten, må du sette inn 100 kroner på et kontonummer du får av meg på mail. Du kan sende meg en dm på Twitter eller en mail på post@ nordbo.no. Deretter får du hele saken som pdf-fil pr mail. Eller word. Du kan også levere cash på døra - eller på Lorry til avtalt tidspunkt:)

Denne boka er levert til forlag, men de ville ha den dobbelt så lang. Det vil ikke jeg. Jeg mistenker dem for å ønske seg en utsalgspris på 299 kroner. Jeg syns det er for dyrt for en bok. En hundrelapp derimot .... dessuten, denne elektroniske måten å selge bøker på er bærekraftig, og sikkert også kvalifisert til svanemerket, vil jeg tro. Folk kan altså velge om de vil printe ut boka, eller lese den på skjerm. (Denne måten å utgi bøker på er også inkluderende, fordi det eneste som kreves er en hundrelapp og nettforbindelse). Jeg foretrekker at folk som leverer 100 kroner i cash kommer på sykkel, for ytterligere å forbedre denne produksjonens økologiske fotavtrykk.
God lesning!

ps. jeg forstår at fildelere helt sikkert vil dele den filen jeg sender ut. disse moralske tapere får heller leve med sin dårlige karma, som de får av å gjøre seg til kjeltring for en hundrelapp:) Les mer om karma et annet sted.

ds

Kråsamannen, kraften som forvirrer - Kapittel 1

Dette har hendt:

 

Året er 2011, og Norge er i et politisk kaos. NAV-skandalen nådde et toppunkt da absolutt alle data om landets trygdede og arbeidsledige ble slettet av en vikar fra Manpower, som mistet en hel kanne kaffe og et halvspist wienerbrød ned i NAVs sentrale dataserver. Da NAVs datakonsulent skulle prøve å rette opp feilen satte  skinnslipset hans seg fast i harddisken, og dermed var dataene ødelagt for alltid. De arbeidsledige fikk ingen penger utbetalt, og titusener av dem gikk derfor amok i gatene og tvang regjeringen Stoltenberg til å gå av ved å dunke på gryter og panner. Fremskrittspartiet, som på dette tidspunktet hadde 67,3 prosent av folket bak seg på målingene, dundrer inn i regjeringskvartalet. Med Siv Jensen i spissen går de straks igang med å bygge ned alt Arbeiderpartiet har kjempet fram de siste 50 årene. De proklamerer Den Nye Staten, som ledes av tre superdepartementer. Bensinprisen blir satt ned til 1 krone literen, alle barn får gratis cola i barnehagen, og alle asylsøkere blir internert i trekkfulle plast-indianertelt i Holmenkollbakken. Ingen innvandrere får arbeids-og oppholdstillatelse dersom de ikke kan synge alle versene av ”Ja, vi elsker” baklengs på feilfritt norsk, og gå fem mil på bakglatte langrennsski på under en time.

Her er Frps superregjering 2011: 

SIV JENSEN, statsminister

CARL I. HAGEN, eldreminister og finansminister

PER SANDBERG, minister for resten

Jens Stoltenberg sitter nå på Stortinget, Martin Kolberg er med nød og neppe valgt inn fra Buskerud, og Bjarne Håkon Hanssen har startet kommunikasjonsbyrået Hanssen Consulting. Han får lukrative oppdrag som ekstern politisk rådgiver for toppledelsen i partiet, han jobber med gallup og medierådgivning og politiske undercover-tiltak, men er dypt frustrert. Hva er egentlig vitsen med å være sosialdemokrat, hvis du sitter uten politisk makt?

Private Dancer

Bjarne Håkon sitter i bilen på vei til Nordberg i Oslo. Han skal til middag hjemme hos Jens, der tredjemann til bords er Martin Kolberg. Bjarne Håkon er bekymret - veldig bekymret. Han parkerer i oppkjørselen, og idet han går ut av bilen blir han nesten overkjørt av Jens, som kommer feiende på en blank, knallrød offroadsykkel. Jens bråbremser så kraftig at Bjarne Håkon blir begravet i løssnø.

- Fytterakkern Bjarnefar, jeg klarte Sognsvann rundt på 14,43!!!!

-       Å. Er det bra, det?

-       Om det er bra? Det er bare helt konge! Et par økter til så slår jeg sønnen min ned i støvla, og han er nede på 14,36!

Bjarne Håkon sukker. 14,36? Han er ikke kommet hit for å diskutere rundetider. Det er helt andre tall han er opptatt av. Dessuten er han sulten, og i ganske dårlig humør.

-       Har Martin kommet?

-       Ja, han er inne og steker burgere. Ingrid er i sånn derre female bonding-middag på Kunstnernes Hus, så vi har hele kåken for oss selv!

De går inn i det romslige kjøkkenet. Martin Kolberg er et syn der han står foran komfyren iført golfjakke og Stoltenbergfamiliens slitne, røde grillforkle med AP-rose og slagordet ”Hvis velferd er viktigst”.

-       Velkommen til bords gutterr! Idag blir det kortreist mat. Elgburgere fra Buskerud! 

De spiser. Elgburgerne er faktisk fortreffelige, selv om Bjarne Håkon har betydelige problemer med å få ned Ingrids hjemmebakte burgerbrød av grovt mel. Vel og bra med lav glykemisk indeks, men det må da gå an å tygge skiten! Jens henter et par sixpacks med øl og de benker seg i stua.

- Nå Bjarnefar, hva skjer, spør Jens.

-       Ren katastrofe. Siste fokusundersøkelse fra Scanfact viser med all mulig tydelighet at det som felte oss, var NAV-skandalen. 200.000 arbeidsløse som ikke fikk pengene sine i tide – det var dråpen som fikk Fremskrittspartiet til å flyte over. Vår troverdighet som...

-       Det er det som er så fortæ-ærende, kommer det fra Kolberg. - Her pøste vi ut milliarder i tiltak mot finanskrisa, men alt vi oppnådde var å dytte velgerne rett i fanget på Fremskrittspartiet! Nå har vi knekt FrP-koden minst ti ganger, og....

-       Martin!! Bjarne Håkons dårlige humør har gått over i en ny fase.

-       Sier du ”FrP-koden” én gang til, stapper æ et burgerbrød ned i halsen på deg! Her er det itj tid tell kodeknækking, detta er alvor! Om vi itj kjæm opp med et skikkelig grep i løpet av denne perioden, så er både du og Jens ute av Tinget, begriper du itj det!?

Jens blir urolig.

- Ikke hiss deg sånn opp da Bjarne Håkon. Skal jeg sette på noe musikk? Hva med Tina Turner?

-       Æ vil itj høre Tina Turner! Æ e så luta lei av den der forbannade ”Private Dancer”-plata di at æ spyr!!

Bjarne Håkon er rød som en danskepølse i ansiktet. Hva har skjedd med ham? Bjarne Håkon – Pølse-Hanssen, Heroin-Hanssen, hele landets smørblide Bamsemums – hvorfor er han så aggressiv? De to gamle vennene har aldri sett ham sånn. Han pruster seg opp i sofaen, den omfangsrike kroppen rister og skjelver, og tilslutt gjør han noe de to kameratene aldri har opplevd før: Han slipper en nys og en fjert - samtidig. Eller det vil si, det kraftfulle nyset kommer en ørliten brøkdel av et sekund først, og deretter spretter det ut en høflig liten fjert som et avsluttende punktum. Jens rødmer og ser ned, men Martin bryter sammen i latter.

-       Herrigud Bjarne Håkon. Den der må du ta på neste fest i partilaget! Hæhæhæ!!!

-       Hold kjæft!

Martin gir seg ikke.

-       Hvor lenge har du øvd på den? Jeg mener, kan vi lære bort det trikset der til potensielle velgere, så får vi så mange poeng for folkelighet at vi ikke trenger å knekke noen FrP-koder i det hele tatt! Hæhæhæhæ!!!

-       Der sa du K-ordet igjen! Æ vill itj knekke koda, æ vil tilbake som minister!!

Jens er fremdeles brydd over opptrinnet. Promping i full offentlighet er så absolutt ikke noe man holder på med i Stoltenbergfamilien, der er det smygere som gjelder, etterfulgt av lange, infløkte bortforklaringer og tåkete ansvarsfraskrivelser av sosialøkonomisk type. Han redder seg ut av situasjonen ved å sette tallerknene inn i oppvaskmaskinen og rydde bort tomme ølflasker, før han setter seg sammen med de andre og prøver å pense samtalen inn på noe annet:

-     Hva syns dere om burgerbrødene til Ingrid? De er laget av spelt.

-       Hva sa du? Bjarne Håkon stirrer bare olmt på ham.

-       Speltmel. Økologisk. Vi kjøper det på Helios.

-       Og det sier du først no?

-       Eh... ja...

-       Æ tåle itj spælt! Æ e allergisk!

-       Ja det hørte vi jo! Kolberg knekker sammen i sofaen igjen:

-       Har dere forresten hørt historien om Abu Hassans fjert? Den er fra Tusen og en natt, og handler om en mann som skal gifte seg. Så etter middagen skal han reise seg fra bordet, og...

-       Martin!!

-       Okei, jeg tar den en annen gang.

Bjarne Håkon roer seg ned, Jens har satt en flaske whisky, Upper Ten, på bordet.

Forskning, liksom

Det er alarm. Noen har trampet inn med kameraer på Universitetet og stilt spørsmål ved forskernes vedtatte sannheter. Og inntrengerne er ikke hvem som helst: Selveste Harald Eia og en viss Ole Martin Ihle. Om sistnevnte forteller Facebook at han er fan av The Simpsons, Michael Jackson og maratonløping. På vennelista har han blant annet Kjetil Rolness, så miljømessig går han nok godt sammen med Harald Eia, som har de samme Facebookvennene. Se ikke bort fra at Rolness trår til med en skikkelig kollegial Dagblad-artikkel hvis det begynner å blåse.

Haralds profilbilde på Facebook viser at han er biologisk sett ønsker være machomann: Pilotbriller, solbrun naken overkropp, knallblå himmel. Et annet profilbilde viser Harald naken i dusjen, mens han machoaktig holder håndkleet rundt livet, poserende, som om han hvert øyeblikk skal dra håndkleet vekk. Jeg kan vanskelig tenke meg en person i Norge som bedre kunne frontet en kritisk serie om manglende fokus på biologi i samfunnsforskningen.

Hva er greia?

Jo, et gremium av arrogante, venstreradikale småkonger på Universitetet har i alle år fornektet og underslått biologiens betydning for menneskers adferd, liksom. Raddissene har på en måte tviholdt på at Systemet og Miljøet er alle tings og alle problemers årsak. Selvsagt – ettersom de er raddiser må de jo tro på forandring i sin levetid, for dette med å forandre menneskers genetiske arv er jo utrolig plundrete, og kan ifølge littegrann forskning ta flere hundre tusen år, for ikke å si millioner – om en forandring i det hele tatt inntreffer. De færreste raddiser orker å tenke så langt fram eller tilbake som hundre tusen år. Det gjorde de heller ikke på 70-tallet, for da tenkte de jo ikke egne tanker, men Mao-Tse-Tungs. Det bedret seg litt i Eias studietid på 80-tallet, for da hadde jo m-l´erne sluttet å gå i tog tre ganger om dagen og rope ”Leve det demokratiske Kampuchea” i megafonene sine på Blindern. Etterhvert kom det jo også fram at formann Mao hadde det med å vaske sitt gonorebefengte kjønnsorgan i stadig yngre kvinners underliv, med påfyll av ferske konkubiner hver dag. Synet på formann Mao fikk en knekk, og ærlig talt: hvem skulle tro at en stor og lysende revolusjonsleder til de grader skulle være styrt av sin biologi? Sannsynligvis et engangstilfelle.

Ikke sant?

Men samfunnsviterne hadde nå rukket å lime seg fast i stolene sine, og satt på rekke og rad i sine boksprengte kontorer og pønsket ut hvordan de skulle formulere søknaden til sitt neste forskningsprosjekt. Utkastet diskuterte de litt sånn uformelt med han som satt på pengesekken, gjerne i kantina. Gode råd og tips over kaffekoppen med en av Hylland-Eriksene fikk saken i boks, og forskningen kunne begynne. At mange kanskje irriterer seg over et slikt system, er ikke til å forundres over. De fleste fikk jo sikkert med seg rabalderet rundt veterinæren Weiert Welle, som i 1983 ga ut boken Arv-Miljø-Adferd: Et bidrag til likestillingsdebatten. Store Norske Leksikon forteller at Welle i boka “argumenterer for at svært mange av de forskjellene man kan observere mellom atferden til jenter og gutter og mellom kvinner og menn har biologisk grunnlag.” Denslags var omtrent like stuereint som om en mann skulle fortelle en PMS-vits fra talerstolen på Kvinnefrontens årsmøte, eller spørre hvorfor så mange kvinner føler så sterkt for å skrive kjærlighetsbrev til seriemordere. Hver gang Weiert Welle luftet sine teorier i Aftenposten, kunne man høre en feminist eksplodere med et iltert smell. Siden påsto feministen Camille Paglia at en storby er befolket av seksuelle dyr, og at det derfor ikke var noen god ide for en ung beruset kvinne å gå med lårkort gjennom New Yorks aller mest kriminelt belastede strøk midt på natten. Paglia fikk så mange hatmails fra kvinner at PC´en hennes tok fyr.

Rumpekjøring, på en måte

Og nå skal altså NRK ruske opp i det hele. Med Eia i spissen skal endelig forskningen komme ut til folket. Jeg tror det blir en forfriskende og nyttig programserie. At forskerne begynner å grine på nesa av å bli “rumpekjørt”, er helt forutsigbart. Dette er jo TV, og nå må forskerne lære seg å forstå TV-mediet, hyles det fra alle kanter. Å ja? Når ble det deres oppgave å “forstå” TV-mediet? Det vil aldri skje. Willy Pedersen sendte NRK detaljert dialogmanus da han skulle intervjues i et talkshow. Ikke noen bombe at han likte dårlig å bli rumpekjørt. Og spørsmålet er jo om rumpekjøring er riktig taktikk overfor konger. Sannsynligvis ikke. Konger er svake for smiger, og de liker å ha kontroll. Skal du innynde deg hos konger, må du først smigre dem – og så kan du sette opp en naiv mine og stille dem umerkelig frekkere spørsmål etterhvert. De er redde, fordi de vet at humor handler om å tulle med premisser og ta ting ut av kontekst. At enkelte forskere er livredde for en smarting som Eia, er ikke rart i det hele tatt. Han kan mase til han blir blå om at nå er han sosiolog og ikke ironisk klovn, det hjelper ikke. Har du hatt klovneparykken på så lenge som Harald Eia vil den alltid være der, det er den de fleste forskerne ser. De vet ikke hva som foregår på klipperommet, men de aner at TV-mediets potensiale for manipulasjon er enormt. Eksemplene på Eias “overrumplende” intervjuteknikk slik den er fremstilt i media, virker da heller ikke som spesielt kommunikasjonsfremmende eller tillitvekkende, og det var nok heller ikke meningen. Det bortklippede intervjuet med bloggeren virrvarr (virrvarr.no) viser at Eia endret premisset underveis. Han brukte informasjon han fikk i en privat, intim atmosfære og konfronterte senere objektet foran kamera med denne informasjonen. Noen vil kalle det imma rocka journalistikk, andre vil kalle det utpsyking av den mest vemmelige sorten. Men det er jo liksom “lov” – fordi Folket krever underholdning.

Kjør debatt!

Så selvsagt er forskerne redde - fordi de også vet at dette faktisk er en drabelig kamp mellom to giganter – den mektige medieorganisasjonen NRK og den mektige utdannings- og forskningsinstitusjonen Universitetet. Skal man plassere Harald Eia i NRK-hierarkiet, kan man si at han er Rasputin, og Charlo Halvorsen er Tsar Nicolai 2. Underholdningstsaren Charlo gir til enhver tid sin elskede og betrodde Rasputin frie tøyler. Hadde Harald bedt om å få lage en svindyr, 12-episoders serie om bananfluenes musikkvaner gjennom tidene, ville han naturligvis fått lov. Tsaren er blitt en teddybjørn som spiser av Rasputins hånd, og sånt kan det bli storslagent TV av – en gang i blant. At det har blitt bråk om Rasputins intervjumetoder, er sannsynligvis bare en styrke for programmet. Debatten og rabalderet har beviselig endret premissene for forarbeidet og dermed økt programmets kvalitet – i tillegg til å gi en PR-effekt som rating-tellerne i NRK bare drømmer om. Hele Norge kommer til å sitte benket foran boksen for å se på en program om forskning. Men debatten om mediemakten og det store potensialet for å manipulere seg fram til et fordreid resultat, er minst like viktig som debatten om forskernes definisjonsmakt. Harald Eia har formet en hel generasjons syn på hva som er humor, og dermed har han også definert deres alvor. Eia og institusjonen NRK har minst like mye definisjonsmakt som alle norske forskere til sammen. Snurr film.

Vaktbikkja på Twitter

Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold er en klok og fornuftig mann. Han gikk ut og påpekte at journalister ikke burde være private på Twitter. Men hva er å være privat? Å fortelle hva man skal ha til middag? Kokkvold fortalte nylig at at han hadde ungdommer rundt seg, og at han gjennom dem hadde dannet seg et bilde av Twitter som et medium fullt av private uvesentligheter. Og ja – selvsagt det også, men hovedpoenget er at brukerne selv velger hva slags Twitter de vil ha. Etter min oppfatning er Twitter en enestående sjanse for alle til å skaffe seg et nyansert nyhetsbilde og et vell av alternative informasjonskilder. Selvsagt er det mange som bruker Twitter som dagbok: En undersøkelse publisert på mashable.com 29.9 viser at 80% av tvitrerne tvitret om private ting, mens 20% hovedsakelig brukte Twitter til informasjonsdeling. Det interessante er at de 20% som var informasjonsdelere, hadde betydelig flere følgere enn de ”private”. For en pressemann bør dette være interessant, både av pressefaglige og en rekke andre grunner: La oss nå si at en norsk aktør på Twitter har 5000 følgere. Denne personen kan skrive en politisk artikkel og i løpet av ett sekund sende den til alle sine følgere, og mange av dem vil deretter sende artikkelen videre til andre brukere. I løpet av de neste sekundene, minuttene og timene vil aktøren kunne få spredd sin artikkel til et meget høyt antall lesere. Det sier seg selv at dette gir en betydelig makt til å sette dagsorden – noe som gir desto større grunn til at pressens vaktbikkjer er oppdatert på utviklingen. De som lærer seg å bruke Twitter, vil nemlig også bli i besittelse av makt.
Oprah Winfrey er en av USAs mektigste kvinner, og har over 2,2 millioner mennesker som følger henne på Twitter. Hun kan, som alle andre tvitrere, gi dem et hvilket som helst budskap i løpet av ett sekund. Det gir en utrolig sterk posisjon til å sette dagsorden, men hun kan også promotere sine produkter. I tillegg kan hun iblant fortelle at hun har slanket seg 2 kilo, og fansen vil elske henne ytterligere, og kanskje kjøpe slankeboken hennes i samme slengen. Hvilken bedrift ville ikke ønsket å ha direktelinje til 2,2 millioner kunder? Og burde ikke pressens organisasjoner stille med et kritisk og oppdatert syn på hvordan et nytt medium kan brukes, men også misbrukes?
Undertegnede har 15 års næringslivserfaring, blant annet innen kommunikasjon, markedsføring og reklame. I internetts barndom på 90-tallet fikk vi stadig kunder som kom og spurte ”når nettsiden deres var ferdig”. De hadde ennå ikke lært seg at nettet er interaktivt, de så på en nettside på samme måte som de så på en papirbrosjyre: På et tidspunkt er den ferdig trykket, og budskapet er servert. Nøyaktig samme tankegang var Kokkvold bærer av da han sa at det er journalistene som skal bedrive journalistikk, ikke publikum. Noen skal stå der oppe og servere folket det de har godt av, og oppdra dem. Men pressefaglig er det minst like interessant at leserne via Twitter får en direkte kanal til dem som daglig former nyhetsbildet: Headinger og vinklinger i nettaviser blir nådeløst dissekert på Twitter, og dermed kan redaksjonene få uvurderlig informasjon om hvordan deres produkt kan bli bedre. Det er jo blitt en klisje at journalister generelt har lavere troverdighet enn bruktbilselgere, men Twitter er etter min mening en gudegitt sjanse til å heve journalisters omdømme: Nettopp fordi de er aktivt tilstede i folks hverdag via Twitter, blir terskelen lavere for å ta kontakt – begge veier. Avisene kommer nærmere leserkretsen, og så lenge journalistene ikke intimiserer for mye, er det helt OK å komme med enkelte private meldinger. Norske mediebedrifter bør selvsagt skaffe seg en twitterstrategi, og Presseforbundet burde absolutt være i forkant med å utvikle denne.
Så jeg, og mange med meg, ønsker nå herr Kokkvold velkommen på Twitter. Jeg pleier å si at Twitter er akkurat så kjedelig som de du følger. Og hvis herr Kokkvold kunne tenke seg å vite hva 500 av de mest oppegående og kritiske røstene i dette land har for seg, er det bare å trykke på Follow-knappen. Velg på øverste hylle. Treffer han på plagsomme intimtyranner som til enhver tid forteller at de bruker hel pepper i fårikålen, at Aalesund FK har scoret igjen eller at de akkurat nå har lyst på kaffelatte, er det bare å trykke på Unfollow. Om kort tid vil Kokkvold hver eneste dag ha fri tilgang til en interessant, overraskende, berikende samtale mellom hundrevis av intelligente, velformulerte og ofte innflytelsesrike mennesker - og han vil selv kunne velge når og hvor ofte han skal delta i denne samtalen. Og kjenner jeg Kokkvold rett, vil han sannsynligvis lukte seg fram til essensen i dette mediet også, og slå til med noen tweets som det virkelig er smell i. Velkommen, Per Edgar. You´ll never walk alone.



VG kronikk 5.10.2009

Det siste store tabu

Det sies at vi har en velfungerende offentlig sektor. Det er en sannhet med skremmende store modifikasjoner.

I disse dager går en annonsekampanje for en tverrorganisatorisk satsing kalt GNIST. Kampanjen har femårsperspektiv og målet er ”å sette læreren i fokus.” Mer klisjepreget kan man vel nesten ikke si det, og det fortelles ingenting om hva innholdet i satsingen er. Det vi vet er at enhver regjering skryter av hvor mange flere lærere de har fremskaffet, og at det alltid trengs enda flere. I helsesektoren skrikes det på ”flere hender”, og slik er tankegangen: Bare man får ansatt nok folk, vil alle problemer løse seg. Dette er en uhyre farlig vei å gå, særlig når man vet at det i offentlig sektor befinner seg et stort antall mennesker som overhodet ikke har noe der å gjøre. Grunnen til dette er hva jeg vil kalle Det Siste Store Tabu, og det innebærer at ingen tør å fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er inkompetent og udugelig.
På en ungdomsskole fantes en gang en gymlærer som kom fra offiserskarriere i Forsvaret. Rektor tenkte nok at mannen var et funn, men sannheten var at han var en pedagogisk katastrofe. En elev som hadde glemt gymtøyet hjemme ble dratt løpende etter den ene armen rundt hele skolen, til spott og spe for alle skolens elever. Ofte kom læreren med sårende spydigheter om elevenes kropper under dusjing. Dette burde være nok for å påvise at læreren burde fått sparken. Men norske skoleelever er rettsløse overfor de overgrep som dysfunksjonelle lærere begår. Halvpsykopatisk adferd og psykiske overgrep forblir en hemmelighet mellom elevene og læreren, fordi det ikke fins et fungerende system som kan fange opp slike forhold.
I psykiatrien skal det spares penger, og derfor blir den svakeste gruppen i vårt samfunn utsatt for en hær av ufaglærte ansatte som hverken har motivasjon, kompetanse eller menneskelige egenskaper til å utføre en slik jobb. Jeg vil påstå at hver eneste psykiatriske avdeling har minst én til fem ansatte som er totalt uskikket for omsorgsarbeid. Da jeg besøkte en bekjent som var innlagt, observerte jeg ufaglærte som var så angstfylte at de var behandlingstrengende selv. En annen gang så jeg en hjelpepleier som var så overvektig at hun knapt kunne bevege seg. Men Alle Skal Med. Enhver som har besøkt noen på en psykiatrisk avdeling, vil se at nattevakter nesten utelukkende består av studenter og ufaglærte, som har som største motivasjon at det skal være ro, så de kan hengi seg til sitt strikketøy, sitt mellomfag eller sin Stieg Larsson-roman. Blant de faglærte er også svært mange fullstendig feilplasserte. Motivasjonen for å ta utdanningen er ofte svært vag. Det vanligste abra-kadabra fra folk som ikke vet hva de vil, er å si: ”Jeg vil jobbe med mennesker”. Den setningen bør føre til at alle alarmklokker må ringe. Men det er jo langt mer behagelig for høyskolene å uteksaminere inkompetente personer, enn å sile ut de som absolutt ikke har noe i pleie- og omsorgsarbeid å gjøre.
En bekjent av meg var sykmeldt en lengre periode, og på grunn av gjeld hun hadde fått i sykdomsperioden, beslagla Namsfogden hver eneste krone hun hadde på kontoen, dvs. hennes sykepenger. Hun hadde to barn og null kroner til husleie og livsopphold – en grov saksbehandlingsfeil fra Namsfogdens side. Hun fikk derfor sitt første besøk på et sosialkontor, der sosialarbeideren snakket så dårlig og gebrokkent norsk at han ikke forsto hverken problemet eller nyansene. Alle inntektsopplysninger var levert til NAV Trygd, men de opplysningene kunne ikke sosialarbeideren få tilgang til, selv om NAV Trygd holdt til i samme kontorlandskap, én meter unna. Så mye for NAV-reformen. Hun måtte gå fra sosialkontoret uten en krone til mat og med ubetalt husleie – fordi en annen offentlig etat hadde begått flere grove saksbehandlingsfeil. Hun klaget og vant til slutt, men var blitt ydmyket på det groveste – enda en gang. Slike ting skjer hver dag, uten den minste konsekvens for de udugelige.
Komiker Jon Schau ble slått konkurs av Kemneren mens han lå dødssyk i respirator. Men Jon kom seg på beina og laget et standupshow om temaet, det ble en del medieoppstuss, og til slutt kom Skattedirektøren på TV2 og uttalte at slike ting fra nå av ikke skulle forekomme: Skjønn skal utvises når folk har fått betalingsproblemer på grunn av sykdom. Men det ble med uttalelsen – praksis er fremdeles den samme. Min kvinnelige bekjente som hadde slitt med tunge psykiske problemer, søkte Kemneren om å få slippe de straffegebyrene på titusener av kroner hun hadde pådratt seg i den sykdomsperioden. Søknaden var attestert av fastlege og psykiater, og etter et halvt år kom svaret: Blankt nei. Ikke én krone i rabatt, og hun sliter med gjelden fremdeles – fire år etter. I Norge snakkes det om et sosialt sikkerhetsnett, men hva hjelper det når maskene er så store at tusenvis faller gjennom?
Jens Bjørneboe beskrev Det Autoritære Menneske, som kun trives når det sparker nedover, og selv blir sparket ovenfra. Denne mennesketypen lever den dag i dag - hovedsakelig i offentlig sektor. Næringslivet kvitter seg med de udugelige på en langt mer rettferdig måte, men i det offentlige finnes ikke reell kvalitetssikring. Alle Skal Med. Blir noen truet med oppsigelse, kommer stillingsvernet og LO og hele fadderuttan og sikrer den almenne nivellering. Bjørneboes begrep kan idag utfylles med Det Regelstyrte Menneske. De jobber i skolevesenet, trygdeetaten, psykiatrien og ligningsvesenet. Det blir aldri stilt reelle, kvalitative spørsmål ved deres kompetanse. Ingen etterlyser deres menneskelige kapital, men likevel blir de satt til å behandle mennesker. Det farlige ordet Menneske blir derfor erstattet med ordet Sak; Horribel Saksbehandling høres jo bedre ut enn Horribel Menneskebehandling. Ingen har undersøkt om de er i besittelse av empati eller kan utøve skjønn, eller hvordan de kommuniserer. Mange har sklidd gjennom systemet uten at noen har stoppet og sagt: - Egner du deg til denne jobben? Hva slags menneske er du? Er du sterk nok til å stoppe mobbing i klassen? Er det sant at du selv mobber elevene?
GNIST kan kanskje hjelpe noen få. Men sannsynligvis vil det bli nok en ramling med tomme tønner, og det vil bli vist fancy PowerPoint-presentasjoner med fargerike kakediagrammer. Politikerne vil igjen og igjen ta ordet Kvalitet i sin munn, selv om det forlengst er tømt for all mening. Og igjen vil det bli rykket inn svindyre helsides annonser, for da ser det iallfall ut som man har gjort noe.



Aftenposten kronikk 24.09.2009

link til artikkelen med leserkommentarer: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3277957.ece